Voldtekst – sanger om voldtekt

Det var sent fredag kveld i en stad de kaller Stockholm, og jeg satt på en benk i Østermalm og ventet på en kompis som stakk innom butikken på hjørnet. Det siste han sa til meg før han gikk var: «Ikke bli voldtatt nå, for jeg orker ikke høre deg mase om det resten av kvelden.» På tull, förstås. Jeg svarte: «Jeg skal prøve å la være!» Etterpå, litt snurt over at han hadde tullet med noe sånt, viste jeg ham en bok jeg hadde anskaffet meg samme dag. Den het Flickan och skulden – en bok om samhällets syn på våldtäkt (1) og etter å ha bladd litt i den måtte han påpeke at han var sterkt imot fenomenet, og hadde sett nok av ofre til å vite at det egentlig ikke var noe man spøkte med. Det var nok heller min feministiske innstilling han ville til livs, ved å stadig lire av seg tilsynelatende mannsjåvinistiske kommentarer av typen «kvinnen er som en container» (hvorpå han fikk et kjøkkenhåndkle i fleisen, men det hører til en annen historie).

Sannheten er at da jeg svarte «jeg skal prøve å la være» på utropet hans, så var det ladet med ironi, men allikevel ikke så langt unna realiteten som man skulle ha håpet. Det nevnte bok prøver å vise er at jenta som voldtektsoffer har en tendens til å få mye av, om ikke all, skyld slengt etter seg før noen er villige til å ta et oppgjør med overgriperen. Det er så mange variabler som inngår i en voldtektssak: Hva hadde offeret på seg, hvor full var hun, var hun alene, var det sent, sa hun klart «nei», virket det som om hun var med på leken, hadde hun vært med på leken før, hadde hun et rykte på seg for å være «løs» eller «horete»? Noen ganger kan det virke som om voldtekt er noe visse jenter ber om, noe man – hvis man bare var litt smart – lett kunne ha unngått.

Kameraten min burde absolutt ha lest boka. Det var ikke koselig, men definitivt nødvendig lesning, for oss som er litt naive. For oss som tenker: Dette skjer ikke meg. For oss som spaserer alene hjem fredag kveld gjennom Oslo sentrum uten en bekymring i verden. For oss som ikke har kjent det på kroppen. Under lesningen ble jeg konfrontert med ikke bare den litt ekle følelsen i magen, men også av musikalske minner som fikk meg til å undre: Hvor har jeg hørt om dette før?

I was tortured in the desert I was raped out on the plain

Så jeg begynte å undersøke litt da jeg kom hjem, etter sanger som handler om voldtekt. Det er ikke så lett å si det, at jeg er med i den klubben ingen helst skal være med i, men det er kanskje lettere å synge det?

It was me and a gun / And a man on my back

And I sang «holy holy» as he buttoned down his pants

You can laugh / It’s kind of funny things you think / at times like these

Like I haven’t seen Barbados / So I must get out of this

Yes I wore a slinky red thing / Does that mean I should spread

For you, your friends your father, Mr. Ed (2)

Jeg begynte med den ene sangen jeg allerede kjente til, den som allerede nynnet sine små linjer i mitt hode, like I haven’t seen Barbados, so I must get out of this. For hvem som helst som opplever noe vondt, noe virkelig sjelssettende, må det viktigste være å komme seg videre, å komme seg ut av det mørke rommet som har blitt skapt. Det er kanskje viktig å se den som er skyldig dømt, noe som dessverre ikke kan sies å skje i de fleste av tilfellene, men vel så avgjørende må det være at offeret er klar over at dette var ikke din feil. Det er ikke du om har gjort noe galt, det er ham. Yes, I wore a slinky red thing…

For Amos har en del av prosessen vært å skrive om de vonde minnene, å vise de som lytter til hennes musikk at det er flere som har opplevd dette og at man kan stå tilbake like oppreist som før det skjedde. Og det applauderer jeg henne for, at hun tør å si: Jeg er medlem av den klubben, at hun ikke frykter de stemplene samfunnet er så raskt ute med å gi: but you wore a slinky red thing, but you drove a man home, du satt deg inn i en bil med ham frivillig, du låste ikke sykkelen. Det er alt for mange fra før av som tier, for de vet hva de må igjennom for å si det. And then he took me, mama, so I could never tell you about it.

En venninne av meg var langt fra så raus med godordene da vi diskuterte Amos på en busstur i Reykjavik i fjor. Hun mente det var spekulativt, på grensen til forkastelig, å bruke en sånn opplevelse til å skape oppmerksomhet rundt sin egen person. Det minnet meg om de samme reaksjonene som kom da Marianne Aulie navnga sine voldtektsmenn på radio, og måtte godta en hel del pepper for sitt såkalte PR-stunt. Man kan si mye om Aulies integritet, men jeg forsvarer absolutt hennes rett til å snakke om det. Og om hennes klovnebilder hadde vært en måte å gjøre kunst av vonde minner om voldtekt på, så hadde jeg applaudert henne for det også. Jeg kunne ikke vært mer uenig med min venninne i Reykjavik. Man skal ikke måtte tie, det er noe av det farligste man kan gjøre. Hvor mye godt kommer det ikke ut av at profilerte personligheter som Tori Amos og Marianne Aulie sier at de er med i den forhatte klubben, men at de klarer seg for det? Hvor mye håp kan ikke de gi andre ofre? Og er ikke det også med på å ufarliggjøre hendelsen, å fjerne tabuet slik at det går an å snakke om det, at det går an å ta en ordentlig diskusjon på hva som kan gjøres for at dette skal skje mindre, i stedet for å bli stående og peke fingre i alle andre retninger enn den veien fingre burde bli pekt?

Skyld ikke på kunsten. Hvis ikke kunsten er det fristed man kan spinne perler rundt vonde minner, hva er kunsten godt for da? Jeg mener vi må snakke om det, og klarer man ikke å prate om det så syng gjerne. Eller mal bilder.

Alla som inte dansar är våldtäktsmän

Det går ikke an å synge noe slikt uten å vite at man kommer til å provosere. Det svenske hip hop-prosjektet Maskinen ble visst anmeldt for sangen, men sier selv at det ikke handler om å krenke noen, heller å avdramatisere et veldig ladd begrep. (3) Og er det noe vi kan enes om, enten vi liker hiphopernes vinkling på det eller ikke, så er det at voldtekt er et ladd begrep. Både for kvinner og menn. Da det for alvor kom på dagsordenen etter en serie hendelser i Oslo i 2006 (4), florerte diskusjonene om hva som kunne og burde gjøres. Politiet var raskt fremme med å advare unge jenter mot å gjøre det følgende: drikke seg overstadig beruset, kle eller te seg provoserende, gå hjem alene. Menn ble sinte for at de alle ble anklaget for å være potensielle voldtektsmenn, kvinner ble sinte for at deres frihet ble innskrenket, det var de som nå gikk rundt og fryktet overfall, samtidig som det var de som skulle forandre adferdsmønster. Det vi som jenter ble fortalt på denne tiden var jo at alle menn var potensielle voldtektsmenn, alla som inte dansar… Og akkurat dette har Maria-Pia Boëthius diskutert i boken Patriarkatets våldsamma sammenbrott:

«Alla män är potentiella våldtäktsmän.» Det är det påstående som gör män mest rasande av allt. Män som aldrig skulle drömma om att våldta en kvinna blir djupt förolämpade och vänder sig i vrede ifrån hela debatten. Det ges en föreställning om att det är kvinnorna som hittat på detta uttryck för att sätta dit alla män: Alla män är potentiella våldtäktsmän. Men jag vill påstå att det inte alls är kvinnor som grupp som påstår detta. […] Jag vill tvärtom påstå att det är kvinnorna som mest hårdnackat sätter sig upp mot detta påstående och i handling ständigt visar att de inte tror at «alle män är potentiella våldtäktsmän». […] Tusentals gånger varje dygn framhärder kvinnor i sin tro att män är människor att respektera och känna tillit till. Och nästan alltid har de självfallet rätt. Men när kvinnan tog fel, när mannen hon framhärdade i att lita på plötsligt förvandlades till en våldtäktsman, då är det den samhälleliga moralen som är där och dömer: – Du borde inte ha liftat! – Du borde inte ha låtit honom köra dig hem. Du kände ju honom knappast! – Hur fasan kunde du vara så dum att du följde med honom hem? […] Den människa som påstår att en kvinna får skylla sig själv om hon blev våldtagen eftersom hon steg upp i en främmande mans bil, det är den människan som påstår at alle män är potentiella våldtäktsmän. (5)

