Fordøyelsesparken: Min kropp er min karusell

oktober 12, 2010 § 2 kommentarer

Jeg er forbannet med en latterlig kropp. La oss kalle henne Kathrine. Kathrine ser ut til å være laget for å gjøre livet mitt mest mulig pinlig og ukomfortabelt. Eventuelt var hun laget for et helt annet århundre. Et århundre uten karuseller, uten sprøyter, og uten farkoster til lands, vanns eller i lufta. Og da må man ganske langt tilbake i tid.

Kathrine er kort sagt VANSKELIG. Hun nekter å prate om ting, hun nekter å høre på fornuft. Hun bare skrur av når hun syns noe er kjipt. Som hvis jeg skader henne, for eksempel. Eller hvis andre skader seg, og hun er i nærheten. Første gang jeg opplevde å besvime, var jeg sju år gammel og hos en kamerat som skar seg i hånda, og jeg stod og stirret på blodet helt til øyene begynte å prikke og bevisstheten forsvant. Så våknet jeg igjen på kjøkkengulvet. Da hadde Kathrine funnet ut at dette ville hun ikke være med på, og da skulle søren meg ikke jeg være med heller.

Hvis jeg skjærer henne, går det også rett i dørken. Fin kropp å ha i krisesituasjoner. Hvis andre skader seg, er jeg ute for telling, og hvis jeg skader meg selv, er jeg også til liten hjelp. Jeg og Kathrine har blitt enige om at vi aldri kommer til å gi blod. Eller bli sykepleier.

Alt som bryter huden, egentlig, er Kathrine sterk motstander av. Nåler som stikker fremmede elementer inn i kroppen, eller nåler som trekker blodet ut. Uansett hvor mye jeg prøver å overbevise henne om at dette ikke er farlig, at det bare er å puste, så går det gærnt. Første gang jeg skulle vaksineres for en utenlandstur var spesielt ille. Da besvimte hun først for så å bli dårlig og kaste opp, og resten av kvelden var hun ubrukelig, og ville bare sove.

En uffen bieffekt av å ha en så pysete kropp, er at det er jeg som får skylda for det. Når jeg går og tar blodprøve og ber om å få ligge, fordi Kathrine lett besvimer, snakker sykepleierne ned til meg som om jeg var liten og redd. ”Det er mange som er redde for sprøyter”, sier de, ”dette går så bra så. Bare husk å puste.” Det nytter ikke å forklare dem forskjellen på meg og kroppen min. Det er ikke jeg som er redd, det er Kathrine som er vanskelig!

Kathrine er ekstremt kresen på transport. Båt går bare hvis havet er veldig rolig. Helst skal det være en stor båt. Småbåter gjør henne gal. Tog går stort sett greit, med mindre Kathrine er veldig skjør og blir plassert mot kjøreretningen. Bil var et stort problem for henne som liten, noe hun delvis har vokst av seg. Men å lese i bil er fortsatt uaktuelt.

Fly er derimot døden. Da får Kathrine nesten panikk. Å bli fanget inne i en boks som humper og dumper gjennom lufta er noe av det Kathrine liker aller minst. Kathrine har dog fløyet en hel masse i sitt liv. Allerede noen måneder gammel ble hun tatt med på sin første flytur. Kanskje det var det som gjorde utslaget. Det er gjerne landingen som er verst. Det skal ikke mye turbulens til, før Kathrine begynner å kaldsvette, kjenne seg kvalm, og puste tungt. Når hun begynner sånn blir jeg helt stille. Jeg prøver å forstyrre minst mulig. Jeg lar henne holde på med sine ting, mens jeg prøver å konsentrere meg om hvordan det kjennes. Jeg har blitt ganske god på å beskrive kvalme etter hvert. Kathrine lar meg ikke glemme.

Fornøyelsesparker er derfor alt annet enn fornøyelse for min del. Det er derfor mystisk at jeg faktisk gledet meg til en tur til Tusenfryd en lørdag i oktober. Jeg oppdaget ganske tidlig at det ikke gikk an å ta med Kathrine på ting som snurret fort. En helt vanlig huske, fram og tilbake, kan gjøre henne uvel. Attraksjoner som kombinerer flere bevegelsesflater, for eksempel fram og tilbake samt opp og ned, er det bare å styre unna. Det som har fungert, er opp-og-ned-bevegelsen. På en god dag, kan Kathrine ha mye moro med berg-og-dal-baner. På en dårlig dag, derimot, hvor Kathrine bare har bestemt seg for å være vanskelig, kan til og med en heis skape problemer.

Jeg tror ikke hun er redd, selv om det virker sånn. Jeg kan skjønne at folk spør meg når jeg sitter konsentrert om veggen og puster tungt når flyet skal ta av og lande. Hva det er som får Kathrine til å begynne, er kanskje en følelse av kontrolltap. Men jegderimot, blir redd, ikke for å fly, eller ta båt, eller berg-og-dal-bane, men jeg frykter følelsen av kvalme. Og ikke minst den sosiale fornedrelsen det er å kaste opp i offentlighet.

Det fins et ord for frykten for å kaste opp: emetofobi. Jeg frykter ikke selve oppkastet, men jeg frykter følelsen av å være kvalm. Og da særlig følelsen av å bli så kvalm, at jeg vet at nå kaster jeg snart opp. Den er fascinerende, den følelsen jeg får i munnen, rett før Kathrine kaster opp. Det er noe som skjer med spyttproduksjonen. Jeg har etter hvert blitt ganske flink til å kalkulere hvor ille en kvalmefornemmelse er, på en skala fra en til omtrent fem. Fem betyr oppkast. Fire betyr sterk emmen smak i munnen, og en følelse av at spyttet forsvinner. Tre betyr enorm konsentrasjon rundt å puste for å unngå at kvalmefølelsen går videre til steg fire. To er stort sett bare veldig ubehagelig, og en uvel følelse i magen. En er svimmelhet. Trikset er selvfølgelig å ikke være i de tidligere stadiene lenge nok til at de kan eskalere. Enten ved å være i det kvalmefremkallende elementet ekstremt kort. Dette kan forklare hvordan Kathrine overlevde én tur med Det Magiske Teppet, men ikke to rett etter hverandre, en gang jeg var på Tusenfryd som barn. Det kan også forklare hvordan Kathrine overlevde fem forskjellige berg-og-dal-baneturer nå på lørdag, men ikke bilturen hjem (og tre rundkjøringer etter hverandre).

Kommer man seg ikke unna, fins det triks. Bedrevitere i båt og bil pleier å fortelle meg at jeg må se på veien/følge med på horisonten. Dette har liten eller ingen effekt, stort sett. Når jeg er i fly, blir Kathrine bare forvirra hvis jeg prøver å titte ut av vinduet. Det som gjerne er bedre er å lukke øynene, og stenge verden ute. Da er det vanskelig å kommunisere med folk. Så dette er et hint: hvis mennesker rundt dere, på en båt, i et fly, i en rutsjebane eller hvor som helst, blir plutselig stille, fåmælt, ser vekk eller lukker øynene, har de sikkert en kropp som min. En kropp som henger noen hundre, kanskje tusen, år etter. De er i samtale med sin Kathrine, og bønnfaller henne om å samarbeide. Hun svarer: Jag var bare inte gjord för dessa bärg-och dalbanor. Och dessa berg-och dalbanor är inte gjorda för mig.

Min kropp er karusell nok for meg.


§ 2 Responses to Fordøyelsesparken: Min kropp er min karusell

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Fordøyelsesparken: Min kropp er min karusell at Skrivebordsskuffen.

meta

%d bloggere liker dette: