Javisst er det snusk her!

desember 30, 2010 § Legg igjen en kommentar

Det er lille julaften, og det skal ryddes og vaskes i musehullet. Som seg hør og bør. Og alle skal hjelpe til.

Etter en runde med støvsugeren, spør jeg pappa om det er noe mer som skal kjøres over før jeg rydder den vekk.

«Ta nede i vindfanget», sier han, «der tror jeg det er en del snusk.»

Interessant ordbruk, tenker jeg, og bakser det grå monsteret ned trappa og bort til utgangsdøra. Jeg åpner den innerste glassdøra forsiktig, inn til det lille rommet som visstnok skal fange vinden, forberedt på litt av hvert. På overflaten virker alt rolig. Skopinnsvinet står stille i hjørnet med noen blader festet i pelsen fra i høst, dørmatta ligger en smule skjeivt og krøller seg i den ene enden, men gjemmer kun et dusin gresstrå og noen steiner. Rusk er det masse av, men snusk?

Monsterstøvsugeren snuser og sniffer bortetter gulvlistene, kiler pinnsvinet over ryggen og eter opp bladrestene fra i høst. Men da pinnsvinet legger seg over på ryggen for å la understellet blåses, avslører den med ett at pappa hadde rett.

I kroken har de gjemt seg, alle djevelens kryp og mørkekrefter, under et tynt lag med grått spindelvev. Der under blinker det i miniatyre julelys, det klirres med glass og skåles i tyktflytende fordervelse. Det bedrives hor i hjørnet, ved et lite fingerbøl spilles det for smuler, noen knasker på kadaveret til en annen, begge like svarte, hårete og ekle. Her bedrives det snusk på høylys dag!

I det jeg får behersket min avsky mot taskenspilleriet som foregår der nede hvor listene møtes, rekker jeg fram min guddommelige pekefinger, og sender syndefloden – i form av en lunken bøtte med grønnsåpevann – ned over spetakkelet. De små sjelene hviner høyt før druknedøden tar dem.

Jeg løfter matta, og lar bekker med vievann renne ned under den. Også her forstyrrer jeg et bordell av små vesener, ukvemsord og forbannelser kastes mot meg i det sollyset avslører den mest forkastelige matorgie, fråtsing i døde insekter, spillopper som danser rumba på kadavrene, skrukketroll som vrir seg i rus, og fluelarver som har seg med sine egne småsøsken, rabagaster som skjender det hellige ord. Grønnsåpevannet setter en hard og brutal stopper for moroa, «Jeg smelter», skriker de, før Vaskekluten suger opp det som måtte være igjen av snusk og rusk.

Når det verste synderiet er tørket opp, går Monsterstøvsugeren over slagmarken og spiser opp restene av djevelsen barn og dere hedenske idolskikkelser.

Omsider er også vindfanget fritt for snusk, i likhet med resten av musehullet. Alt er klart for den utrolige høytiden de kaller jul, som ligger rett rundt hjørnet, en uke eller to med bading i alt som kan kjøpes for penger: alle guds dyr, stekt, fritert, partert, posjert eller spiddet; alkohyler i alle varianter, fra rødvin til whiskey, fra brunt til blankt; kaker og sjokolade, marspian og knekk, nøtter og lakris. For ikke å snakke om de materielle godene som regner ned under juletreet kvelden den 24., mens sølvguttene angelisk synger guds glade budskap.

Da er de godt at snusket i vindfanget er eksorsistisk fjernet for denne gang.

 

For de som skulle synes synd på min pappa, er ordbokas definisjon av ordet snusk som følger:

1 rusk og rask
2 ( fam.) småsjofelhet

Lillepus loves me

desember 22, 2010 § Legg igjen en kommentar

Jeg vil avslutte året 2010 med en kjærlighetserklæring til verdens vakreste, søteste lille skapning (hvis du blir kvalm nå, så ikke les videre). Akkurat nå sover hun i en krok på baderomsgulvet, fordi det er alt for kaldt til å være noe annet sted, og er lykkelig uvitende om at jeg omtaler henne på verdensveven.

