Det Store Juleblotet: gi ei geit bort til Gud

desember 16, 2015 § Legg igjen en kommentar

Ja, det har jeg vel sikkert gjort, gitt bort ei geit til jul. I ei tid der en er for stor til å gi vekk hjemmelagde julegaver, men ikke voksen nok til å gi bort billetter i Operaen, og den dårlige samvittigheten for hele verden akkurat har begynt å synke inn, så er det lett å ty til geitegaver.

Som barn som var jeg stor nok i 1993 til å se Jurassic Park i 2D på Colosseum, kan jeg fortelle deg at «geite-givning» aldri blir noe lystig. Det blir blot. Kirkens nødhjelp kan fortelle sine nettvenner at geita er deres bestselger. «Den perfekte julegave» hvis massene får bestemme. Dette er geita som forandrer verden, som bare gir og gir. En symbolgave av de helt store – fra oss som har alt, til de som har ingenting.

I disse dager drives det en æreskampanje for et annet hovbeint dyr: Esel. Det finnes nemlig mennesker der ute (Jutta Person) som syns eselet har blitt dømt ufortjent hardt av menneskerasen, og ønsket å gjøre noe med det. Eselet på sin side tråkker rundt og er revnende likegyldig til hvorvidt vi kaller det for stabeis, lat eller dum. Slik metaforbruk er det mennesker som bruker, det er mennesker som får vondt av ord. På samme vis er den tunge geitesymbolverdien for geita uforståelig. At den er del av dette groteske julespillet og skal gi glede i flere ledd, har den ingen tanker om. Det den bryr seg om er hvorvidt den får middag eller blir middag.

Skulle jeg ha skrevet ei bok med tittelen Geit, skulle jeg ha innledet med det her. Jeg skulle ha skrevet om geitas rolle i den store gavegivningen, hvordan den letter samvittigheten til mette nordmenn samtidig som den tar på seg all jobben. Og som Jutta Person kunne jeg skrevet om geitas symbolverdi i et kulturkristent perspektiv. Geita er egentlig Jesus. Vi sender ham inn i fortapelsen for å utrydde våre egne synder. Agnus Dei – Guds lam – er nå blitt geit.

Den symboltunge gava som geita er, blir ekstra grell når vi veit dette: I Norge verdsetter vi overhodet ikke geita, men vi vil gjerne ha geitost. «Mange moderne geitefjøs er laget kun for produksjon av geitemelk», skrev Gudbrand Bakken på Ytring tidligere i år. Det er en forsvinnende liten etterspørsel etter geitekjøtt, så å fø på masse geiter som ikke kan bidra til melkeproduksjon lønner seg ikke. Resultatet er at killing på killing blir drept den dagen de blir født, og kastet. Om vi skal bruke ord som «juleblot» er det her det er passende. Dette skjer ikke bare på geitesida av matproduksjonen, men også med hanekyllinger og oksekalver. Vi vil heller ha biproduktene – egg og melk – enn å betale det det måtte koste for å fø opp kjøttet. Så mens vi sender geit etter geit til «de som trenger det», til den nette sum av 250 kroner per hode, kaster vi gladelig over 20 000 killinger i søpla i vår egen bakhage. Livene til disse dyra passer ikke inn i dagens effektive matproduksjon, skriver Bakken. Ikke bare er dette fantastisk respektløst overfor det lille geitelivet, men det er et hån mot alle de som et annet sted i verden jubler over å få én stakkarslig killing til jul.

Jeg regner med at Kirkens nødhjelp sender den symboltunge gaven med følgende julekort:

«Her, kjære mottaker, får du ei geit fra landet som har så mye at vi kaster 20 000 av disse på søppeldynga hvert år. God jul!»

Overskuddshjerte <#3

desember 10, 2015 § Legg igjen en kommentar

[Tekstallianse gjestet txt.ville april 2014, og spredde i den forbindelse vafler og litteratur om vafler. “Overskuddshjerte” ble skrevet for den anledning, men kom seinere ut i en mer historisk form som egner seg bedre på trykk rundt 17. mai-tider. Logo er ved smellslikedesign.no]

Skjermbilde 2015-12-10 10.53.26Overskuddshjerte – en litteraturvaffel

”La det være liten tvil over nordmenns engasjement for vafler!” skriver Stine Åsland i vaffelkokeboka Jeg❤ vaffel fra 2012. Så sterkt er dette engasjementet at det i 2009 dukker opp en diskusjon på et nettforum om hva kanten som oppstår utenfor selve vaffelplata skal hete. Den det er lov å brekke av og spise mens man venter på at resten av røra skal stekes. Ordet som ble valgt var til slutt: Vaffelskjørt. Men overskuddshjerte var også et forslag.

Det eksisterer ikke et ord for det overskuddet som tyter ut av vaffeljernet, men NÅ skal det ordet skapes! (nettdebatt om vaffelskjørtet)

I dette tilfellet skal det ikke handle om skjørtet, men hjertet på innsiden. Et vaffelhjerte kan i seg selv oppleves som et overskuddshjerte. Det lyser overskudd av vaffelen fra alle mulige kanter, gjennom bestemorkjærlighet, gjennom loppemarkedfrivillighet, gjennom Sjømannskirkens årlige jakt på den beste vaffelen. Den norske matbloggen ”Vaffelhjerte” skrev: ”Vi har foreløpig ikke møtt et eneste menneske som ikke liker en nystekt vaffel med rømme og syltetøy. Er det kanskje det beste som fins?” Våre hjerter banker som et vaffelhjerte. Vi setter oss fore å finne vaffelhjertets sjel slik at vi bedre kan forstå det. Og for å gjøre det går vi til litteraturen.

Urnorsk vaffel?

Vafler er den kaketypen vi spiser mest av i Norge, og den er blant verdens eldste kaketyper, ifølge Åse Kringlebotn (matprat.no). Under spørsmål om hva som er ”typisk norsk” i en annen nett-tråd, svarer noen at typisk norsk mat er vaffel. I forbindelse med årets vaffeldag, 25. mars, kunne flere norske aviser fortelle at vaffelen slik vi kjenner den faktisk kommer fra Sverige. Noen mener den svenske vaffelplaten har fire hjerter, mens den norske har fem, men en skandinavisk vaffel skiller seg i hvert fall fra den belgiske og den amerikanske, ved at den nettopp er hjerteformet og tynn og ikke firkantet og tjukk.

Aftenpostens matmann Yngve Ekern kaller vaffel for tradisjonsmat (2011). Men han prøver samtidig å fornye kaken, kaller den den nye tacoen
og den nye frokostblandingen, og gir oss vaffel med reke og sursøt chilisaus, hasselnøtt og vinaigrette og kamskjell. Vaffelen har plutselig blitt hipp. Det meste ville allikevel fått Hanna Winsnes til å snu seg i grava. Men å ”si at vafler er kaffekos for bygdegæmliser, er å banne i Sjømannskirken”, skriver Ekern. Vaffelen – uansett hvor trendy – er med andre ord allemannseie.

Ekern skriver også om noe som vi kanskje har visst lenge: at vaffeljer- net ikke trenger å brukes kun til vaffelrøre. Det egner seg ypperlig til å lage doble ostesmørbrød eller sågar omelett i. På 1200- eller 1300-tallet (her er ikke kildene helt samsvarte) utviklet man vaffeljern i Tyskland og Nederland, mens en amerikaner tok patent på apparatet i 1869. Ordet vaffel kommer fra det tyske ordet ”wafel”, som betyr vokskake, og indikerer at rutemønsteret er inspirert av bivokskaker. Ifølge Yngve Ekern dukket hjerteformen på vaflene opp etter at man begynte å servere luksusvafler i bryllup, mens andre mener at det dukket opp på 1800-tallet med jernovnene. I den svenske delen av historien ble vafler populære som tillegg til søndagskaffen tidlig på 1900-tallet, og gjennom dette oppfattet som et nasjonalt symbol for svenskene. Kan hende er det gjennom nordmenns tette kontakt med Sverige at vaffelen også oppleves som et nasjonalt symbol for oss.

Den kanskje beste måten å måle vaffelens nasjonalverdi på, er å se på Sjømannskirken. Den er en av Norges fremste internasjonale vaffelspredere, men ikke minst skal den være en havn for nordmenn i utlandet som ønsker å kjenne på en liten flik av hjemme. Ikke bare serverer de vafler, men de har etter hvert opprettet en konkurranse om hvilken kirke i hvilket land som lager de beste vaflene. Vaffelen har dermed blitt et sjømannskirkesymbol. ”Det er drøyt å si at Sjømannskirken tilber vafler”, skriver Ekern, ”men hjertevarme settes i alle fall svært høyt.” Ifølge Sjømannskirkens egne nettsider er vaffel- hjertet å forstå som et symbol på hjertevarme, og alle mennesker som kommer til kirken skal møtes med denne varmen. På den måten speiler vaffelen den fromme nestekjærligheten, og ved at sjømannskirkene verden over deler sine vaffeloppskrifter med andre, symboliserer de også et fellesskap gjennom vaffel. Kan det være noe litt religiøst også, over vaffelen? Kristin Solli Schøien mener at vaffelen kan spores tilbake til klostrene i middelalderen, der det usyrede brødet til nattverden var så velsmakende at det etter hvert ble omgjort til egne apostelkaker som ble lagd til spesielle høytider. Og hvis dette er sant, fikk vaffelen dermed sitt første dryss av hellighet over seg.

Beklager kort vaffel. Damn you autocorrect!

Vaffelrøras beredskap

Så er kanskje ikke vaffelen historisk sett så veldig norsk – ikke ulikt mye annen kultur som vi tillegger nasjonalromantiske tanker – men det stopper oss ikke i å omfavne vaffelhjertet som om det var en ostehøvel. Vaffel kalles ”den sosiale kaka” av Hamar Arbeiderblad på vaffeldagen i 2013. Og det er på sett og vis sant, en vaffel spises sjelden alene. Vaffellaging inntreffer ofte i sosiale anliggende, og gjerne i tilfeller der en prøver å spre idealisme, kjærlighet eller troskap.

Under tittelen ”Vaffelhjarte” skriver kommentator i Bergens Tidende, Asbjørn Kristoffersen, om hvordan vaffelmangel ville ha stanset Norge. Han peker til den utpregede bruken av vaffel som overskuddsmiddel og frivil lighetsmat. Ikke det at vaflene gis bort, nei, tvert i mot, vafler brukes til å samle inn penger til å videre kunne drifte korpsaktivitet, idrett, misjonering, og ikke minst for å holde liv i grunnlovsfølelsen utover 17. mai-dagen. ”Vaflar er det einaste som samlar heile nasjonen i éi felles røre”, skriver Kristoffersen. Og det samler oss gjennom dugnaden, den som også av mange blir sett på som noe erkenorsk, noe de oppfant rett etter Krigen da landet skulle bygges opp igjen. ”Vaflar er nasjonsbygging”, den er uorganisert, uregulert, uautoris- ert norsk folkekultur. Det er smaken av ”alle skal få” og frihet og likhet. Uten vaflene ”kunne likså godt tyskarane overteke landet”. Da ville de kommet hit med sine tjukke firkanter og tatt fra oss noe som er smått, men vårt: vaffelhjertet.

Frivillighetsprinsippet til vaffel baserer seg først og fremst på to grunntanker. Den første er den vi innledet med, at vaffelen er elsket av alle, og tilhører alle. Den andre er at vaffelen symboliserer kjærlighet. Ikke bare er vaffelhjertet et byttemiddel mot likviditet som gjør at visse aktiviteter kan fortsette, aktiviteter som forstås som gledesskapende og gledesspredende, men ved å selv stå for vaffellagingen kan du uttrykke din kjærlighet til de som måtte ha glede av maten. Tradisjonelt sett er denne formen for kjærlighet uttrykt gjennom matlaging tilknyttet (beste)morsrollen.

For å undersøke dette nærmere kan vi gå til Maria Parrs barnebok fra 2005: Vaffelhjarte. Temaet for boka er nemlig kjærlighet. Hovedpersonen, Trille (9 år), har en bestevenn – Lena –, og en gjennomgående bekymring hos ham er at Lena aldri uttrykker verbalt at hun er hans beste venn. Dermed er han usikker på om hun føler det samme som ham; et velkjent fenomen der altså, (potensielt) ugjengjeldt kjærlighet. Det kommer selvsagt ikke som noen overraskelse på noen at kjærligheten faktisk er gjengjeldt, noe som avsløres helt til slutt i fortellingen.

Men i denne jakten på at Lena skal innrømme overfor Trille at han er hennes beste venn, fins det vafler. Tittelen på boka indikerer at vafler er viktig, og vaflene er først og fremst koblet til Trilles substitutt-bestemor: Tante-farmor. Det er hun som lager vafler. Hennes bestemoderlige kjærlighet er konkretisert gjennom vaflene hun lager til familien. Dermed er vaffellagingen det motsatte av hva Trille ønsker seg fra Lena; det er en non-verbal handling som uttrykker kjærlighet, og som Trille ikke har noen problemer med å tolke (han stiller aldri spørsmål ved om Tante-farmor elsker ham eller ikke). Når Tante-farmor dør slutter også vaflene å eksistere i Trilles liv en lang stund. Dette stadfester ytterligere hvordan bestemorrollen er knyttet til vaffellaging. Når Trille mot slutten av boka ønsker å oppmuntre Farfar som er litt molefonken hans første sommer uten sin søster (Tante-farmor), henter Trille fram igjen vaflene. Farfar minnes Tante-farmor gjennom det som var hennes mest kjente attributt, vaflene, og maten oppleves trøstende.

 

Og så lagar tante-farmor vaflar. Mange seier at ting er verdas beste, men vaflane til tante-farmor er verkeleg verdas beste, heilt på skikkeleg. (Vaffelhjarte)

Måten Tante-farmor forbindes så tydelig med vafler i Vaffelhjarte, speiler seg i Runar Døvings artikkel ”Vaffelhjertets makt” fra 1998. Her analysere han hva slags makt kvinner har i hjemmet, hvordan de bestemmer over interiøret, hvordan de styrer gavegivningen, hvordan de har kontroll over maten og måltider, og at alt dette gir en form for makt som ofte ikke blir regnet med når man snakker om maktfordeling mellom kjønnene. En av informantene til Døving sier at hun opprettholder sitt gode rykte som vertinne ved å alltid ha vaffelrøra klar. Det samme nevner Stine Åsland i si bok Jeg❤ vaffel: ”Kunne man [som kvinne] servere gode vafler når man fikk overraskende besøk, besto man testen som en dyktig kokke i hjemmet.” Åsland henviser til ”gamle dager”, at dette med å ha vaffelrøra klar var mer vanlig i fordums tid, mens Døving viser at det – i de rette miljøer – fortsatt er viktig for noen å kunne tilby vafler på et øyeblikk. Åsland forteller også om sin egen barndom, hvordan det var å vokse opp med en vaffelstekende mor: ”I bryllupspresang på 70-tallet fikk [mamma] og pappa et oransje vaffeljern som alltid ble tatt i bruk når vi fikk besøk. Før jeg rakk å tenke engang, hadde mamma rørt sammen vaffelrøre, og på null komma niks luktet det nystekte vafler i huset.” Ikke bare viser dette hvordan vaffellagingen er en kvinnes jobb, men også at det helt tydelig er et sosialt bindemiddel. Dette som Døving kaller ”vaffelrøras beredskap”, tanken om å alltid være forberedt på besøk, understøtter designerne som står bak Moods of Norway, når de beskriver det etter hvert så berømte traktorvaffeljernet sitt: ”Du trenger ikke lenger være redd for at du ikke har noe å servere uanmeldte gjester”.

Rutemønstret kjærlighet

Men vafler kan knyttes til flere av hverdagslivets mørke og lyse krumspring. En vaffel er ikke bare en vaffel, skriver Stine Åsland, med rette. Gjennom Døvings valg av tittel; Vaffelhjertets makt, utforsker han kjærligheten i et maktperspektiv. Vaffellaging, ikke bare gjennom den fysiske hjerteformen på kaken, men også handlingen i seg selv, skal vise omsorg og nestekjærlighet. Den representerer den beste form for kjærlighet (den uselviske), og vaffelsteking er en kjærlighetshandling, først og fremst. Selv om både Døving og Åsland snakker om vaffelrøra som noe som skal kunne representere en form for status for et kvinnemenneske, så er det fordi kvinneskikkelsen gjennom sin posisjon

i hjemmet blir ikonifisert som den oppofrende, gode mor, en mummimamma, rett og slett. Nå hadde ikke Mummimamma vaflene klare når Mummitrollet kom hjem, men hun lagde pannekaker. Og de fleste som har laget vafler og pannekaker vet at det egentlig bare er formen som gjør dem forskjellig.

