Pepperfabrikken

oktober 3, 2010 § Legg igjen en kommentar

”Du burde skrive barnebøker”, sier hun til meg der vi står foran komfyren.

Jeg pleier å stå og fundere på kjøkkenet. Særlig når jeg vasker opp. Oppvasken er så lite intellektuelt stimulerende i seg selv, at tankene bare er nødt til å vandre. Før jeg vet ordet av det farer de rundt i hele rommet, stanger i taket, og kommer flyvende ned igjen, plasker i oppvaskvannet og minner meg om hva det er jeg egentlig driver med. Rister er bra for filosofering. Ovnsristen er kronglete å vaske, og stadig full av fett. Det er mellom disse klissete jernstengene at alle de fundamentale spørsmålene blir besvart: Hvorfor finnes det ondskap i verden? Hva er meningen med et liv etter døden? Hvor kommer alle bananfluene fra? Og hvordan er det egentlig å jobbe på en pepperfabrikk?

Så foran komfyren en dag så spør jeg hun som er nærmest: ”Hvordan tror du det er å jobbe på en pepperfabrikk?” Jeg skal til å krydre maten, og pepper er det eneste jeg er god på. Jeg lever for pepper. Sort er best, men rød og hvit duger også. Den hvite kan skilte med at den ikke er like aromatisk som den sorte, men skarp i smaken. Sort pepper er uunnværlig, og gir (overraskende nok), i følge etiketten, ”en frisk og god peppersmak”. Cayennepepper er det mest eksotiske for oss nordboere, og det påstås at den er det mest smaksrike krydderet i verden. Noe pepper kommer i hele korn, andre er allerede støtt fra fabrikken.

”Det er jo ikke akkurat sånn at de lager pepper”, svarer hun. ”De høster den vel bare og tørker den.”

”Se her, ’støtt pepper’ står det!” Jeg viser henne beholderen jeg holder i hånda. ”Det må jo bety at noen støter den. Jeg ser for meg at de har en enorm pepperkvern i midten av fabrikklokalet, som er festet i taket og sender små pepperkorn ned i en beholder som fordeler det videre i små bokser. Og de som jobber der må gå med munnbind for å slippe å nyse hele tiden. Kanskje man blir immun mot pepperen til slutt. Og så kan man lukte fabrikken i ti mils omkrets. ’Nå nærmer vi oss pepperfabrikken’, sier de innfødte, ’jeg kjenner det på lukta.’ Og over fabrikken ligger det til stadighet en svart sky av pepperkorn. Og er man skikkelig fattig og ikke har råd til salt på maten, som det heter, kan man luske rundt pepperfabrikken og stjele med seg en liten haug som havner på utsiden.”

”Du burde skrive barnebøker”, sier hun.

Etter middagen vasker jeg risten, heller på oppvasksåpe og prøver å få den tynne grønne strålen til å treffe , og ikke imellom, stengene. Det er stille en stund.

”Eller hva med på såpefabrikken?!”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Pepperfabrikken at Skrivebordsskuffen.

meta

%d bloggere liker dette: