Jag är Zlatan. Jag ska vara god.
januar 22, 2012 § Legg igjen en kommentar
Omslag: Albert Bonnier Förlag Illustrasjon: Marie Alming
I Michael Endes fortelling Trylleskolen blir det å forvandle ett objekt til ett annet forklart med at man steg for steg må finne kjeden av lenker som finnes mellom det originale objektet og det du ønsker at det skal bli. Dernest må du visualisere disse trinnene, og til slutt vil forvandlingen skje. I denne teksten skal jeg trylle Kjersti Kollbotns Eg er mamma. Eg skal vere god (2009) om til Zlatan Ibrahimovic´ Jag är Zlatan (2011), eventuelt vice versa.
Egentlig skal det først og fremst handle om Zlatan, og hans forvandling. Ikke den forvandlingen han går igjennom i boka (ærlig talt så går han ikke igjennom noen forvandling), men den forvandlingen som skjer med leseren, fra å sterkt mislike den hun leser om, til å se verdien av den personen han er. Den personligheten som er Zlatan, de kvalitetene han har og som gjør ham både elsket og hatet, står i sterk kontrast til den personen som finnes bak mammafasaden i Eg er mamma, Tove Vik. Tove er fanget i en forventning om hvordan mammaer skal være, best betegnet gjennom tittelen: jepp, hun skal være god. Zlatan sliter også med et visst press om å være god, å være medgjørlig, snill, men jeg mistenker dette å være spill for galleriet. For Zlatan sier hele tiden i sin selvbiografi: ”ja visst var det dumt å oppføre seg slik og sånn, jeg burde kanskje ha ordlagt meg bedre eller taklet det på et annet vis ” (ikke et direkte sitat, kun parafrasering). Men denne bevisstheten leder aldri noe sted hen. Han har en tanke om at hans oppførsel provoserer folk rundt ham, såpass selvinnsikt har han, men han har ingen genuin interesse av å forandre seg, og mener at omgivelsene heller ikke har en interesse av dette. Zlatan har det best når han får være Zlatan, og det er også da han er best på banen. Og hvis fotballspill i bunn og grunn handler om å skåre mål, så må den beste strategien være å nettopp la Zlatan få være slik han er. Om mammaspill i bunn og grunn handler om å være det som er til det beste for barna, så kan ikke Tove Vik oppføre seg som Tove Vik naturlig vil. For da ender man kanskje bare opp med barn som Zlatan.
Men hvem skulle ikke ønske de kunne være Zlatan? Da boka om Zlatan Ibrahimovic kom ut høsten 2011, skrev VG at dette er julegaven til alle slemme gutter. Men VG tar grundig feil. For hvorfor skal slemme gutter lese om andre slemme gutter? Må ikke noe av vitsen med litteratur (med all kunst?) være at den har kraft til å forandre noe, til å få deg til å se andre perspektiver, tenke andre tanker, blir bedre? Å bare fõre seg selv med de tankene man allerede har gir ikke utvikling. Litteratur skal utfordre, provosere og gi et nytt verdensbilde. Det er i hvert fall min beskjedne holdning til den.
Zlatan har en holdning til verden som er skrekkelig irriterende, men fantastisk befriende. Det er kanskje dette som gjør at han er enten elsket eller hatet. Zlatan skriver slik:
Jeg var den som sloss. Lagde noen bråk, bråka jeg tilbake. Det var min måte å overleve på, og jeg lærte meg å ikke pakke inn ting. Jeg sa det rett ut, det var ikke noe: ’Du var veldig flink og veldig fin, men…’ Det var rett på: ’Du må faen meg skjerpe deg.’ Etterpå tok jeg konsekvensene. Sånn var det.[1]
Hele veien oppfører han seg sånn, han unnskylder ikke seg selv, selv om han noen ganger unnskylder det han sier og gjør. Men han er kval-løs og samvittighetsfri. Han er Zlatan.
Så dette er julegaven for alle snille piker, og alle stressa mødre. Nå lå ikke denne boka under mitt juletre, men jeg leste den i romjula likevel. Jeg hadde først tenkt å kalle denne teksten for: ”Zlatan, Zlatan, who the fuck is Zlatan?” For jeg er ikke interessert i sport, jeg har ikke fått med meg divaen fra Sverige og hans mange kjente uttalelser (og vakre mål), jeg vet ingenting om klubbfotball i Italia eller Spania, jeg vet ikke hva ”feltet” er eller hva det vil si å skåre på hælen. Og en viss, men grunn, innsikt får jeg i dette. Men det er ikke fotballkunnskaper jeg sitter igjen med når boka er ferdig lest.
Det er et privilegium å være Zlatan, som er få mennesker forunt. Tove Vik, på den andre siden, mistenker jeg at sitter i mange kvinner. Hennes situasjon er satt på spissen, men det er da vitterligen også Zlatans. Tove Vik er også viden kjent, gjennom det hun symboliserer: den onde mora. Hun finner vi i eventyrene og i de greske tragediene. Tove Vik er en hakket mer menneskelig mor enn sine forsøstre, hun har en bevissthet om hvordan hun burde være, men hun klarer ikke alltid å få det til å klaffe. Den bevisstheten Tove Vik har kunne ha gjort seg i en bok som Jag är Zlatan. Og Tove Vik (i likhet med undertegnede) kunne ha fått mye ut av å være litt zlatansk. Og det er nettopp derfor jeg tenker at jeg får mer ut av en slik bok enn det slemme gutter gjør. Jeg har mer å lære av Zlatan enn av Tove Vik.
Jau, ”kvifor klikkar det for mor”?[2] skriver Marta Norheim i sin omtale av Eg er mamma. Hvis vi ser for oss Tove Vik sprell levende, sittende der på starten av 2012 og skrive nyttårsforsetter etter å ha lest en fotball-selvbiografi som tilfeldigvis falt under nesen på henne, så skriver hun dette: Eg skal vere Zlatan. Og kanskje Zlatan skriver: Jag ska vara god?
Skrivebordsskuffen 