Bry mig, snälla!

[om å være til bry]

Han har blitt kritisert for sine metoder, Hundehviskeren; noen følger ham religiøst, andre mener han driver med dyremishandling. Men én ting sa han som gikk rett hjem hos meg: «pity is not love». Og han har helt rett. Å synes synd på noen er ikke kjærlighet.

På veien opp til universitetet så jeg ham igjen, denne skikkelsen som stadig kommer tilbake i bybildet, i mitt verdensbilde, som krysser mitt spor, litt forskjellig hver gang, men trekkene er de samme: en gammel eller middelaldrende mann, med skjegg, alene, litt krokbøyd eller stakkarslig, stavrende med korte skritt gjennom snøen under paraplyen sin. Og med ett gjør det vondt i hjertet.

*

Jeg elsker det svenske språket. Det er så vakkert, med sin utbildning, trädgård og trottoar. Det ser bra ut også, alle tødlene på papiret. Jeg skulle ønske vi brukte tødler på norsk. Jeg intervjuet Åsa Linderborg, svensk skribent og historiker (og min store heltinne), og hun kom med et uttrykk vi også har, hun sa «fra a til ö». Ikke til Å. Jeg syns det var morsomt. Det var også da jeg oppdaget at svenskene sier alfabetet «x-y-z-å-ä-ö», og ikke æ-ø-å som vi sier på norsk. Hvorfor det ikke er likt, vet jeg ikke.

Men Åsa Linderborg har også skrevet om en av de tristeste skikkelsene som er å finne i verden og i litteraturen, nemlig den store sterke mannen som faller, men som ikke har lov til å falle. Og den forferdelige ensomheten. Og hvordan ensomheten kanskje oppleves som verre for den som er vitne til den, enn den som etter sigende er ensom. For hvordan vet vi egentlig at alle som er alene er ensomme? Og hvordan vet vi at folk som ikke er alene ikke er ensomme?

Vi har en distinksjon på norsk som de ikke har på svensk, og noen ganger undrer jeg meg om det faktisk er bedre slik svenskene gjør det: de skiller ikke mellom «alene» og «ensom». Ensam kan bety begge deler. Jeg skrev masteroppgave om Tove Janssons mummitrollverden, og der er det mye ensomhet og mye alenehet, men uten å påpeke skillet får vi noe fint, noe underlig, nemlig en verden der det å være alene ikke nødvendigvis betyr å være ensom, og det å være ensom ikke nødvendigvis vil si å være alene.

Da jeg så filmen «Cornelis» om Cornelis Wreesvijk, irriterte oversetteren meg. På slutten av filmen er Cornelis syk og døende, og det står «han döde ensam på Södersjukhuset den 12. november 1987» (fritt sitert etter hukommelsen). På norsk stod det «han døde ensom…» Men det kan ingen vite! Vi kan vite at Cornelis var alene da han døde, vi kan anta at det ikke føltes så flott for ham å ligge der og være dødssyk, men vi kan ikke vite om han var ensom eller ikke. Å tillegge mennesker ensomhet er heller ikke kjærlighet. I Mummidalen snakkes det om å ha plass til å være alene, å ha lov til å være ensom. Og derfor skal jeg heller ikke anta at disse ulykkelige mannlige skikkelsene som noen ganger krysser min vei er ensomme eller ulykkelige eller har gjort seg fortjent til min sympati. Som i Åsa Linderborgs Mig äger ingen, og som i Cornelis-filmen, er det tanken på at noen dør alene som gjør meg så vondt, som gjør oss så vondt. Men det er slettes ikke sikkert at det stemmer. Det er nå et annet tema som Tove Jansson setter fingeren så elegant på i bøkene om Mummitrollet: hvorfor er vi så redde for ensomheten? Men det spørsmålet får bli liggende til en annen gang.

*

Men javisst skal man bry seg! Når jeg blir øm og trist av synet av alenegående menn og bare vil klappe på dem litt og si at alt går bra, så er det en følelse verdt tusen ganger mer enn likegyldighet. Jeg vet det. Spørsmålet er bare «hvem er den verdt noe for?» Hvem er den følelsen til gavn når jeg ikke gjør noe ut av den? Han får ingenting ut av det. Og jeg føler meg bare dårlig.

Så her en lørdag hadde jeg endelig en diskusjon det kom noe vettugt ut av, og det med en person jeg nettopp hadde møtt. Det begynte med at jeg kranglet med ham om hans forutinntatthet, at han hadde hatt én diskusjon med ei jente tidligere på kvelden hvor han hadde hatt ett poeng, og tok dette med videre til diskusjonen med meg. Jeg mente at det gav en illusjon av at han hadde en agenda, om det så stemte eller ikke, og det motsatte han seg. Etter litt fram og tilbake så det ut til at han skjønte hvor jeg kom fra, og han takket meg for å ha gitt ham motstand. Siden jeg ikke så lenge før hadde malt ham til å være en litt arrogant og bedrevitende filosofistudent, var det en irettesetter for min egen forutinntatthet at han reagerte så positivt på motstanden jeg kom med. Det minnet meg om den gangen jeg var og svømte, havnet rett bak en fyr etter å ha skiftet bane, og han tok seg bryet med å stoppe opp litt og spørre om jeg svømte fortere enn ham. Jeg svarte «jeg tror ikke det», og det viste seg å være sant, jeg svømte ikke fortere enn ham, men jeg ble så overrasket over at han ikke bare var villig til å tro det, men også anerkjenne det overfor meg og la meg gå foran. Mitt inntrykk av at de fleste svømmende menn i den delen av bassenget (den raskere delen aav bassenget) hadde et enormt konkurranseinstinkt og aldri ville latt ei jente passere dem, måtte med ett justeres. På samme måte syns jeg det var stort av filosofistudenten å si at jeg gav ham motstand og at han var glad for det. Alt for mange mennesker skyr en god diskusjon under en idé om at vi alle skal komme overens og at vi alle skal være glade. Men uten motstand kommer vi ingen vei, vi blir ikke klokere og vi blir ikke bedre mennesker. Det finnes de som setter seg i mot alt (kverulanter kaller man dem), og det er stort sett bare slitsomt. Alt med måte. Men allikevel.

Etter at den første uenigheten var passert, kom filosofistudenten med et innlegg som jeg kunne bejuble. Litt som «pity is not love». Han sa at han ville at folk skulle være til bry. At man ikke skulle sky uenighet, tvert imot at man skal gå litt opp i fjeset til andre mennesker, gi dem litt å kjempe mot, for det har de som regel godt av. Noen hadde ment at han burde skifte ut ordet «bry», for det hørtes negativt ut, men der sa jeg meg uenig. «Bry» finnes også i «å bry seg», og da er det med ett positivt. I den verden vi lever i, hvor den hardeste kritikken mot det moderne samfunnet er at vi alle er individualister og har sluttet å bry seg om andre, de har sluttet å se, så tror jeg det beste sentimentet er å beholde «bry»-ordet. Det finnes ikke noe mer riktig noen ganger enn å si «jeg ser deg». Jeg ser hva du har å stri med, jeg ser at du går der alene, og jeg skal ikke synes synd på deg, for det gavner ingen av oss, men jeg er gjerne til bry. Jeg gir deg gjerne litt motstand. «Vær til bry» sa han i det jeg gikk den kvelden. Og det akter jeg å være.

Ei venninne tok filosofien videre. Hun sa at hvis vi skal være til bry, hvis vi skal bry oss om andre mennesker, må vi også la andre mennesker bry (seg om) oss. Og dét er kanskje enda vanskeligere enn det første. Det er en vits som går mellom meg og Ragnhild, at hun er en «spør folk»-person, mens jeg tar med meg kart og finner veien fram selv. Og det har jeg innsett før, at jeg er fordømt selvstendig, og kanskje for flink til å klare meg på egen hånd. Og jeg har ingen rett til å være den som får lov til å bry meg om andre, å være den som klapper på ensomme menn, eller være den som er til bry, som gir motstand til svømmedyktige filosofistudenter, uten at noen skal få lov til å gjøre det samme mot meg. Og da kommer vi tilbake til Hundehviskerens filosofi: ingen av oss har lyst til å være den noen bryr seg med, ingen av oss vil at noen andre skal tenke at vi trenger hjelp, og derfor tenker vi at andre heller ikke vil at vi skal bry oss. Det å bry seg, det å være til bry, henger uløselig sammen. De fleste vil tenke at å gå bort til en fremmed og spørre om han trenger hjelp kan tolkes som at man er til bry. Samtidig gjør man det ut fra en tanke om å bry seg. De som trenger hjelp og som blir tilbudt det takker kanskje på sin side nei fordi man nettopp ikke ønsker å være til bry for noen. Man ønsker ikke at folk skal bry seg av plikt, i frykt for å være ubeleilig. Dermed må vi både være hverandre til bry, – enten vi er den som hjelper eller får hjelp; den som gir motstand eller den som får motstand -, og vi må tillate hverandre å bry seg. Ikke tillegge andre en ensomhet vi ikke er villig til å gå inn i. For dét er ikke omsorg, det er bare tom sympati.

«Pity is not love». Bry meg, vær så snill.

Reklame