Noen ting blir lettere (thangod!)

Som liten, som altfor liten, var det å ikle dyna dynetrekk noe av det vanskeligste og mest utfordrende jeg visste om. Dynetrekket var alltid for svært, og jeg så liten at jeg kunne stå inni det, og det fantes ingen triks, eneste løsning var hardt arbeid og enorm konsentrasjon for å få de riktige dynehjørnene inn i de riktige trekkhjørnene.

På magisk og uforklarlig vis ble det alltid feil. Selv med nøye planlegging og karttitting før jeg begav meg inn i dynetrekkets lunefulle krinkelkroker, med nevne fast rundt hjørne nummer 1a og kompasset stødig utpekt mot hjørne nummer 1b, for å føre disse to bestanddelene sammen i perfekt symbiose, så gikk det alltid gærnt. Etter ekspedisjonen med hjørne nummer 2 på tilsvarende vis, kom det kritiske punktet: å holde hjørnene opp og riste resten av dyna på plass, slik de voksne gjorde. Når dyna er dobbelt så lang som deg, er dette mildt sagt en utfordring. Løsningen var alltid opp på kommoden eller skapet, med dynedyret over skulderen, og håpet om at jeg ikke falt ned denne gangen.

Og alltid, alltid, alltid, som om det var skrevet ned i Murphys Lov, var det feil. ”Når en dyne skal ha trekk på seg, vil alltid galt hjørne havne i feil hjørne.” Hjørne en og to hadde inni trekket byttet plass, dyna var vridd, og uansett hvor mye monumental risting jeg bedrev, så ville de ikke gå dit de skulle.

Så var det inn igjen, fram med kart og kompass og hodelykt, håret bustete av dyne-elektrisitet og kunne blussende røde av ENORM frustrasjon over at noe som tilsynelatende skal være så enkelt må bli så vanskelig. En time etter sengetid var dyna endelig på plass.

 

En hel rekke ting blir vanskeligere i voksenalderen, sier de. Mer ansvar, mer bekymringer. Men én ting har i hvert fall blitt lettere: å legge dynetrekk på dyna. Thangod!

 

Reklame

Jeg var aldri ei maisflakjente

Under følger et essay jeg skrev for to år siden, og som ble trykket i Bøygen no. 3-08, med tema Sangtekster. NRKs Bokprogrammet hadde nylig en sending som forsøker å svare på om det nå er tøft å synge på norsk. Odd Nordstogauttalte i ei nynorskavis for ikke så lenge siden at han savner flere unge kvinnelige artister som synger på sitt morsmål. Essayet funderer i alle fall over hvorfor det lenge har vært så vanlig å bruke engelsk som låtskriverspråk.

Hvorfor skriver ikke (unge) norske artister på norsk?

Et lite stykke Norge: Du kjører ut av byen i en blå folkevogn, du ser åkre med kornaksene svaiende idyllisk i vinden, du er på vei ut mot havet, du er på jakt etter solen, markjordbærene vokser i veikanten (ta et strå og træ dom på), kuene rauter på marken, og rundt svingen ligger et rødmalt hus med trapp og kvist som tatt ut av en barnesang. Du skal ikke mange kilometerne utenfor bygrensa før det nasjonalromantiske bondelandet rulles ut foran deg og stillheten kommer snikende. Så du setter på radioen. La oss si at du velger petre siden du fortsatt føler deg litt ungdommelig, og håper at sangen som nå kommer virkelig kan representere den nostalgien du føler overfor din lille nasjon. Kanskje noen andre har tatt landeveiene i en liten bil og følt det du føler nå og satt seg ned og skrevet en liten sang om det? Min baby dro avsted? Noe strømmer i hvert fall ut av de sprakete høytalerne, men det tar deg en stund før du oppdager hva det er. Sangen minner deg om maiskornåkre, ikke hveteakser; du hører lyden av mintgrønne cadilacer, ikke brummende folkevogner; det er bluesriff som tatt ut av en sørstatsroman, ingen hardingfeletrioler som minner om Hardangerfjorden; det er sweet home Alabama, ikke æille har et syskenbån på Gjøvik. Men dette er norsk musikkultur i et hvilket som helst annet nøtteskall (hasselnøtt, da, vel og merke), norsk musikk som de siste årene har blitt så god, som har slått an internasjonalt, som ikke lenger vitner om et sidrumpa utenforliggende marginalt land med stakkarslige fem millioner innbyggere som prater et HurdyGurdyspråk vi ikke kan bruke til å uttrykke den coolheten som skal finnes i musikk nå om dagen. Eller kan vi det?

Som ei bru over problemfylt vann

La oss si at du var en av dem som begynte å lage små melodier på pianoet da du gikk på barneskolen. Enkle saker. Og kanskje moren din etter en stund lurte på om du ikke skulle forsøke å sette noen ord til melodiene dine, siden du uansett var så glad i å skrive dikt og små historier. Du kjenner på saken, du prøver deg fram med noen ord, noen setninger, men noe stritter imot, melodiene du har laget vil ikke ta imot språket. Så da tenker du kanskje som så at ikke all musikk kan ha ord til seg.

Men så blir du litt eldre, kanskje rundt 15, og du blir kjent med en kul og tøff jente som spiller gitar og lager egne låter. På engelsk. Og du tenker: “hvis hun kan, så kan vel jeg også?” Og plutselig åpner det seg en verden framfor deg, en verden av klisjeer, litterære referanser, filmatiske bilder og det som føles som uendelige ordspillmuligheter; det er som en svensk forfatter en gang skrev “ett Happy Meal för de metaforlösa”.[i] Og vi er de metaforløse, nesten de språkløse å regne. Ordene er kanskje enkle til å begynne med, du rimer på “away”, “stay” og “yesterday”, men det er så mye lettere å synge på, å synge til, og de små melodiene dine stritter slettes ikke lenger, de åpner armene sine og tar imot dette nye musikkspråket. Du begynner å lytte til popmusikken som formelig hopper ut av radioen på kjøkkenet, den som spiller sanger fra Amerika og Storbritannia, du skriver om det de skriver om, forsøker først å etterligne metaforbruken til Jewel, før du til sist oppdager Tori Amos når du flytter hjemmefra, og det norske språket vil for din del alltid være tapt når det kommer til å brukes i musikken. Det fins ingen vei tilbake.

Du har tre grunner for å velge engelsk framfor norsk. Du vil ikke være ei maisflakjente, du vil ikke følge røkla, men det kan se ut som de aller fleste andre norske artister på din alder, innenfor din sjanger, også skriver på engelsk. Men heller ei maisflakjente enn ei havregrøtbudeie. Altså:

1)    det engelske språket gir en behagelig avstand til det du skriver om, den lar deg være mer personlig uten at du føler at du utleverer deg fullstendig. Det føles litt som å banne på et språk som ikke er morsmålet, det går ikke så følelsesmessig innpå deg.

2)    det er enklere å få tekstene til å rime og flyte på det engelske språket, ordene er ofte kortere, det er flere å velge mellom, det er flere vokallyder å synge på og færre doble konsonanter som skaper musikalske fartsdumper i melodien.

3)    du har en annen horisont å forholde deg til når du skriver engelsk, du har et nærere bånd til dine musikalske forbilder, du kan bruke referanser til filmer som The Wizard of Oz eller tekster som “Hills Like White Elephants”, det er bredere og eldre kultur i denne språkdrakten enn i din egen. Faren er selvfølgelig at du ikke helt forstår kulturen, i og med at du befinner deg på utsiden av den. Det er en risiko du er villig til å ta. Og det er mange andre med deg.

Maria Maria, du minner meg om en vestkanthistorie

Når du kvier deg for å bli tatt for å være ei maisflakjente har dette noe med at man gjerne vil stikke seg ut i det ego-sentrerte samfunnet vi vokser opp i i dag. Nå har det seg en gang slik at å gå imot strømmen for en norsk artist vil si å skrive på norsk, hvor merkelig det enn høres ut. Som Willy B. sa det: “Jeg veit ikke engang om man velger å synge på engelsk. Man synger på engelsk, man velger å synge på norsk.” [ii] Det engelske tiltrår tilsynelatende helt naturlig for musikere av det 21. århundret. Mindretallet av nyere musikk har norsk språkdrakt, selv om de er skrevet av nordmenn. Å debattere språk er ikke noe nytt fenomen i Norge, og det kan heller ikke unngås i denne sammenhengen, da man skal forsøke å kaste lys over hvorfor så få norske artister skriver og synger sanger på norsk. Debatten dukker opp nå og da, noe av det nyligste er skrevet av Anne Lorentzen på nettavisen til MIC: Ballade.

Hva er det du kvier deg for ved å bruke det norske språket? Hva er det som gjør det hele litt for nært og rart? Hvorfor er musikalske nordmenn så lunkne med å bruke morsmålet til å lyrikksette melodiene sine? Hva er det som får oppkastrefleksen i gang når vi hører Dinas vamle rimhuggeri idet hun synger “bli hos meg / når andre svikter deg / du er alt for meg / sammen baner vi vår vei”? Hun skriver i et nettintervju at hun har skrevet teksten selv, ja, og hvorfor skulle hun ikke synge på norsk?[iii] For Dina er det naturlig å skrive sanger på morsmålet, selv om hun blir sagt å være den første til å synge trance/dance på norsk. Nå skinner det ganske grusomt igjennom at Dinas litterære kvaliteter er heller labre hva gjelder poetisering, og all bruken av enderim med ei-diftonger gjør ikke saken noe bedre. Men Dina er i “godt” selskap når det gjelder meg-deg-riming. En kanskje likeså kjent landeplage fra Rune Rudberg, “Ut mot havet”, går noe sånt som det her: “I dine øyne kan jeg se et eneste svar / og alle spørsmål som jeg har / Maria, Maria / Maria, Maria / Ja jeg elsker deg / og du er alt for meg”. Det begynner å klinge mystisk kjent det der…

Men hatten av til Dina allikevel. Den gjengse norske 17åringen av i dag ville kanskje ha sett sitt snitt til å fordunkle den dårlige rimingen ved å bruke et annet språk, nemlig engelsk, for er det ikke slik at alle banaliteter og klisjeer høres bedre ut når man ikke bruker sitt eget språk? Eventuelt er det engelske språket så voldtatt verden over at vi med døve ører godtar det meste som kommer i den språkdrakten for god fisk. Ville egentlig Dinas låt blitt bedre slik: “Stay with me / When other’s let you down / You’re everything to me / Together we’ll stand our ground”?

Pappa var en rullestein – der han la hatten sin var hans hjem

De som skriker høyest om at flere må skrive på norsk, drar særlig fram to ting: det ekte ved å bruke sitt eget språk, og den norske kulturens og det norske språkets særstilling. De som forsvarer å skrive på engelsk bruker ofte sound som argument, og det faktum at de vil nå ut til flere hvis de bruker et internasjonalt språk. En ting av gangen…

Er det virkelig et autentisitetskrav å synge på norsk? Ifølge Anne Lorentzen er mer norsk etterlyst innenfor bransjen:

Øyvind Staveland benyttet nemlig takketalen under Spellemannsprisen i 2007 til å etterlyse nye artister som synger på norsk, og det er bare noen måneder siden Musikkoperatørenes Sveinung Rindal oppfordret by:Larm til å gjøre norskspråklige artister til sitt hjertebarn i 2008 […] mandag morgen hørte jeg helt tydelig P3s Håkon Moslet erklære at han for sin del synes det er skandaløst at ikke flere norske artister synger på norsk.[iv]

Jakten på det ekte er blitt en globalisert idé på tvers av både sjangere og kulturer, skal vi tro en avisartikkel om menneskets higen etter autentisitet. Sosiologen Karen Lisa Salamon forklarer behovet ut fra en mangelteori, som lyder som følger: “Nå som all mat er industrialisert, finnes ikke lenger ekte mat; nå som verden har blitt globalisert, savner vi det ekte nasjonale; nå som all religion er underlagt vitenskapelig tenkning, søker folk noe ekte religiøst.” [v] Når Lorentzen trekker oppmerksomhet mot at for få norske artister skriver på norsk, er dette da en slags motstand til den ellers så globaliserte musikkindustrien og vårt plutselige behov for å finne noe autentisk i vår egen kultur? Eller kan grunnen til at så mange skriver på engelsk i utgangspunktet nettopp være en reaksjon på det samme autentisitetskravet? For Sivert Høyem og Madrugada kan det virke som om sistnevnte er tilfelle: “Teksten må stå til musikken, som et slags stemningsbilde på hvor vi befinner oss. Og med referanse til vår musikalske oppvekst er engelske tekster det mest naturlige.” [vi] Diskusjonen trekker tankene mot hva slags identitet språket vårt har for oss, og hva det er vi håper å ikle oss ved å ta på den engelske masken. Det kan være nærliggende å anta at vår forestilling om ekthet ikke er basert på dette med å skrive nasjonal musikk på det nasjonale språket, men at vi er så vant til å tro at alt som kommer fra det engelske og amerikanske markedet er bedre enn det vi kan klare å skape selv. Faren ved å forsøke å skape noe autentisk ved hjelp av et lånt språk, en lånt språkdrakt, er da nettopp at det slett ikke er autentisitet i det hele tatt. Det er risikabelt å skulle “fake” det ekte, for; å konstruere “et autentisk image uten videre mening eller innhold er ikke holdbart og kan potensielt utgjøre en risiko snarere enn styrke” [vii]. Norske musikere som skriver på engelsk i et forsøk på å oppnå kred kan dermed risikere den motsatte effekten, hvis det skinner for godt igjennom at de prøver å ta i bruk et språk de ikke behersker.

Et trekk ved sannhetsjaget i nevnte artikkel er den alltid interessante hip hop-kulturen, som har et grenseløst krav om at dens medlemmer skal være fra den kulturen de baserer sin musikk på. “Keep it real” trekkes fram som et slagord fra hip hop-scenen, og det handler i stor grad om at historiene som fortelles i musikken skal være rappernes egne, de skal ikke kunne synge om harde kår i den amerikanske gettoen hvis de egentlig er oppvokst i middelklassen. Da er det interessant å se at det nettopp er hip hop-kulturen i Norge som har vært flinkest de senere årene til å ta i bruk det norske språket. Kanskje det samme kravet om noe ekte finnes i den norske rappekulturen, og dermed synliggjøres ved at de i større grad enn annen populærmusikk bruker morsmålet sitt? En annen viktig faktor ved denne musikkgrenen er at den legger overmåte stor vekt på tekst i forhold til musikk, der mye annen populærmusikk lar teksten komme i skyggen av det musikalske. For å kunne si noe ekte kan det derfor være viktig å bruke det språket man er oppvokst med. Men det kan være vel så viktig å bruke morsmålet for å kunne si noe i det hele tatt. Eller i hvert fall for å bli hørt. Hvor ligger egentlig det ekte i å bruke klisjeer fra et annet språk, og til dels også en annen kultur, når det uansett ikke blir hørt av de som skal lytte? Har ordene bare blitt ornament for musikken? Kunne vi likeså godt sunget la la la la (lei av å bli lurt)?

Sia ho kom tilbake frå månen – ho pratar som juni og lyttar som våren

Musikken har en tendens til å gjøre noe med språket, på godt og vondt. Den kan enten fremheve det talte ordet, eller også dekke over det. Det fins ikke noe krav til kvaliteten på sangtekstene, ut over de krav du selv som kjøper stiller. Man finner derfor alt fra Leonard Cohens høypoetiske “There is a crack in everything / That’s how the light gets in” til lavere litterær kvalitet som “If you’re not the one then why does my soul feel glad today?” I noen tilfeller kan det være like greit å ikke vite hva det er som synges. Her er landeplagen fra 2004, “Dragostea din Tei”, et godt eksempel. Siden de fleste nordmenn ikke besitter nok språkkunnskaper om rumensk til å forstå hva det var O-Zone sang om, er sangens popularitet, Europa over, et bevis på at det på ingen måte finnes et krav om at lytteren må forstå hva som synges i en sang for å like den. Argumentet som brukes for engelsk om at man skal gjøre seg internasjonalt forstått faller dermed på sin egen urimelighet. Hvis det følgende hadde kommet ut av radioen, hadde du likt det bedre eller dårligere da?:

Kjærligheten fra lindetreet[viii]

Hallo, hei, det er meg, en landeveisrøver [en slags Robin Hood]

Jeg ber deg, min kjære, ta imot lykken

Hallo, hallo, det er meg, Picasso

Jeg sender deg et anrop, og jeg er barsk/sterk, men du skal vite at jeg ikke krever noe av deg

Du tenker å dra, men du tar meg ikke med (tar meg ikke med, tar meg ikke med)

Bildet av ditt ansikt og kjærligheten fra lindetreet får meg til å huske øynene dine

Jeg ringer deg for å si hva jeg føler nå

Hallo, min kjære, det er meg, lykken

Hallo, hallo, det er meg igjen, Picasso

Jeg sender deg et anrop, og jeg er barsk/sterk, men du skal vite at jeg ikke krever noe av deg

Sangens fengende egenskaper minner oss om at musikk også er språk. Det beskrives ofte nettopp som det internasjonale språket, av Jessica Sligter slik: “Music is language, it communicates, and just like communication by words, it can be of great importance to communicate accurately what you feel.” [ix] Sanger har dermed to måter å kommunisere på: den “internasjonale” som taler til ditt indre øre, dine dypere følelser, din rytmesans (hvis du har noen), og den andre som tiltaler deg på et mer språklig og direkte nivå, ved at du tror du vet hva disse ordene skal referere til. Det er ikke nødvendigvis slik at disse to meningsnivåene sammenfaller, selv om de gjerne kan gjøre det. Det er bare å lytte til Raymond & Marias “Ingen vill veta var du köpt din tröja”, der den akk så lystige musikken akkompagneres av en mer melankolsk tekst: “Ingen sörjer när du dör, ingen ska sakna det du gör / Ingen vill veta var du köpt din tröja / Och fast du gjort allt som man ska, du är artig, du är glad / och du har tränat bort din dumma dialekt.” Og det er just det nordmenn har gjort når det kommer til tekstskriving innenfor musikken: Vi har visket vekk vår dumme dialekt, rettere sagt hele språket, i frykt for å bli tatt som noen bygdetullinger som ikke vet hva som er verdensspråket, hva som er musikkens språk. Men musikkens språk er vel strengt tatt tonene og rytmen, selve ordene behøver ikke være en del av det musikalske for at musikken skal gjøre seg forstått. Jan Åge Fjørtoft sa noe lurt en gang, om “Fotball musikk og smil”, nemlig at “Disse tre tinga forstår alle overalt i verden.” [x] Om så denne musikken er akkompagnert av norsk lyrikk, betyr ikke det at den dermed blir uforståelig for alle som ikke kan norsk. Kanskje er det for få nordmenn som stoler på musikkens kommunikative kraft? Det er noen artister som legger mye sjel og mening i de uttalte ordene også, og så er det noen som tenker at ord er ord, men det er musikken som er viktigst, og så slenger de ut noe som minner om lyrikk fordi man jo skal ha noe å synge på. Og det er kanskje derfor så mange norske artister bruker engelsk som skrivespråk. Fordi det de er opptatt av er musikken, og det meste av det de har hørt av musikk blir sunget på engelsk, og det er så lite som skal til før engelsk høres poetisk og smart ut, mens det på norsk skinner altfor tydelig igjennom at det ikke er forfatter man egentlig prøver å være, men musiker. Du mener nå det er ingen skam i å forsøke å være begge deler. Men du skriver fortsatt sanger på engelsk likevel.

Norwegian is the new loud?

