Kjære Gustav Iversen

september 29, 2010 § Legg igjen en kommentar

Et sted i verden 1. september 2010

Hvis jeg kommer til St Peter når jeg dør, eller en eller annen form for guddommelig skikkelse som skal veie mine synder mot mine gode gjerninger, så blir jeg kanskje nødt til å snakke om deg. Om hvordan jeg fant deg opp for å redde mitt eget skinn. Hvordan jeg juksa på en reportasjeoppgave som gikk ut på å skildre en bingohall, en ekte bingohall, den virkelige verden, vi skulle komme på innsiden av et miljø vi ikke var kjent med, og jeg – hva gjorde jeg? Jeg gjorde det jeg gjør best: jeg fant på ting. Jeg løy. I min «ekte» reportasje så skildret jeg et menneske som ikke eksiterer, en gammel mann på kanskje søtti år som holder til på Sagene, som går på Sagene Bingo hver fredag, som røyker, som ikke er så opptatt av å vinne, som ikke kjenner menneskene rundt seg, men han vet hvem de er. Akkurat som meg. Jeg kjenner ikke menneskene rundt meg, men jeg vet hvem de er.

Det var jo det jeg tenkte da vi fikk denne oppgaven. Skriv en reportasje. Beskriv det du ser, bruk skildrende ord, bruk adjektiver. Og hvis jeg skal beskrive det jeg ser, så blir jeg stående på utsiden. Som den berømte klisjeen, en nattevandrer i gatene som kikker inn på menneskene bak vinduene. Inngangen til de andres liv er ikke større enn et frimerke. Jeg leste et portrett av Ingvar Ambjørnsen en gang, der han spurte sin far om hvordan han var som liten. «Du stod utenfor og så på» svarte faren. Og Ambjørnsen har resten av sitt liv vært en av de som står utenfor og ser på. Betrakter. Og hva galt er det i det?

Ingenting i følge Agnes Ravatn. Hun har også sett denne falskheten ved å liksom skulle komme på innsiden av mennesker vi ikke kjenner. Kan man noen gang komme på innsiden av mennesker? Kan vi annet enn å betrakte dem fra utsiden? Nei, det kan vi ikke. Så Agnes Ravatn sitter på kafé på et sted der ingenting hender, akkurat som jeg sitter i en bingohall der ingenting hender, og hun ser bare på folk. Fosrtyrrer dem ikke. Lar livet deres utspille seg helt naturlig, og så skriver hun om det. Akkurat som naturfotografer. Du skal ikke blande deg inn i naturens gang. Du skal ikke gripe inn når en løve er i ferd med å slakte en gaselle, eller en flodhestunge sitter fast i gjørma. Det er synd og skam. Men ikke når det gjelder mennesker. Er ikke mennesker også dyr? Er det ikke også viktig at man bare lar dem være? Agnes gjør det. Så da gjør jeg det også.

Og nå blir jeg nødt til å leve med deg, Gustav Iversen. Som tatt ut av Sofies Verden så lever du ditt eget liv. Du er mitt ansvar, min svarte flekk på samvittigheten. Mitt evige bevis på at jeg også står utenfor og ser på. Betrakter menneskeheten som om de var dyr, som om jeg var et annet vesen enn dem. Frimerkestort er det sjelsvinduet du viser meg. Og jeg tar det. Og dikter opp en hel person.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Kjære Gustav Iversen at Skrivebordsskuffen.

meta

%d bloggere liker dette: