Ingen menneskerett å være forfatter

april 17, 2011 § Legg igjen en kommentar

«Det er ingen menneskerett å være noe som helst, egentlig. Annet enn menneske kanskje.»

– Andreas Hage (2011)


Ukas diskusjon på den litterære fronten går på hvorvidt stipendordningen til forfattere i Norge er god nok, eller om den favoriserer «de største» og dermed ikke åpner for nye og yngre stemmer. Helgas Klassekampen har satt av flere sider til debatten, og vi kan oppsummere det slik: Monica Aasprong (forfatter) mener at rådet som deler ut stipender er for ensrettet, at det er overvekt av mannlige stipendmottakere og at det er forfattere selv som deler ut priser (til seg selv); Anne Oterholm (leder i Den norske forfatterforening) svarer tilsynelatende på en helt annen kritikk, nemlig hvorfor man i det hele tatt skal gi «gratis» lønn til folk som driver med kunst, og forsvarer det faktum at forfattere får stipender med at de ikke får så mye egentlig og at det gir kunstere tid til å drive med kunst; Frode Johansen Riopelle (forfatter) mener det er for lett å bli forfatter i Norge, og at vi har for mange forfattere som får «lov» til å virke i landet, og at stipendene skal være med på å underholde de beste norske forfatterne, slik at de får jobbe med yrket sitt over tid.

Både Monica Aasprong og Frode Johansen Riopelle er små/ukjente forfatternavn, som tydeligvis ikke har vært av de heldige få som har fått tildelt et stipend slik at de kan konsentrere seg om å skrive. De får lov til å uttrykke seg på debattsidene til Klassekampen, på lik linje med Hvermannsen. «Våre beste, mest anerkjente forfattere» får derimot pryde forsiden (Solstad) og slås opp over to sider i midten av avisa (Solstad og Petterson) under overskriften «Unikt gode ordninger». Der sier de at stipendordningen er den beste ordningen for forfattere, og at de selv aldri kunne vært den forfatterstemmen de er i dag uten en slik ordning.

Det er en enkel tanke at å gi kunstnere mer tid til å konsentrere seg om kunsten vil gjøre at resultatet blir bedre. Dette gjelder vel ethvert yrke, men de færreste i dag er forunt å få mer tid under påskuddet å gjøre en bedre jobb. Solstad svarer i Klassekampen at uten forfatterstipendene han har fått «måtte [han] finansiert forfatterskapet på andre måter, og resultatet hadde nok blitt noen middelmådige bøker.» Hvorfor i alle dager mener han at han hadde skrevet mindre gode bøker hvis han hadde måtte jobbe med noe annet ved siden av? Er det ikke slik de aller fleste forfattere nå til dags slår seg opp, ved å ha en jobb, og å skrive ved siden av?

Greit nok at det hadde tatt Solstad mer tid å skrive den samme romanen, men den retorikken han følger er den samme som i Kvalitetsreformen anno 2003, den  som håpet å få studentene til å bli heltidsstudenter, og dermed bedre studenter. Det er ingen selvfølge at det å konsentrere seg om bare én ting gjør at denne ene tingen blir bedre. De fleste av oss som virkelig ønsker å bli forfattere finner en måte å skrive på. Skal du på død og liv vie deg til kunsten, har du selv ansvar for å få denne så god som mulig. Det nytter ikke å si at «uten stipendordninger så kan ikke jeg skrive godt».

Det Monica Aasprong mener, ser ut til å drukne helt i debatten. Hun mener det er de samme forfatterne som mottar stipender hele tiden, at vi bare støtter den samme litteraturen fordi denne er offentlig anerkjent som god, og at det er et problem at det er forfatterne selv som deler ut stipend til sine egne. Hun viser til ordninger i Sverige som kan gjøre at flere forfattere blir vurdert for stipendordningen, og at «rettferdighetsprinsippet» blir fulgt (det vil si flere forfattere får færre penger). Det er slettes ingen selvfølge at Norge skulle hatt en stipendordning som gjør at forfattere kan konsentrere seg om «kunsten», vi kunne latt markedet styre. Da måtte forfattere som hadde lyst til å tjene penger på bøkene sine skrive det som folk vil lese. Mange frykter at å la markedet styre vil gjøre kvaliteten på litteraturen dårligere, og dermed er Forfatterforeningens stipendordning med på å sikre en viss kvalitet. Og det er kanskje derfor debatten ser ut til å ta denne vendingen, det diskuteres ikke lenger hvorvidt de som deler ut stipendene må gjøre noe med systematikken sin eller hvordan juryen er sammensatt, det diskuteres hvorvidt det å ha forfatterstipend er riktig eller ikke, og om Forfatterforeningen gjør en god jobb.

Men hadde færre stipender eller mindre utdelte penger gjort at færre ville ha skrevet, og at vi dermed hadde gått glipp av talenter? Folk som vil skrive finner da vitterligen måter å få gjort dette på, og i noen tilfeller vil det nok ende med en bedre selvsensur, og bedre kvalitet på det som faktisk kommer ut.

Det å være en statsstøttet forfatter er ingen menneskerett. Det gis fortsatt ut litteratur av ymse kvalitet i Norge, enda så god denne stipendordningen er. Frode Johansen Riopelle skriver at 600 forfattere er for mange. At Klassekampen gir plass til Solstad og Petterson for at de skal kunne forsvare det faktum å ha forfatterstipender, og si ting som at «Den norske forfatterforeningen [er] rett og slett bra greier», er å ta debatten i feil retning. Monica Aasprong kritiserte jo nettopp at det er for mange mannlige og allerede veletablerte forfattere som får stipendene. Og nå får de også lov til å ta debatten ut på jordene?

Where Am I?

You are currently viewing the archives for april, 2011 at Skrivebordsskuffen.