I historien om Byen uten navn (1996) av Fredrik Hossmann møter vi Vaffelmannen. Han forteller historien om hvordan han møtte sin kjærlighet på en kafé, og sammen begynte de å lage vafler – verdens beste vafler – på torget i byen. Og i mange, mange år levde de godt på å selge vafler. Helt til folk ikke ville ha vaflene lenger. De hadde ikke tid til å spasere, de tok bilene sine og kjørte overalt. Og dette gjorde etter hvert at menneskene mistet sine sjeler, sin varme og sin personlighet. I denne fortellingen står vaffelen som symbol for kjærlighet, men også for menneskelig varme. Den er en motsetning til bilen, bilen som fjerner menneskene fra deres natur og dermed etterlater både menneskene og verden grå og sjelløs. I vaffelrøra til Vaffelmannen finnes en hemmelig ingrediens, ikke ulikt de mange oppskriftene til Sjømannskirkene rundt om i verden, som gjør akkurat hans vafler til verdens beste. Den ingre- diensen er en tåre, og hver enkelt vaffellager må stå for den selv. Uten denne tåren vil vaflene smake godt, men ikke best. Det er akkurat som Vaffelmannen sier at det vaffelen trenger for å virkelig bli god er et offer fra menneskene som lager dem, en ekte følelse, det som gjør oss mennesker til nettopp mennesker. Denne symboleffekten finner vi igjen i fenomener som Vaffelgutta: et knippe frivillige karer som steker vafler og går ut i Oslos gater og deler dem ut til bostedsløse og narkomane. Det som gjør at akkurat de vaflene er verdens beste for de som får dem er ikke om røra består av kardemomme eller vaniljesukker. Det er den lille oppofrelsen som gjør det så bra, tanken på at noen har bestemt seg for å uttrykke nestekjærlighet til noen de ikke kjenner, og brukt tid og krefter på å få denne formen for kjærlighet fram til de som trenger den.

Jeg sitter under det siste vaffeltreet. Grenen strekker seg stadig høyere, snart berører de him- melen. Røttene vokser dypere og dypere ned i jorda. Iblant plukker jeg en vaffel og smaker. Men ennå er de ikke slik de skal være. Jeg vet hva som mangler. (Byen uten navn eller Hvordan lage verdens beste vafler)

MARIEVAFFEL_sort

Sjokomelk: heroinistenes og fyllikenes frihet

september 9, 2014 § Legg igjen en kommentar

De siste par årene har jeg lagt særlig merke til to former for drikke i skriftlige verk: Kaffe og sjokolademelk. Kaffe-greiene begynte med at noen på Facebook tok bilde av seg selv i frisørstolen, med ”to go”-kaffekoppen i den ene hånda og smarttelefonen i den andre, som fikk meg til å tenke på hva det betyr å bli sett med en kaffekopp. Samtidig tok jeg et fag i reportasjeskriving, og leste et sted at kaffekoppen har gjort storinnrykk i portretter og reportasjer i norsk journalistikk. Koppen med det varme innholdet betyr noe – selv når den ikke gjør det – og har kanskje langt større symbolverdi enn den fortjener.

Men så dukket sjokolademelken opp. Ikke så raffinert og hipp som kaffen. Det første beviset på det var at jeg leste i boka Hugo (2006) at sjokolademelk står høyt oppe på lista over hva heroinmisbrukere bruker penger på (etter selve heroinet, selvfølgelig), og når Simen Sætre skulle bruke ei hel bok på å bli kjent med Hugo og forsøke å svare på spørsmålet hvorfor han endte opp der han gjorde, så var det også plass til litt lett filosofering rundt behovet for sjokolademelk blant de narkomane. Hvorfor var det sjokomelk som gjaldt?

Sjokolademelk var aldri en del av vår barndom. Vi hadde kakao. Varm kakao og kald kakao. Den kalde kakaoen laget vi av Nesquik, og i ettertid har jeg skjønt at det går an å dele kakaopulverbrukere inn i to grupper: Nesquikbrukere og O’Boy-brukere. Nesquiken hadde gul boks, O’boyen hadde rød. I Amerika hadde de sågar rosa Nesquik, den smakte jordbær (og ikke særlig godt). Det er fortsatt ikke enighet om hvilket merke som er best. Men å kjøpe ferdiglagd kakao, som man kjøper melk, var ikke noe vi gjorde før egne penger og frihet til å velge hva vi skulle bruke dem på ble et faktum. Omtrent da vi flyttet hjemmefra, vil jeg tro.

”Anders (f. 1961): – Jeg husker jeg var i noen skikkelige diskusjoner med mora mi om O’boy, for det stod på boksen at man skulle bruke tre toppede skjeer til ett glass melk. Det var helt spesifikt, meget klart, ikke til å misforstå. Likevel mente mora mi at det holdt med to strøkne skjeer.”

(Hirsch 2007:41)

Og ikke en gang da, som spirende student, kjøpte jeg noe særlig sjokomelk. Det gikk mest i pesto og pasta, egentlig, og store plater med melkesjokolade. Sjokomelken kom egentlig ikke på banen før jeg oppdaget at det var perfekt drikke for dagen derpå, så lenge grunnen til at jeg ble full ikke var Baileys eller White Russian. Og det var vel omtrent det Simen Sætre fant ut i Hugo også, kombinasjonen av sukker og fett, samt den milde smaken, er det som gjør sjokolademelk bra for de mennesker som innimellom herjer med kroppen sin. Men kanskje aller viktigst er den følelsen av at sjokolademelk handler om friheten til å velge selv. Friheten til å velge usunt. Litt som da det gikk opp for meg at jeg nå var voksen og ansvarlig nok til å kjøpe en hel sjokoladeplate og spise den opp alene. Og jeg trengte ikke en gang vente til lørdag. Litt av den følelsen har sjokolademelken. Du veit det ikke er til hverdags. Det er nesten ikke til fest en gang. Det er post fest. 

Så når Bård Hoksrud preker at sjokomelk handler om frihet, så har han for så vidt rett i det. Men sjokomelk er ikke frihet hvis du får det hver dag. Sjokomelk er ikke frihet hvis du er vant til det fra lunsjen på barneskolen. Når dét er sagt, så fikk jeg rødsaft med meg hjemmefra da jeg gikk på barneskolen. Noen ganger var den hjemmelaget, men uansett var den full av sukker. Jeg var aldri en som drakk melk på skolen, hverken hvit eller brun. Det er mye som er usunt her i verden, og sjokolademelk er garantert en av dem. Men noen ting bør bevares til friheten til å velge helt selv blir en realitet – selv om den friheten handler om selvskading. Hoksrud vil at foreldrene skal bestemme. Foreldre: Tenk om barna deres en dag blir narkomane, eller i beste fall harde på flaska. Gi dem muligheten til å oppdage sjokomelken på egenhånd. Gi barna saft-og-vann.

 

Kilder

Hirsch, Kristin von (2007): Barndom på 70-tallet. Vega Forlag

Steensen, Steen (2009): Stedets sjanger. IJ-forlaget

Sætre, Simen (2006): Hugo. Stenersens Forlag

Varden (2014): «Sjokomelk handler om frihet og mangfold» av Caroline Ørvik

Kjeks: en litt trist historie

februar 11, 2014 § Legg igjen en kommentar

Som en nymotens Madeleine-kake, ligger det tre kjeks i en pose og tar meg med tilbake til min egen fortid. Kjeks er nemlig ikke noe jeg spiser så ofte, og enda sjeldnere tar jeg det med meg som del av matpakka. Men altså, i dag har jeg tre kjeks, bedre kjent som ”cookies”, i en gjennomsiktig plastikkpose, og idet jeg tar dem fram på lesesalen så tenker jeg på Canada.

Kjeks i pose

Jeg var seks år da vi flyttet til Canada, og jeg hadde ennå ikke begynt på skolen i Norge. Da foreldrene mine snakket om at vi skulle flytte dit, på grunn av pappas jobb, så jeg for meg noe altfor eksotisk. Jeg trodde vi skulle til Afrika, jeg trodde vi skulle bo på rødlig jord i små enkle hytter under ei ny sol. Men da vi var framme i Montreal januar 1991, var det, slik jeg husker det, metervis med snø og veldig norske minusgrader. Så norske at vi dro fram dundynene våre og kledde oss i dem, mens vi ventet på nøkkelen som skulle åpne huset. Vi bodde i det jeg anså som et helt vanlig hus, i en nokså vanlig forstad. Her var meget vestlig, og ikke en rød jordhaug å se.

Men mye var annerledes ändå. Språket, for det første. Jeg kunne ikke engelsk (og i hvert fall ikke fransk, som de også snakker i Montreal). Og dette var nok mitt aller første møte med ensomheten som følger av å ikke kunne kommunisere tilstrekkelig med folk. Jeg skulle jo begynne på skolen, jeg kom inn midt i første klasse, som en eller annen merkelig skikkelse fra Norden, stille og sjenert. Og jeg kunne si tre ting: yes, no og I love you.

Men så var det også en rekke kulturforskjeller som avslørte seg etter hvert som skoledagene gikk. Mamma fikk etter en stund spørsmål fra skolen om det var slik at vi ikke fikk lov til å spise såkalt ”snacks”, og at det var derfor vi ikke hadde det med som del av nistematen. Mamma hadde like lite kjennskap til ”snacks” som oss andre, hun var vant til den norske matpakka, men for nord-amerikanere var det vanlig å ha med et lite mellommåltid i tillegg; en pose gulerøtter, potetgull, kjeks, sjokolade, alt ettersom hvor sunn du var. Da mamma skjønte det gjorde hun sitt for at integreringen skulle bli enklere: barna skulle ikke gå uten. Så da fikk jeg blant annet med meg en håndfull Ritz-kjeks i en gjennomsiktig plastikkpose.

Det var andre ting som kolliderte også. Det faktum at jeg ble ledd av når jeg brukte ermeløs trøye i gymmen, fordi det å vise armhulene var det samme som å være naken, omtrent. Eller da jeg begynte å gråte en morgen fordi jeg fikk beskjed fra læreren at det ikke var lov å sykle til skolen, selv om jeg kunne sykle, og selv om jeg brukte hjelm. Lunsjene var lange, fordi barna skulle ha tid til å gå hjem og spise. Som igjen gjorde at skoledagene var lange. For såkalte ”nøkkelbarn”, de som ikke hadde hjemmeværende mødre som kunne ta dem imot i lunsjen, var det mulig å spise på skolen. I den tiden vi prøvde det hadde jeg en ”lunch box”, en turkis og lilla plastikkboks med tilhørende termos som kunne klikkes på plass som et lokk. Og når vi var ferdige med å spise fantes det aktiviteter man kunne være med på for å få resten av den lange lunsjen til å gå. Jeg laget blant annet dorull-ekorn.