Du må låse sykkelen din, det er det de forteller oss. Alle menn er potensielle sykkeltyver, altså. Og alle menn blir sinte når de får dette stempelet, fordi de mener at det er fullstendig uberettiget å skjære alle over en kam. Samtidig advarer de sine venninner mot å gå alene hjem, tynnkledd og provoserende en lørdag natt. Så hva skal en stakkars voldtatt jente tro? Det må jo være hennes feil. Hun hadde rødt utslått hår som lyste promiskuitet, hun hadde «come fuck me-heels», hun hadde hull i strømpene og tettsittende topp. Og ikke får hun skrive sang om det, for det er spekulativt. Anmelder hun det vil alle henge seg opp i de overstående detaljene. Sier hun det høyt er hun sikker på å få «du ba om det»-blikket, eller «hva var det vi sa?»

Du borde ha skrikit

Men det kommer inget ljud

Dom behöver inte ens hålla för din mun

Allt som var ditt

Åh, tänk om du hade gått en annan väg

Eller inte vart så korkad och gått ute själv

Du kanske hade fel kjol eller kanske gick för sakta

Det måste va’ ditt fel

Det måste va’ ditt fel (6)

Når jeg har forsøkt å forklare urettferdigheten ved alle pekefingrene som rettes mot jenter, har jeg fått sykkelmetaforen slengt tilbake som argument. Den går ut på å sammenligne en full, tynnkledd, usjenert pike som går ute i Oslos gater alene sent en kveld, med en ulåst sykkel. Vi er alle skjønt enige om at det er et lovbrudd å stjele noens sykkel, uansett. Men du får ikke mye sympati om du lot være å låse sykkelen, og den blir tatt. Alle sykkeleiere i Oslo vet å investere i en god lås. På samme måte skal oslojenter ta visse forhåndsregler før de beveger seg ut i byens skumle gater. Jeg skjønner hvor de vil, disse sykkelpraterne, men metaforen slipper inn vann. Mitt viktigste argument er at voldtekt ikke kan sammenlignes med ran, blind vold, eller andre former for overgrep. Voldtekt holdes i en kategori for seg, og her er hvorfor:

Tänk dig så här. Om en full kille går hem från krogen och har på sig värsta klockan och värsta kostymen och ser rik ut – om han blir rånad … frågar man då honom varför han hade en Rolex-klocka på sig? Som om en kort kjol skulle vara nåt slags brottsprovokation! Ingen skulle ju säga till den killen att han får skylla sig själv att han blev rånad för att han var packad och gick omkring och viftade med sin fina klocka. Men en tjej som är packad, med en kjol som visar halva låren – hon liksom ber om det… (7)

På samme måte settes det ikke spørsmålstegn ved hvor mye du hadde drukket, eller om du befant deg i en tilstand hvor du kunne ha gjort motstand eller ropt etter hjelp. Din troverdighet blir ikke trukket i tvil hvis du ikke ropte på hjelp eller på annet vis gjorde det klinkende klart for ransmannen at dette var noe du ikke frivillig var med på. Nei, slike spørsmål enser vi ikke en gang når vi hører om vanlige ran, for det har ingenting å si. Ransmannen er uansett den som har begått et overgrep, en kriminell handling, og skal straffes for det. Ikke offeret. I en voldtektssak er det tydeligvis ikke like svart på hvitt. Hvis en av dine venner ble brutalt slått ned på vei hjem en kveld, ville du da ha sagt at det kunne han skylde seg selv siden han gikk alene gjennom parken? I en voldtekt ser det ut til å være en formildende omstendighet. I hvilket som helst annet overgrep er det det ikke. Den dagen det å låse sykkelen min vil gjøre meg trygg fra å bli voldtatt, så gjør jeg gjerne det. Enn så lenge er jeg tryggere på sykkelen enn ved siden av. Og jeg ser at det er stor forskjell på en stjålet sykkel og noen som har stjålet selvbestemmelsesretten over ens egen kropp.

Det er en annen ting ved sykkelmetaforen som ikke holder vann. Og det er at de aller fleste voldtekter skjer av menn som ofrene kjenner. Det blir litt som om jeg har satt sykkelen min ulåst i kjelleren til en kamerat av meg, og han stjeler den. Statistisk sett hadde det altså vært større sannsynlighet for at jeg skulle ha blitt voldtatt av min venn som sa «ikke bli voldtatt nå», enn av en tilfeldig svenske på gata i Stockholm. Det er langt vanskeligere å skulle beskytte seg mot de man tror man er trygge hos. Men de som begår mest vold mot og drap av kvinner er kjærester, samboere eller husbonder til disse kvinnene. Det farligste en kvinne kan gjøre er å være i et forhold med en mann. Og så ber de oss om å ta med oss mannlig følge når vi skal gå hjem fra byen en sen kveld.

Kom igen Lena, vad skulle vi annars göra?

Helt til sist i boka stod det om Lena. Da jeg leste om hva hun hadde opplevd som 15-åring ble jeg fysisk dårlig. Jeg ble kvalm, jeg ble sint, jeg ble oppgitt og lei meg. At det er mulig å gjøre noe sånt mot et annet menneske. Vi distanserer oss alltid når vi hører om slike ting, vi unngår den ekle følelsen i magen ved å tenke: Dette skjer ikke meg. Jeg vil aldri drikke meg så full at jeg ikke kan gjøre det tydelig nok for omgivelsene at jeg ikke er interessert i sex. Jeg vil aldri sette meg inn i en bil med menn jeg ikke kjenner, eller ta med meg en helt fremmed mann hjem. Jeg vil aldri kle meg horete slik at menn tror jeg er med på hva som helst. Jeg låser sykkelen min godt. Jeg er trygg, jeg har tatt mine forhåndsregler. Vel, hva så? Jeg vil ikke godta at jeg må ta forhåndsregler, at jeg må planlegge hvordan jeg skal komme meg hjem om kvelden, at jeg må vurdere hva jeg skal ha på meg eller hvem jeg skal være vennlig mot, at jeg må være redd for å gå alene visse steder til visse tider. Jeg setter sykkelen min der den står, og så får andre bare finne seg i at det faktisk ikke er lov å ta noe som ikke er ditt. Allt som va’ ditt…

Det er ikke det at jeg anbefaler venninnene mine å gå de mørkeste bakgatene hjem om kvelden, bare for å utøve sin rett til fri ferdsel her i landet. Jeg er helt med på at det lov å være forsiktig. Men det er en rett, og det er en frihet man ikke tenker over før den plutselig er brutalt innsnevret eller borte for godt. Dessuten ligger det tendenser her, utover det å true retten til fri ferdsel og frihet fra frykt, som jeg absolutt ikke liker. Det handler om hvem det er som egentlig får skylda for alle overgrepene: jenter. Det handler om å ytterligere undertrykke det kjønn som alltid har blitt undertrykt, så lenge den Patriarkalske Historien har funnet sted: jenter. Det handler om å dobbelt straffe de som har vært ofrene hele tiden: jenter. Det handler om respekt, eller fullstendig mangel på sådan, overfor det kvinnelige kjønn.

En viktig forutsetning for krigsvoldtekter er trolig at fienden, og fiendens kvinner, gjøres til undermennesker. Altså en gruppe man ikke behøver å behandle som likesinnede, men isteden noe man kan forakte – og forlyste seg med. Under den annen verdenskrig var tyskernes voldtekter klart flere i Øst- Europa enn i vest. Årsaken var trolig den generelle nedvurdering av folkegrupper i øst, noe som gjorde terskelen for voldtekt og andre overgrep lavere. (8)

Det foregår ikke akkurat en krig i Oslo bys gater, men det overstående sitatet setter fingeren på noe viktig: at det å voldta i bunn og grunn er en utøvelse av makt og ikke en seksuell handling. Du fornedrer ikke noen du respekterer. Hvis Lena hadde blitt sett på som «verdig», hadde hun ikke blitt voldtatt. Men det er ikke Lenas klesstil vi må til livs; det er mennenes syn på henne! Dét er den usynlige trusselen. Derfor applauderer jeg at artister som Tori Amos skriver sanger om sine opplevelser. Det er ikke en spekulativ måte å skape oppmerksomhet rundt sin egen person på. Det er en måte å gi alle de stilletiende kvinnene en stemme, det er en måte å gi den usynlige trusselen et ansikt, det er en måte å si til nye såvel som gamle ofre at det er mulig å overleve, å gjøre seg sterk igjen. Det er ikke min feil, det er ikke din feil. Det fins ingen skam i å synge ut.

