Snøens hjem

oktober 19, 2012 § 2 kommentarer

Kjære pappa, skriv til meg fra India, skrev jeg på en lapp. Og så gjorde han det.

Han skrev om da han kom fram til Mumbai. Pappa pleier ofte å dra på forretningsreise til mer kjedelige steder, som Houston i Texas, der han sier verden ikke er laget for å gå – du kommer bare fram med bil. India er mye mer spennende, jeg håper jeg får meg en jobb som sender meg til India. India er et enormt land. Det bor 1.2 milliarder mennesker der, og i Norge bor det bare 5 millioner mennesker. India er det landet i verden med nest mest folk ut fra hvor stort det er. Men India er også veldig stort. Det sies at India er verdens største demokrati. Jeg vet ikke om de måler det i antall stemmer, eller.
Han måtte et hav av mennesker som stod utenfor flyplassen og ventet. Det er ikke så rart, for Mumbai er Indias største by. Det er der flest indere bor, men det er ikke hovedstaden. I Norge er Oslo den byen det bor flest nordmenn i og dette er også hovedstaden. Men sånn gjør de det ikke i India. Jeg lurer på hvordan folkehavet i Mumbai så ut, om det var fullt av mørke menn i pysjamas. Pappa kom fram på kvelden, så det må ha vært veldig mørkt. Det blir mørkere i Syden
enn i Norge på kvelden, det blir plutselig svart som om noen skrur av lyset. Og de har mindre gatabelysning der. De har færre fosser enn i Norge så de må spare på strømmen. Og rundt alle lampene flyr det insekter.

 
Pappa sa at veldig mange av flypassasjerene ble møtt av folk med skilt. Et skilt med navn på. Jeg hadde trodd at pappa kanskje ville møtes av en mann med et navneskilt, men det skulle han ikke. Vi er sånne jordnære mennesker. Pappa kunne selv komme seg fra flyplassen til hotellet. Trodde han.
En mann i pent tøy kom visst bort og begynte å ordne og styre, og tok med seg bagasjen hans. Og pappa ble litt usikker, han var tross alt i et fremmed land, i et menneskehav av pysjamaskledte, og ikke vant til at noen andre bærer bagasjen hans. I India har de et klassesystem, de følger kaster. Det er forskjellig status nyttet til de enkelte kastene, de har til og med egne jobber. Noen står også utenfor systemet, de er kasteløse og helt nederst på rangstigen. På en måte skulle man tro at de var helt fri, at de kunne gjøre som de vil. Og det kan de nesten også, på samme måte som en uteligger i Norge kan gjøre hva han vil. Det vil si, ikke så mye egentlig.
Pappa sa at India har forkastet kastesystemet for mange år siden. Offisielt. Men fortsatt så er det sånn at det er store klasseforskjeller. For eksempel har de egne folk som bærer bagasjen din. Pappa trenger ikke noe kastemerke, for han er hvit, så det lyser lang vei at han er europeer. Og hvite europeere tilhører kolonikasten. Det er fordi India en gang ble eid av England. Portugal og Frankrike eide også litt, men engelskmennene hadde mest. Indere ser derfor opp til alle som ligner på engelskmenn. Engelskmennene lærte dem å drikke te og spille cricket. Og nå er inderne verdenskjente for teen sin – den kalles chai forresten, men det vet ikke pappa for han drikker bare kaffe – og de har verdens beste cricketspillere.
Pappa sier at han ble lurt, han havnet i en pirattaxi som fikk ham til å betale fem ganger så mye det egentlig skulle koste for turen. Og da virker det jo ikke som om inderne har respekt for ”kolonikasten”. Men på grunn av kastesystemet er det også stor forskjell på hvor mye penger folk har i India. De som har lavere kaste får dårligere betalte jobber, og da har de mindre penger. Og derfor prøver de ofte å lure til seg litt mer hvis de kan. Men pappa sa at det uansett ikke var dyrt. Selv med fem ganger den vanlige prisen var det billigere enn å ta taxi i Norge.
India kan også være et farlig land å dra til. I 2008 ble noen hoteller bombet i Mumbai. Dette kalles for terrorangrep, fordi vi ikke vet hvem som har gjort det og hvorfor. Målet er å skape frykt. Pappa sier at det at de bombet vestlige hoteller er viktig. De prøver å si at de ikke liker Vesten. Så det er noen i India som ikke ser opp til europeere og som helst vil ha dem vekk. Mumbai het Bombay før, og det var portugiserne som ga byen navnet Bombay. India ville heller ha navnet Mumbai fordi de ønsket å ta tilbake sin egen kultur, fra før India ble en koloni.

 
Pappa skulle på et møte i Mumbai før han skulle dra videre til New Dehli, som er hovedstaden i India. Han ble hentet på hotellet morgenen etter at han kom, og denne gangen trengte han ikke ta pirattaxi, fordi jobben hans hadde ordnet med
transport. Han fikk også egen sjåfør, for det er ikke så enkelt å kjøre i India for de som er vant til veiene i Norge. Pappa sa at det var steder der han ikke hadde turt å kjøre. Dessuten kjører de på feil side av veien. Dette er også noe de har lært av
engelskmennene. Det tok en og en halv time å komme fram til der pappa skulle i møte, enda det ikke var langt unna. Det er fordi det er så mye trafikk i Mumbai.
De kjører veldig utstrukturert, sier pappa, som om de ikke har trafikkregler i det hele tatt. Og for noen som kan trafikkreglene, blir det da veldig vanskelig. Han kjørte forbi det ene stedet som ble bombet på veien, for stedet han skulle ha møte var ikke så langt unna. Det betyr vel at de ikke har bygget det opp igjen, kanskje de er redde for at det skal bombes på nytt. Når pappa skulle tilbake til hotellet var det mye mindre trafikk, fordi det ikke var rushtid, og dermed gikk det fort.
Jeg vet ikke hva pappa snakket med folk i møtet om. Men han jobber i oljebransjen, og drar utenlands for å se på boreutstyr til oljeplattformer. Det gjør at han tar veldig mange bilder av turbiner og lignende ting når han er ute og
reiser. Jeg syns de bildene er kjedelige å se på, og skulle ønske han tok flere bilder av dyr og planter og mennesker. Pappa tok noen få bilder av ting som ikke var kjedelige i India også som han sendte meg. Han hadde noen av en elefant og av utsikt. Jeg lurer på om pappa er ensom når han drar på sånne turer, for han kan ikke ha med seg familie. Men på det ene bildet var det han og en annen mann på toppen av et fjell, og pappa smilte. Da så det ut som han hadde det fint.
Når pappa var ferdig i Mumbai tok han fly videre til New Dehli. Derfra skulle han til et lite sted, og dit gikk det bare lokalfly. Det var et lite fly med to propeller og bare tjue plasser. Men flyet var helt fullt. Pappa satt ved siden av en pent kledd mann som hadde med seg en koffert han ønsket å ha ved siden av seg på flyet.
Pappa trodde at han var inder, men han snakket engelsk til flyvertinnen. Pappa pratet med mannen senere, og det viste seg at han var inder, men hadde bodd lenge i utlandet. Grunnen til at han ikke snakket indisk med flyvertinnen er fordi
det ikke finnes noe som heter ”indisk”. Det snakkes mange språk i India, og hindi er det offisielle, i tillegg til engelsk. Men de som kan engelsk liker gjerne å snakke engelsk. Det har også noe med klasse å gjøre. Hvis du har høy utdanning i India
gir det status, og da kan du gjerne engelsk, for mye undervisning foregår på engelsk. Selv om ikke alle er så glade i engelskmennene så er de glade i språket deres. Og teen.
Pappa dro til et mindre sted som heter Dehra Dun. Det ligger utenfor New Dehli, ved foten av Himalaya. Himalaya er en hel kjede av fjell, med verdens høyeste fjell inni seg. Det betyr ”snøens hjem”. Men Dehra Dun ligger bare helt, helt
nederst ved Himalaya, er så vidt borti. All snøen som kommer fra Himalaya blir til en elv, og den kaller de Ganges. Ganges er hellig for inderne, de fleste er hinduister. De tror de kan vaske seg rene i elva, selv om den er kjempeskitten.
Religionen deres gjør også at de ikke dreper kuer, og kuene får lov til å gå som de vil og hvor de vil og blir noen ganger pyntet med blomster.
I Dehra Dun var veiene smale og fulle av mopeder, lastebiler, og tuctucer. Og elefanter! Pappa så en elefant på veien og prøvde å ta bilde av den gjennom vinduet. Bilen han ble kjørt i stoppet og han fikk tatt et ordentlig bilde av elefanten, som gjør kunstner med snabelen sin. Eieren av elefanten sitter oppå. I India kan de nemlig ri på elefanter slik vi kan ri på hester i Norge. Pappa måtte gi penger til mannen med elefanten etter at han hadde tatt bilde av den. Sånn er det
også i India, ingenting er gratis. Jeg lurer på hvor mye det koster for et elefantfotografi.

 
Pappa var på besøk hjemme hos noen indiske folk mens han var der. Disse var høykasteindere, for de hadde mye penger. Men pappa fortalte at mens det var kjempefint inne i huset, med dyre møbler og tepper og vaser og kunst, så var
utsiden skitten og falleferdig. De kaster gjerne søppel rett ut i bakhagen. Men i Norge er vi opptatt av utsiden, mamma maste alltid om at huset skulle males, og så har vi hager med trær og blomster, og rosene skal ha vann. I India lar de
plantene vokse litt som de vil. Pappa kunne ikke forklare meg hvorfor det var sånn, men han sier det har noe med kulturen å gjøre. At de er mer opptatt av innsiden, mens vi er mer opptatt av utsiden.
Pappa bodde på et luksushotell oppe i høyden. Man kan nesten si at han bodde på en liten del av Himalaya. Han tok bilder av utsikten, og det er langt ned. Han sa at lufta var kjøligere og mer behagelig der oppe, derfor er det best egnet for turister, for de er ikke vant til indisk klima. Pappa satte opp døra til rommet sitt om natta, men dagen etter så han at det skulle han ikke ha gjort. På vinduet er det klistret lapper med bilder av aper på. Det fins aper der i fjellene, som gjerne sniker seg inn på hotellrommene om natta, og det liker ikke inderne, eller turistene, at de gjør.

I nærheten av der han bodde satt det en ung gutt og tegnet på riskorn. Dette er en typisk turistting, sier pappa. Men han fikk gutten til å skrive mitt navn på et. Det riskornet fikk jeg da pappa kom hjem. Pappa var ikke blitt noe brunere av å
være i India. Brevet han sendte kom tre uker etterpå.

Skriv en fortelling om en reise til et land utenfor Europa. Vis hvordan landet er annerledes enn Norge og fortell om bl.a. natur, befolkning, levestandard, religion, og styreform.

http://indianorway.wordpress.com/2012/03/02/i-dine-sko/

Where Am I?

You are currently viewing the archives for oktober, 2012 at Skrivebordsskuffen.