Hvis musikk er språk er det også sant at språk er musikk. To norske oversettere og sangskrivere har uttalt seg om saken, Håvard Rem og Terje Mosnes. De er begge enige om at engelsk fungerer bedre enn norsk som sangspråk rett og slett på grunn av sin særegne språklighet: “Det er flere enstavelsesord [i det engelske språket], og du kan få uttrykt mer på ti stavelser. Det er plass til flere ord, og det er mindre sjanse for at ordene butter mot den metriske figuren, melodien osv.” (Rem); “Som tekstforfatter på norsk så vil jeg si at norsk kan være et plundrete språk å sitte og sy sammen tekster på, i forhold til rockens musikalske særtrekk, fordi vi har mye konsonanter og få av de der gode vokalene og diftongene å synge på.” (Mosnes)[xi] Det er ikke så mye man kan gjøre med språkets klanglighet, men det er selvfølgelig mulig at nordmenn er vel raske til å dømme sitt eget morsmål bare fordi vi er så vant til vanskelighet rundt dette med språk. Det kan ha med trender å gjøre, at det er snakk om å ikke bare få oppmerksomhet rundt norsk igjen, men å få positiv oppmerksomhet knyttet til vår særegenhet og språklighet, som kanskje ikke i utgangspunktet er typisk norsk. Så hvordan får vi norsk på igjen? Hvis svaret er å gjøre norsk trendy, må man finne en effektiv måte for hvordan dette kan gjøres. Det er uvisst hva Giske foreslår for å redde språket vårt som er “undah presha”, men Anne Lorentzen har en rekke forslag i sin artikkel, for å fremme det norske språket i musikken i det minste:

– styrk innkjøpsordningen med henblikk på tekst – kjøp inn alt som kommer ut på norsk av en viss kvalitet
– opprett egne kategorier på Alarmpris og Spellemann for mest nyskapende språk
– opprett særskilte stipender for norskspråklige artister som vil turnere i Norden
– utlys konkurranser der de beste norskspråklige prosjektene blir belønnet med innspillingstid og utgivelsesstøtte
– styrk tekstforfatterstipendene gjennom å heve stipendandelen til tekstforfattere som skriver på norsk
– gjør som Rindal foreslår: Prioritér norskspråklige artister på by:Larm i 2009
– utvid Prøysen-prisen med flere kategorier
– la tiltakene gå over en 5-års periode og evaluer ordningene[xii]

Prøysen kommer vi ikke utenom. Han har blitt beskrevet som “det nærmeste vi kommer den norske Vreeswjik, Vysotskij eller Dylan.” [xiii] Dessuten har det blitt påpekt at Alf Prøysen ikke ble opphøyd i sin tid slik vi gjerne opphøyer ham nå, fordi han ble sett på som for folkelig, og å like visekunsten hans var det samme som å innrømme at man ikke hadde smak for høykultur. Prøysen viste seg å være “for nær, for ekte og sann, for nært opptil [deres] egen person og rikelighet, alt det de ville glemme og helst komme bort ifra.” [xiv] Og hvis det var dette synet man hadde på norsk kultur og språk på 50-tallet, hvorfor skal vi forvente at det er noe annerledes i dag? Det kan virke som om nordmenn har dårlig selvtillitt når det kommer til sin egen kultur, det som er ekte norsk er på en måte aldri bra nok. Men hvorfor så redd for det norske?

Prøysenprisen, som Anne Lorentzen nevner, “gis for fremragende innsats innen musikk, visekunst eller diktning innenfor de genrene som forbindes med Alf Prøysen. Prisen tildeles skapende eller utøvende kunstnere, eller til oppmuntring for unge talenter.” [xv] Det er ikke eksplisitt nevnt at mottaker av prisen må skrive på norsk, men det er nok allment opplest og vedtatt. Ingen sjanger hvor vedkommende skriver på engelsk kan forbindes med Alf Prøysen, for oss er han selve den norske visekunsten, og kan ikke fraskjæres sitt språk. Men det er nå også typisk at han for sine samtidige ble for nær og for sann, for er det ikke akkurat det du prøver å unngå ved å skrive nære og sanne sanger på engelsk? Det er så fort gjort å bli gjennomskinnelig på norsk. På en måte tar du på deg en annen identitet når du spiller, du er en “artist”. Og den artisten har sitt eget språk. Det trengs en hinne mellom deg og publikum for å kunne være så ærlig og sårbar som du gjerne blir i musikken. Og den hinnen heter “engelsk”.

Når det er sagt er det også snakk om en stemme: hvordan man puster, hvordan det fysiske blir portrettert gjennom ordene, hvilken tonehøyde som gir hvilken stemning. Når du skriver sanger i jeg-person, betyr ikke dette at alle sangene dine er selvbiografiske. Du har som enhver annen forfatter mulighet til å fortelle andres historier, du følger kanskje én pike spesielt, en som er engelskspråklig, gjerne amerikansk, som har en anelse dypere stemme enn du selv og en sårere og ærligere hverdag. Denne masken tar du på deg når du leker låtskriver og artist, det er prisen man betaler for illusjonen av autentisitet: Dette er både fiksjon og sannhet.

Det er et hardt nok liv for oss

Språkdiskusjoner dukker stadig opp med jevne mellomrom på hjemmebane, det er alltid en og annen som blir bekymret for språket og kulturen i denne globaliseringens tidsalder, og begynner å lure på om kidsa er for tilbøyelige til å ty til engelsk språk og amerikansk kultur. Jan Eggum, en av de som fortsatt skriver på norsk, har sunget det slik: “Amerika: et stripet flagg med matte stjerner / Vi følger feige hennes norm / og bærer hennes uniform” i sangen med det passende navnet Amerika. Kulturpåvirkningen i Norge etter krigen har stort sett kommet fra USA. Vi får dem fortsatt intravenøst gjennom teve, radio, kino og internett. Vi ser og hører de store amerikanske artistene, de som har et av verdens mest velsmurte pengemaskineri bak seg, vi ser opp til dem, selv om vi de senere årene har lært å være nokså kritiske til den amerikanske utenrikspolitikken. Men vi digger fortsatt Coca Cola, McDonalds, Michael Jackson, Levis, Madonna, P Diddy og Justin Timberlake. De klarer det vi nordmenn ikke helt har selvtilliten til å tro at vi kan klare: De er kule. Vi låner deres språkdrakt, og later som vi er kule med dem.

Det er langt fra alle vesteuropeiske land som er så Amerika-vennlige som Norge. Det er nok mest naturlig å sammenligne oss med naboland som Danmark og Sverige, fordi vi alle tre har hatt mye av den samme innflytelsen fra USA, og språkene våre ligner. Allikevel er det en viktig forskjell på Norge i forhold til de andre skandinaviske landene, og det er at vi har fått større språkinnflytelse fra våre naboer enn det vi har hatt på dem. Vi er lillesøster som har blitt opplært og okkupert av våre storesøsken. Som lillesøster mangler vi også den selvtilliten som söta bror ser ut til å ha når det gjelder sitt eget språk og sin egen kultur. Det er nok av svensker som skriver på engelsk og som har gjort det fryktelig bra i utlandet takket være det. Men det er likevel nok av svensker som skriver på svensk, for dem er det ikke som en selvfølge å bruke engelsk, selv om de har mange av de samme musikalske og kulturelle referansene som norske musikere bruker. Håkan Hellström, ikke helt ukjent i Norge, er en av de som skriver på svensk, ja, for va skulle han annars göra? Han sier i et intervju om å skrive på engelsk: “engelsk er ikke mitt språk. Mye ville gått tapt, [sangene] hadde mistet flere dimensjoner. Jeg sitter jo og vrir og vender på ordene, og hva er det som rimer på ‘Gothenburg’?”[xvi] Her klinger han sammen med noen av de få unge norske musikerne som faktisk skriver poplåter på norsk, nemlig Odd Nordstoga og Gaute Ormåsen. Så, jo da, de fins, det er bare så altfor rent få av dem.

Det danske bandet Mew forteller her om hvorfor de velger å skrive på engelsk:

Actually there is a big trend nowadays with Danish singing. Some bands pull it off nicely but sadly most of them don’t. There is a tendency for the lyrical content to become really low brow stupid, almost too similar to daily speech and that doesn’t make for very poetical content. For our part, we chose to write in English mostly because that’s our second language (taught in School from the age of 6) and because we grew up listening to English and American music.[xvii]

Det er tydelig at nordmenn og dansker finner noe felles i dette å skrive låter på engelsk. Og vi deler langt på vei en felles språkdrakt. Da er kanskje ikke språklyden så velegnet til å sette melodier til som man kanskje hadde ønsket, og når man da fikk servert dette verdensspråket på et sølvfat, med dens mange år med kulturelle referanser, smørbrødfat av gode metaforer og poetiske vendinger, i tillegg til henvisning til en kultur vi ikke vil innrømme at vi egentlig ser opp til, hvorfor skulle man ikke skrive på engelsk?

Reilstad skriver innledningsvis til en antologi om norsk sanglyrikk at: “Litteraturen i populærmusikken er en uvurderlig kilde til å lære språk, altså til å lære å tenke, når den har slik enorm betydning for språk og gehør for vår menneskeforståelse og vår verdensanskuelse.”[xviii] Det er slettes ikke ydmykt på vegne av sanglyrikken. Du tenker fortsatt stort sett på norsk. Men innimellom skjer det på engelsk, rett og slett fordi du har hørt språket siden du var seks, og det har gjennomsyret alt av populærkultur, og i noen grader høykultur og akademia. Så hvis du tenker på engelsk, får du lov til å skrive på engelsk da?

Eg vil heim, eg saknar deg, du veit

Til og med i lille Norge var det en tid da latin var kulturspråket: Alt fra gudstjenester til akademiske forelesninger foregikk på latin, for ikke å snakke om diktningen. Så kom Martin Luther med reformen som mente at det var viktig at menigheten forstod Guds ord. På en lignende måte har Norge fått et eget musikkspråk, innenfor populærsjangeren. Og du går i lutherske fotspor og vil reformere bransjen, slik at flere lytter til forkynnelsen som brøler ut av radioen: du skal dansa ompa til du dør!

Kanskje er det umulig for nordmenn å få et uproblematisk forhold til dette med språk, kanskje er vi ødelagt av for mange års uselvstendig styre, kanskje har vi et kulturelt mindreverdighetskompleks. Kanskje er norsk en smule dølt, og vanskelig å musisere over. Men det er nå typisk at så mange stemmer skriker om å ikke skrive på norsk, for så å ingenting med saken gjøre. Hvis noe skal skje, er det du som må begynne, du som sitter der i din lille blå folkevogn på vei inn fra havet igjen. Det er slettes ikke umulig, det er bare snakk om å gidde. Og kanskje litt om å tørre. Tørre å risikere at din neste sang blir en platt og klisjéfylt kjærlighetserklæring til det norske språk. Om ikke annet så er å skrive på norsk en genial måte å bli lagt merke til i dette mylderet av engelskspråklige musikktalenter i Norge, for å slippe å forbli nok ei maisflakjente. La oss heller begynne å henge med rosinjentene. For, som Lisa Nilsson synger: det är bara ord…

---

[i] Daniel Sjölin: Världens Sista Roman (2007) s 324

[ii] Tarald Lie: “Hvorfor synger vi på engelsk?” i Språknytt 2004/1

http://www.sprakrad.no/nb-no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/ARkivet/2004/1/Hvorfor [31.07.08]

[iii] “Tett på nett: Dina” 2000

http://interaktiv.vg.no/CGI/intervju/intervju/hophopdina [20.05.08]

[iv] Anne Lorentzen: “Jan fra Nederland” i nettavisen Ballade 30.04.08 http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2008043009153848480201 [01.08.08]

[v] Lasse Lavrsen, “Jakten på ektheten” i Klassekampen 16.07.08

[vi] Lie: se note ii

[vii] Lavrsen, siterer Stagis i “Jakten på ektheten” i Klassekampen 16.07.08

[viii] Stor takk til Nicoleta Atanasiu for uvurderlig hjelp i oversettelsen fra rumensk til norsk

[ix] Jenny Hval: “Parentesenes kunst” i Klassekampen 06.05.08

[x] Intervju i Klassekampen 21.06.08

[xi] Lie: se note ii

[xii] Lorentzen: se note iv

[xiii] Jan Inge Reilstad: SamtidslyrikkEN – fra Almuens Opera til Gatas Parlament (2004) s 18

[xiv] Reilstad 2004: 19

[xv] “Prøysen tekst og tone: Prøysenprisene”

http://www.proysen.no/ [22/5-08]

[xvi] Geir Rakvaag, “Hva rimer på «Gothenburg»?” i Dagsavisens nettavis 26.03.08 http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/article340713.ece [09.06.08]

[xvii] Jake Haselman “Interview: Mew” 28.08.06

http://www.indieworkshop.com/interviews.php?id=151 [21.05.08 – nettsiden er per 01.08.08 ikke lenger å oppdrive]

[xviii] Reilstad 2004: 6