Men Ritz-kjeksen i plastikkposen er med meg. De var der den første tiden da jeg ikke forsto noen ting, en liten pose med noe kjent som jeg kunne holde fast i. Huset vårt lå rett ved skolen, på den andre siden av veien, men jeg hadde ikke lov til å gå utenfor gjerdet i skoletiden med mindre det var lunsjpause. I friminuttene fant jeg meg dermed et hjørne som var så nærme hjemme jeg kunne komme, jeg trykket min lille termosdresskledde kropp inn mot gitteret, holdt på huset med øynene i håp om at mamma skulle komme bort til stuevinduet og vinke. Og spiste kjeksen min. For det var det man skulle.

Tenn lys

desember 28, 2013 § Legg igjen en kommentar

Denne mørketida har jeg vært mer på gravlund enn tidligere, ikke fordi jeg plutselig har fått en smak for døden, men fordi Vestre Gravlund ligger på min vei mot byen. Har jeg tid så spaserer jeg igjennom.

Og jeg har tidligere vært av den oppfatning at folk flest tenner lys på graven to ganger om året: allehelgensaften og julaften. Den gang ei. Jeg går på gravlunden i begynnelsen av desember og ser en hel masse lys. Ikke like mange som på de brennhete aftenene, men allikevel, nok lys til å gjøre gravlunden levende i mørket og å minne meg på en ting: Folk tenker på sine døde.

Foruten den fine tanken om at vi bryr oss om de som ikke lenger er til stede i livene våre, ikke bare når det er forventet av oss, men utenfor høytidene også; og foruten den stille freden som er å finne på gravlundene og som er en overveiende grunn for å stikke innom uansett om man har slektninger å tenne lys for eller ikke; så er det et utrolig vakkert skue å se utover en stille plass med hundrevis av tindrende, oransje prikker.

Det er ikke bare på gravlunden at lysene dukker opp når det blir mørketid i kalde nord, det er ikke for ingenting at vi pynter trær og busker med lyslenker, setter fyr på peisen hvis vi har en, eller et telys eller tjue. Lysprikker i mørket fortsetter vi å lage oss, og hvem vet hvorfor. Kanskje er det bare estetisk vakkert, eller kanskje minner det oss om noe.

Lykthus

Flammen, eller den lille lysende prikken i mørket, er et ikon. Et ikon er noe som gjengir virkeligheten, men i mindre målestokk. I den vesle flammen vi tenner for de døde samles betydningen av hele livet; det er så mye denne flammen skal representere at det er rart den ikke brister. Men flammen danser lett med sin tyngde, antakelig fordi den er revnende uvitende om de ikoniske trekk vi tillegger den.

I boka Pappan och havet av Tove Jansson, blir lykten beskrevet på denne måten:

«Den gjorde allting nära och säkert, en tät krets som var familjen och det de kände och litade på och utanför var det främmande och osäkra som staplade mörkret högre och högre och längre bort ända till världens ände.» (1965: 15)

Her beskrives forholdet mellom hjemmet – der familien er samlet – og den fremmede verden utenfor. At den vesle brennende lykten representerer familie har ikke bare å gjøre med at den er koblet til hjem, trygghet og varme. Det har også sin historiske forklaring.

Bachelard skriver at huset, selv når gjengitt utenfra, viser en intimitet (1994: 72). Han skriver også at når et hus forstås som lykkelig, så kommer det røyk ut av pipa (ibid). Piperøyken er et tegn på at det finnes indre varme i huset, og at det finnes en ild. Det vil si at huset lever, og blir dermed (også fra utsiden) en gjengivelse av de menneskene som befinner seg på innsiden, og som til syvende og sist er de som omskaper huset til et hjem. Den indre ilden er det vi tenker på når vi tenker på et varmt hjem, men den vesle flammen i et lite glasshus, også kjent som lykt, kan dermed lett forstås som en miniatyr av ilden som finnes i huset.

Ilden kommuniserer først og fremst to ting til oss: trygghet og varme. Begge disse egenskapene tilegner vi hjemmet (selv om Bill Bryson i sin korte historie om de nære ting; Hjemme, viser at det komfortable hjemmet ikke var en tanke før seint på 1700-tallet, i hvert fall i Storbritannia  (2012: 169)), og om vi snakker om et godt hjem, vil trygghet og varme være noe som definerer også det. Ilden kan på mange måter være det samme som hjem. Varme kan godt bety fysisk målbar varme, samt menneskelig varme (åpenhet, sympati). Trygghet kan bety tak fra stormen, men også et sted hvor individet kan kjenne seg fritt til å være seg selv, et sted å hente krefter og skjerme seg fra verdens ondskap. Det er selvfølgelig nok av eksempler på at hjemmet ikke er som det skal være, men her snakker vi om et ideal. Når hjemmet blir utrygt og truende, så gir det oss gjerne ekstra store frysninger. En del skrekkfilmer leker med den dobbeltheten mellom vår forventning av at huset er trygt, og at det potensielt nettopp ikke er det.