Uansett hva anti-feministene sier, vi lever fortsatt i en verden der menn styrer showet, og kvinner lider som resultat av det. Men kvinner må dele skylden når det er vanskelig for medsøstre å anmelde voldtekter (eller lage kunst av det, for den saks skyld). Det må være menn som til syvende og sist sier: «Vi skal ikke voldta.» Kvinner må være de som sier: «Vi skal ikke godta at menn voldtar. Vi skal ikke stå stille på sidelinja og gjøre ingenting når andre blir ofre, vi skal ikke være med på å skape rykter som setter deres troverdighet i tvil, vi skal ikke kalle noen hore og dømme henne for å ha hatt sex med mange, vi skal ikke si at hun kan skylde seg selv.» Jeg akter ikke å være redd for å sitte alene på en benk i Stockholm, i Oslo, i Athen eller i Roma. Redd uten en mann til å beskytte meg mot det menn gjør. Vi forguder det vi kaller ytringsfriheten, men hva med retten til å bevege seg fritt? Til å kunne kle seg som man vil? Til å være fri for frykt? Er ikke den friheten også viktig? Er det ikke den vi innsnevrer og innskrenker når vi sier til jenter at de ikke skal kle seg for horete, ikke bli for fulle, ikke gå hjem alene om natta, ikke prate med ukjente menn, ikke flørte for mye, ikke la sykkelen stå ulåst? Det er menn som må slutte å voldta, ikke kvinner som skal slutte å leve sine liv.

Då möter hon en herre på en häst med yvig man.

Han säger: «Jag är kungens man. Så jag tar vad jag vill ha.

Och du är alltför vacker för att inte ha nå´n man;

Följ med mej in i skogen ska jag visa vad jag kan»

Hon tvingas ner i gräset, och han tar på hennes kropp.

Hon slingrar sej, och ber honom för Guds skull hålla opp.

Men riddarn bara skrattar, berusad av sin glöd.

Så hon tar hans kniv och stöter till och riddaren är död.

Dom fängslade Maria, hon stenades för dråp.

Men minnet efter riddaren blev firat varje år.

Ja, herrarna blir hjältar, men folket det blir dömt.

Och vi som ser hur allt går till får veta att vi drömt. (9)

Hvordan skal kvinner da få respekten tilbake? Får vi mer respekt av å gå rundt klinkende edru, med høyhalser og kuet nakke, mens vi vandrer hjem i flokk og unngår å snakke med noen som tilhører det mannlige kjønn? Får vi mer respekt av å innrømme fallitt og si at hjemmet er vår borg og vi beveger oss ikke ute etter klokka seks om kvelden? Får vi mer respekt av å tie om de overgrep som blir gjort oss fordi vi frykter flere? Er det merrespekt i å ikke skrive en sang om det?

Aretha Franklin hadde noe i det hun sang: R-E-S-P-E-C-T, find out what it means to me. Og Unni Wilhelmsen: I won’t go near you again. Ikke før du respekterer meg. Når du lar meg gå med hva jeg vil, når jeg vil, hvor jeg vil. Jeg vil ikke høre noe om at vi har gjort dette mot oss selv. I won’t let you put her through what you put me through. Jeg vil ikke høre «ikke bli voldtatt nå», som om det er noe man velger eller ikke velger å unngå. Jeg vil ikke høre noe om sykler, eller at det er spekulativt å skrive poplåter om sine egne vonde minner. Det er langt mer radikale feminister før meg som har ropt om å få gatene tilbake. Jeg er redd jeg mister respekten hvis jeg gjør det igjen. Men jeg vil gjerne beholde sangene i det minste. Det skal ikke være farlig, for noe kjønn, å sitte på en benk i Stockholm en sen aften. At every occasion I’ll be ready for the funeral. Men ikke gi meg flere grunner til å kle meg i svart.

Mother I’m cut at the root like a weed

Cause there’s no one to hear my small story

Just like a woman who walks in the street

I will pay for my life with my body (10)

 

Noter

1. Katarina Wennstam 2007

2. Tori Amos: Me and a Gun

3. http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=512156 [10.09.08]

4. Essayet ble orginalt trykket i Filologen 2008: http://www.filologen.no/www/wp-content/uploads/filologen-0408.pdf

5. Boëthius sitert hos Wennstam 2007: 20-21

6. Säkert: Allt som är ditt

7. Wennstam 2007: 33

8. Lars-Ludvig Røed, 2007: http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article2016531.ece [10.09.08]

9. Björn Afzelius: En kungens man

10. Suzanne Vega: Bad Wisdom

Reklame