Vi som frykter kaffekjelens vinger

Akk, kaffe. For noen, det beste i verden. For andre, svart galle. La oss si at du tilhører første kategori. Kaffen gjør sitt inntog i din verden hver dag, og stort sett kommer den i små hendige pappkrus, eller store keramikk-kopper med «verdens beste radiomaker» skrevet utenpå. Men noen ganger er det slik at flere enn bare deg skal ha, og da har noen kloke hoder funnet ut at vi kan samle kaffen – på kanner!

Du er på seminar. Det er ukristelig tidlig. Du snuser deg fram til der hvor kaffen serveres. Ved et bord i enden av rommet står det mange mennesker og tilsynelatende henger. Men plutselig sprer de seg, og det er da du ser den. Kaffekanna: blank og fin og skummel, triumferende på et bord, dominerende over alt og alle som vil ha tak i innholdet. Skjelvende går du bort, mens du på veien intenst prøver å lese og dekode kaffekanna: er det noe i utseendet som avslører hvilke lukkemuskler som gjemmer seg på innsiden? Skal du dytte på lokket for å frigi kaffen? Må du skru? Skal du bare helle, fordi kanna er slik snedig konstruert at lokket selv åpner seg når den kjenner tyngdekraften trekke? Er det en spake på baksiden som må presses ned før du kan bikke på den?
Omsider er du borte ved bordet, og det er bare deg og den, og du vet at dette blir dyp fornedrelse hvis du ikke umiddelbart tar grep om kaffekanna og vet nøyaktig hvilke knotter du skal skru på, hvilke knapper du skal trykke inn, hvilke magiske trylleformularer du skal hviske, for å få den til å åpne seg. Du saumfarer ditt minne om erfaringer fra tidligere kaffekanner, men alt du kan huske er den forferdelige følelsen av å ikke få tak i kaffe.

Det aller verste er selvsagt når kanna egentlig er tom. For de er alltid så tunge. Og ikke vet du om det bare er du som er skikkelig teit, om du har lukket kanna i stedet for å åpne den, om du har skrudd lokket feil vei, om du har gått glipp av allmennmenneskelig kunnskap, eller om du bare rett og slett er for seint ute. Så da står du der, vrir på lokket, trykker på knapper som er ikke-eksisterende, rister løs på objektet, heller til alle kanter, roper «sesam sesam lukk deg opp!», kyler kaffekjelen i veggen, innser at den slettes ikke har vinger, for den går rett i gulvet på den andre siden, forbanner deg over at du er så fordømt dårlig på å åpne kaffekanner, at du ennå ikke har knekt koden, at livet skal være så vanskelig, at du for alltid må gå uten koffein, du sverger at du skal skifte til te, at du skal bli sunn og frisk og drikke vann fra springen, for springen har i det minste skjønt det, før noen kommer rolig og sindig med en ny kaffekanne, sier at den gamle var tom, men her er det fersk-traktet kaffe, og alle som står bak deg og har vært vitne til dine eskapader hiver seg fram mot den nye kaffekjelen, straks får åpnet den uten at du helt kan se hvordan, og heller rykende kaffe ned i pappkrus som fort blir alt for varme å holde i.

Sånn er det. Alltid. Et nytt seminar, et nytt møte, og en ny type kaffekanne. Aldri har den vinger. Men du er sikker på at du kan høre den knegge idet du tar tak i hanken.

Reklame