Food of Horses

En av fordelene ved det å ikke spise oppdrettskjøtt materialiserer seg i disse dagers oppslag om funn av hestekjøtt i frossenlasagne. Av en eller annen grunn syns folk det er helt forkastelig at de ikke får vite hva slags mat det er de spiser. Men samtidig velger de å spise nettopp slik mat der det i beste fall er utydelig hva slags stykke ku eller gris som er brukt. Da jeg en gang på barneskolen fant ut at kaviar var fiskeegg, sluttet jeg å spise det. Etter hvert ble jeg voksen og innså at fiskeegg er like mye mat som hønseegg (det er bare en tanke). Så bør folk innse at det moralsk sett ikke er noe verre å spise hestekjøtt enn kukjøtt. Helsemessig kan det ha noe å si, da det er funnet kreftfremkallende stoffer i noe av hestekjøttet, men det fins nok av eksempler hvor det er farlige og sykdomsfremkallende stoffer i oppdrettskjøtt, det er faktisk større sannsynlighet for at kjøttet er dårlig for deg jo mer oppdrett det kommer fra (altså, større gård, flere dyr, mer sykdom, høyere dødelighet).

Av tilfeldige grunner har jeg begynt å lytte til Band of Horses igjen. Det har vel noe å gjøre med at de kommer til en festival nær meg om ikke så lenge. Og med alt snakket om hest, i tillegg til hestemusikk, begynner jeg å tenke på hva hest står for i våre dager. I Dagsavisen lørdag 16. februar skriver Hege Ulstein om nettopp hestematskandalen. Hun skriver: «hester er såkalte fluktdyr, det vil si at de instinktivt vil prøve å flykte når de føler seg truet». Dette, blant annet, gjør dem lite egnet til oppdrett for kjøttets del. Men det gjør dem desto bedre egnet til å bruke som symbol på noe som ikke kan temmes; og i mang en countrylåt, i mang en hollywoodfilm, og i mang et dikt er hester brukt som symbol på det ville, det frie, det naturlige. Det mennesket gjerne skulle ha eid og styrt, men som vi ikke helt klarer.

«All the wild horses», synger Ray LaMontagne; «may no man’s touch ever tame», i den lille salmen All the wild horses.  I salmen lages det et likhetstegn mellom et «deg» og disse hestene, «alle de ville hestene (…) må ingen manns hånd få temme, må ingen manns styre få hemme deg, og må ingen manns vekt noensinne nedlegge din sjel» (min gjendiktning). Dette er en nokså vanlig bruk av hestesymbolet, at det finnes et likhetstrekk mellom visse mennesker og hester. Og når vi sammenligner personer med hester så er det gjerne fordi disse personene er flyktige og vanskelige å få tak på. Særlig er dette symbolet brukt i filmer og teveserier som handler om menns og kvinners bevegelsesmønster i nære relasjoner, for eksempel i en episode av Sex og singelliv der hovedpersonen Carrie Bradshaw gjennom bilder og tekst blir sammenlignet med en hest, eller i den forglemmelige filmen The Bachelor, hvor Chris O’Donell spiller en mann som i starten av filmen føler at kvinner prøver å «fence him in», og der bilder av Mustanger som løper skal gi seeren et inntrykk av hva slags mann vi har å forholde oss til her. Som vi vet, eller lett kan forutse, så blir både Carrie Bradshaw og Chris O’Donell temmet i et romantisk forhold mot slutten av «eventyret». Det betyr altså at selv om vi oppskatter friheten som hestene kan symbolisere, og selv om vi gjerne sammenligner dem med mennesker, så er det ikke egentlig en sunn, menneskelig egenskap å være fullstendig fri. Hester er forsåvidt heller ikke «frie» i den betydningen av ordet, de holder seg ikke for seg selv, de er flokkdyr og blir triste og utilpass om de ikke har noe som ligner en flokk rundt seg.

Et av Astrid Hjertenæs Andersens mer kjente dikt har også hester som bilde: Hestene står i regnet fra samlingen De unge søylene (1948). Litt uvanlig er det å henvise til hester som rolige og stillestående, som det blir gjort i dette diktet. Hestene er det motsatte av ville og utøylelige, det er hovedpersonens sinn som er «fylt av drømmer (…) mere ville, mere hete», mens ønsket er å bli en hest som står i regnet, som står og bare er. Samtidig er det fortsatt et sterkt likhetstegn mellom hesten og naturen, hesten er som sletten, som skogen, hesten er i regnet som om de er ett, hesten er grunnen den står på, hesten er jorden, hesten er det stødige liv som ikke stiller spørsmål ved tilværelsen, men som er fri til å kun eksistere som seg selv. Det er dette jeg-personen ønsker seg til, en slags tilbake til naturen, tilbake til det enkle liv, en motsetning til det menneskelige sinn fullt av tanker, en motsetning til kulturen.

Tilbake til kommentaren i Dagsavisen: Hege Ulstein viser til en bruk av hest som tilsier at vi ikke respekterer vårt eget syn på dyret, hesten i den virkelige verden er hverken fri eller en av menneskets allierte, men kun et bruksdyr vi kan utnytte på lik inje med andre naturressurser vi har funnet det for godt å underlegge oss. At kunsten viser så sterkt til en helt annen symbolverdi, forteller oss ikke bare at det er dype juv som skiller idé og handling, men også en mennesklig hyklerisme. Hvis det nå er slik at vi anser hest å være så rent, vilt og naturlig, burde vi i hvert fall ikke ha noen betenkeligheter med å spise det. Hvis det på den annen side er slik at vi anser hest for å være et dyr vi beundrer og som krever vår respekt, skulle vi heller ikke bruke det som sirkusdyr, narkotikakurer eller lasagnekjøtt. Men det er ikke av respekt for dyret at vi syns det er ekkelt å spise det. Vi har en forvorpen etikk som gjør at vi lager et skille mellom dyr som kan brukes til kjøtt (gris, høne, ku) og dyr som ikke under noen omstendigheter kan spises (hest, hund, katt). Ernæringsprofessor Birger Svihus mener at nordmenn burde juble over å kunne få hestekjøtt i maten i stedet for storfeskjøtt (NTB).

At Band of Horses heter band of horses henspiller sannsynligvis mer på utseendet til gutta enn at de er et band av «frie, vakre menn». Men vi vet jo ikke. I sangen The Funeral synger de om å alltid være forberedt til begravelse. Nå er det kanskje på tide at vi begraver vår opphøyde symbolverdi av hesten, hvis vi ikke egentlig har høyere tanker om den. Eller også kan vi begynne å stille høyere krav til maten vi putter i oss.

Reklame