Lillepus kom til oss som litt voksen kattunge, en gang sent på 90-tallet. Det var søsteren min som fant henne sittende alene i en krok i nærheten av Jernbanetorget togstasjon. Pelsen hennes var innsmurt i grønn såpe, som tok litt tid, en del vann og mye baksing (både fra Lillepus og vår side) å få ut. Men straks Lillepus var tørr igjen, var hun verdens lykkeligste lille pus. I begynnelsen løp hun bokstavelig talt oppetter veggene hjemme hos oss. Hvem vet hva hun har opplevd sine første levemåneder, men Lillepus har aldri vært redd for mennesker, aldri vært skeptisk, og alltid latterlig lett å håndtere (i motsetning til en del andre katter jeg kjenner).

Lillepus og Marie på Eiksmarka, anno 2004

Vi hadde i begynnelsen ikke tenkt til å beholde Lillepus, fordi vi hadde en annen katt. Hun het Liebchen (oppkalt etter katta til Storheksa i filmen “Heksene”), fordi hun var stor, svart og … ja, det var vel egentlig grunn god nok. Liebchen hadde en gang en bror som var nokså lik, som vi kalte Sico, men som forsvant da vi flyttet fra Vestby, til min store sorg. Sico var liksom min katt, mens Liebchen tilhørte søsteren min. Sico var typen som fanget tærne dine når du lå og sov om natta, men han nektet plent å godta at vi skulle bo et annet sted, og stakk av før vi fikk ham inn i det nye huset. Liebchen var etter dette såre lykkelig, for da slapp hun konkurransen, og begynte etterhvert å regjere i Eiksveien 43 som om hun var dronning på haugen. Og det var hun også veldig lenge. Før Lillepus…

Lillepus fikk aldri noe ordentlig navn, nettopp fordi vi ikke skulle beholde henne. Familien til en gutt i klassen til lilleboren min hadde sagt seg villig til å ta henne. Men Lillepus hadde en uvane: hun tisset i sengene. Antakelig gjorde hun det for å markere et område, fordi hun allerede fra begynnelsen av var i en maktkamp med husets sjef. Så da gjaldt det å passe på at Lillepus ikke kom opp i senga. Mamma hadde allikevel ikke samvittighet til å gi fra seg en katt som ikke var husren, og det endte med at hun ble hos oss. Og etterhvert sluttet hun også å tisse i sengene. Og det er vi glade for.

Lillepus og Liebchen ble aldri bestevenner, men de lærte seg å leve sammen. Etterhvert som Liebchen ble gammel og skrøpelig, tok Lillepus mer og mer overhånd (katter er hverken sentimentale eller empatiske – sånn er det bare). Nå er hun den lykkelige enehersker over Eiksveien 43, etter at Liebchen gikk bort for tre år siden (kreft), og det virker ikke som om hun savner konkurransen.

Lillepus og Marie på Eiksmarka, anno 2007 eller 2008

Lillepus har av en eller annen grunn lagt meg for elsk. Selv om det var søsteren min som i sin tid reddet henne fra en sjebne som uteliggerkatt (noen andre hadde sikkert plukket henne opp, så søt som hun er), har hun lenge hatt en forkjærlighet for min arm. Jeg kan når som helst plukke henne opp, og hun legger seg til rette på skulderen min. Mamma mener hun ikke gjør dette med de andre i familien. Hun kommer gjerne løpende når jeg kommer hjem på besøk (hun bor på landet sammen med pappa, mens jeg bor i storbyen), og gnir nesa si mot min når hun får sjansen. Om kveldene legger hun seg pent i fanget mitt hvis jeg sitter stille (og har jeg en laptop på fanget, gjør hun sitt for å få den bort). Om nettene skraper hun på døra mi og legger seg og sover på dyna (hun tar ofte stor plass, selv om hun er liten). Og om morgenene kommer hun gjerne krypende inn under dyna og legger haka på armen min.

Lillepus er noe av det beste jeg vet i verden. Hun er alltid den samme, og er like ukomplisert som hun er rar. Så glad man blir i disse små dyrene. Nå kommer hun slentrende inn i stua, kikker på meg og lurer på om jeg ikke kan gi henne noe mat. Så da får jeg vel gjøre det.

 

Lillepus loves me – oh, yes she does…

Where Am I?

You are currently viewing the archives for desember, 2010 at Skrivebordsskuffen.