Hjemmet er et sted vi returnerer, det er dit vi skal etter å ha vært ute i den store vide verden. Mye barnelitteratur lærer oss dette, at hjemmet er den ultimate havn. Bill Bryson nevner også at huset «er der historien til slutt havner» (2012: 17). Selv om de tre vise menn ikke skulle hjem da Jesus-barnet ble født, så var det den lysende prikken i en ellers mørk himmel som fortalte dem hvor de skulle.  På samme måte viser fyrlyktens enslige blink hvor skipene skal styre for å komme trygt i havn. På lignende vis kan flammen i vinduet eller bare lykten utenfor døren være det som leder deg til huset. Den lysende flekken i et hav av ukjent mørke er stedet du vil være.

Som Bryson også viser, så startet huset egentlig som en stor hall, med ilden i midten. Alle rom var ett, kjøkken og soverom, oppholdsrom og fjøs; folk og fe holdt seg der varmen var. Ildstedet, gjennom sin varme, ble samlingspunktet, og har deretter fått en iboende kvalitet fra oss som noe fundamentalt sosialt og menneskelig, fordi vi alltid har samlet oss rundt ilden. Ildsted på engelsk er «hearth», og om det er tilfeldig eller ikke så ligner det overraskende mye på ordet «heart», altså hjerte (hearth kan også rett og slett bety «hjem», noe som viser at det ikke alltid er noe klart skillet mellom ideen om hjem og ilden). Funn av den mest primitive formen for ildsted; en ring med steiner rundt ilden, er datert til 125 000 år siden. Også i denne (høy)tiden, samler vi oss rundt ilden. Vi står på åpne, kalde gravlunder med fyrstikker og vanter og setter fra oss lys som skal ære det samværet og den nærheten vi har hatt med de som ikke lenger er med oss. Så blir vi et øyeblikk eller to stående rundt flammen og lar den si alt vi ikke kan.

Flammen har også gjennom tidene hatt en spirituell betydning. Å tenne lys for de døde er én ting. Men i tider hvor ofring av dyr til gudene var en del av skikken, var ilden også relevant (til brenning av dyrebein), eller det skulle brenne en hellig flamme ved templene til forskjellige guddommer. Bare tenk på OL-flammen, som har sin opprinnelse i de gamle greske, olympiske leker (startet i 776 før Kristus i Olympia), og der igjen skulle den symbolisere ilden som ble stjålet av Prometheus fra Zevs. Prometheus var, ifølge gresk mytologi, den som ga ilden til menneskene.

Så i den lille lysende prikken, eller de mange små lysende prikkene, ligger både historie, religion; kropp og ånd. Gjør gjerne som sangen sier: tenn lys.

Kilder:

Bachelard, Gaston (1994): The Poetics of Space [fransk orig. 1964] overs. Maria Jolas, London

Bryson, Bill (2012): Hjemme. En kort historie om de nære ting. [engelsk orig. 2010] overs. Gunnar Nyquist, Trondheim: Gyldendal

Jansson, Tove (1965): Pappan och havet [gjentrykk 2006] Helsingfors/Stockholm: Alfabeta Bokförlag

Aborttilhengerfästing

august 18, 2013 § Legg igjen en kommentar

Tydeligvis er jeg en aborttilhenger. Det kan fort høres ut som man da heier på abort som man heier på et fotball-lag, i kampen mot for mange barnefødsler, eller som ei venninne av meg sa det: ”Akkurat som om feministane jublar kvar gong nokon utfører ein abort.”

Og selv om det ikke er akkurat slik vi tenker på oss selv, se gjerne dette innlegget som en skriftlig versjon av ”bølgen”.

Tor Øyvind Westby er første stortingskandidat for og fylkesleder i Miljøpartiet De Grønne i Sogn og Fjordane. For halvannet år siden skrev han et blogginnlegg med tittelen ”Liberal abortmotstander”, og teksten har nå blitt delt flere ganger på sosiale medier, i og med at MDG får en del oppmerksomhet i forbindelse med det kommende valget. Når det er sagt, Westbye kommenterer sitt eget blogginnlegg og skriver at dette ikke er MDGs offisielle holdning (innlegget har blitt fjernet fra bloggen «En Grønn Mann», men det finnes en kopi her). Men i og med at mener at en ny omkamp om selvbestemt abort ville gitt en mye mer interessant debatt, så gjerne for meg, vi kjører på igjen!

Noe av det Westbye reagerer på hos ”aborttilhengerne” er det han kaller dehumanisering av det ufødte liv. Dette gjør vi ved å bruke uttrykk som ”embryo” eller ”celleklump”, i stedet for ”menneske”. ”Å si at fosteret er en del av kvinnens kropp går også på det samme”, skriver Westbye (altså det går ut på den samme dehumaniseringen – babyen er ikke et selvstendig menneske, kun en del av et annet). Han mener videre at fosteret slett ikke er en del av en kvinnes kropp, det er noe eget.

Hvorfor skulle folk (tilhengerne) argumentere for at fosteret er en del av kvinnekroppen? Jo, for å kunne si at selvbestemmelsesretten til egen kropp gjelder og at en kvinne dermed har rett til å fjerne noe fra sin egen kropp som hun mener ikke skal være der, for eksempel en føflekk. Dermed skulle denne selvbestemmelsesretten kunne gjelde for en celleklump i livmoren også.

Hvis vi nå sier at fosteret ikke er en del av kvinnekroppen, et punkt jeg for øvrig er enig med Westbye i, betyr det automatisk at retten for å kunne bestemme over egen kropp faller som argument i abortdiskusjonen? Nei, det gjør det ei. For om fosteret er noe eget; menneske, individ, celleklump, så kan vi ikke lenger sammenligne det med en uønsket føflekk på kvinnekroppen. Vi kan derimot sammenligne det med en parasitt.

For å komme med et banalt eksempel: La oss si at det i en parallell verden er blitt bestemt at flåtten er fredet og det er ulovlig å ta livet av flått-individer. Westbye er ute og går i skogen i denne parallelle verdenen. Han vet at skogsturer innebærer en viss fare for flåttangrep, men han har valgt å ta seg en tur allikevel (han er, tross alt, en grønn mann). Han er ikke så godt beskyttet, men han kjenner mange mennesker som har gått tur i skogen uten å bli bitt av flått, og han går der sammen med ei jente som han liker veldig godt og som biologisk sett er immun mot flåttbitt. Men allikevel, flåtten biter seg fast i Westbyes lyse hud – ENDA HAN VAR SÅ FORSIKTIG –, og når han snur seg mot sin skogsvenninne for å få råd og hjelp så oppdager han at hun har forsvunnet, fordi hun faktisk ikke er så gira på å ta ansvaret for en flått, og i hvert fall ikke en mann som har en på seg.

Westbye vil ikke være vert for flåtten. Han føler at den invaderer kroppen hans og han er helt sikker på at flåtten vil påvirke livet hans på en fundamental måte hvis den får fortsette å leve der. Han tenker på det ansvaret han blir nødt til å ta for flåtten mens den sitter på ham; han kan ikke drikke alkohol fordi det går inn i blodet hans og dermed inn i flåtten, han kan ikke spise noe flåtten ikke liker, han blir sliten, kvalm og uggen og er nesten overbevist om at han har fått ME.

Men Westbye vet at det er ulovlig å drepe flått, og ifølge hans personlige overbevisning mener han det er skrekkelig umoralsk. Han vet at om han fjerner flåtten, så vil den ikke få det nødvendige blodet den trenger for å vokse og overleve. Har han dermed ikke rett til å bestemme over egen kropp og fjerne flåtten? Altså ikke drepe den, men bare ikke la den være en snylter på ham?

Om flåttmetaforen virker for søkt, er det andre som har skapt kanskje mer spiselige eksempler på hvordan det går an å forstå abort – ikke som drap, men rett og slett som å fjerne sin egen kropp som energikilde for et annet vesen. Filosof Judith Jarvis Thomson presenterte på 70-tallet et tankeeksperiment som gikk ut på at du blir koblet sammen med en verdenskjent fiolinist med nyresvikt, som er avhengig av dine friske nyrer for å overleve. Har du da en (moralsk) rett til å koble deg selv fra dette mennesket, selv om du vet at det vil innebære at fiolinisten ikke overlever? Ja, mente Thomson; retten til liv inkluderer ikke retten til å bruke et annet menneskes kropp for å opprettholde dette livet. På samme måte er det å bestemme over egen kropp å kunne si at man ikke lar andre mennesker eller livsformer få lov til å snylte på denne kroppen. Man fjerner ikke fosteret, man fjerner seg selv fra likningen.

Vi feminister jubler ikke hver gang noen velger å ta abort. Vi jubler for at vi har retten til å bestemme over egen kropp. Og om en eller annen fjott (les: flått) i et miljøparti mener at dette er ”moralsk svikt”, så får ikke det partiet min stemme under kommende valg. Enten det skulle være deres offisielle standpunkt eller bare én partifelles dårlig tilslørte synspunkt.

Fotnote: «Fästing» er det svenske ordet for «flått».

Sånn ble livet

juli 2, 2013 § 1 kommentar

West på lørdag (foto: M. Alming)

West på lørdag (foto: M. Alming)

«West på lørdag» kaller han seg selv når han skriver små undrende tekster på lørdager i Dagsavisen. Under tittelen «Sånn ble livet» ramser han opp hverdagens mest utsøkte banaliteter. Og jeg ramser opp mine:

West: De fleste av oss kjører ikke BMW. Vi kjører Toyota.

Jeg: De fleste av oss kjører ikke Toyota. Vi kjører DBS (som i sykkel).

West: Vi ferierer ikke i St. Tropez. Vi ferierer på Gol.

Jeg: Vi ferierer ikke. Vi har sommerjobb.

West: Vi jobber ikke i TV 2. Vi jobber i Dagsavisen.

Jeg: Haha (se forrige punkt). Vi jobber ikke i Dagsavisen. Vi jobber på gravlund.

West: Vi leser ikke Proust. Vi leser Nesbø.

Jeg: Vi leser ikke Nesbø. Vi leser Borges (som vi har lånt på biblioteket).

West: Vi spiller ikke i band. Vi lytter til P4.

Jeg: Vi lytter faen meg ikke til P4. Og vi spiller i band.

West: Vi spiser ikke sashimi. Vi spiser taco.

Jeg: Vi spiser ikke taco… jo, vi spiser taco.

 

West: Så når Corolla’en står utenfor hytteveggen i regnet i den norske sommeren, og drømmen om å være TV 2-programleder i BMW på ferie på Rivieraen er veeeeeldig fjern, så kan du si stille inni deg: Sånn ble livet.

Jeg: (stille inni meg) Så når sykkel’n står ute i bakgården i regnet i den norske sommeren, og drømmen om å være Dagsavisen-journalist med hytte på Gol – i stedet for en stakkars ubetalt blogger i et bokollektiv i Oslo – virker veeeeeldig fjern, så kan du stille si inni deg:

West, skaff deg PERSPEKTIV!