Kalde nordmenn og varme amerikanere

La oss snakke litt om kulturer. Og kultur-KRÆSJ. Emily Mason skriver et innlegg på Bergens Tidendes debattside for ungdom, og får et slags svar på NRKs Ytring (i tillegg gir NRK Emiliy «rett» ved å henvise til en internasjonal rapport om turisme). Emily kommer fra USA og opplever at norsk ungdom er uhøflige og vanskelige å komme innpå. Det er forsåvidt ingen nyhet det hun kommer med, snarere en slags bekreftelse av en klisjé: nordmenn er kalde, amerikanere er varme. Norge står i jantelovens vold, Amerika er selvsikkerhetens boltreplass. Og slik kan det faktisk ikke få lov til å være.

Når Emily skriver om sitt møte med Norge får man nesten inntrykk av at hun forventer at den kulturen hun er vant til skal være gjengs over alt. Så la oss snakke om amerikansk kultur. Da jeg var seks år flytta jeg til Canada. Selv om kanadiere ikke vil sammenlignes med amerikanere (les: folk fra USA), så er de også del av den samme nord-amerikanske kulturen, dog med noe mer europeisk innflytelse. På barneskolen ble jeg først kjent med den nord-amerikanske bluferdigheten. Jeg stilte en gang opp i en gymtime med en trøye uten ermer, og de andre barna oppfattet meg som nesten naken fordi jeg viste armhulene mine. Dette fra en kultur som spiller på sex enhver sjanse de får, men som ikke tåler en uretusjert kropp. Dette kunne lett blitt et debattinnlegg, hadde jeg bare vært litt bedre på å skrive på den tiden.

Da jeg for noen år siden besøkte San Francisco, også en nokså «europeisk» by sett i amerikansk sammenheng, ble jeg en smule satt ut av den påtrengende vennligheten totalt fremmede viste meg. Dette nevner også Schwind i sitt debattinnlegg på Ytring (men han er tysker, da). Amerikanere har en «how are you?» ferdig på leppene, men de forventer et like generisk svar. De virker kanskje umiddelbart åpne og vennlige, men det er en overfladiskhet ved det som gjør meg ille til mote. Men jeg klager ikke over at amerikanere er overfladiske og hyklerske og burde skjerpe seg av den grunn.

Noen år før dette igjen var jeg i New York. New York må være den minst amerikanske byen som fins, hvis det er slik at alle amerikanere er vennlige og smiler til totalt fremmede mennesker. Jeg har aldri følt meg så usynlig som jeg gjorde i The Big Apple. Da var det rett og slett deilig å komme tilbake til Oslo, hvor det bare bor en skarve halv million, hvor folk ser på deg når de går forbi deg på gata, selv om de kanskje ikke smiler. Og svenskene her er jo bare superhyggelige!

Sånn sett er ikke den amerikanske høfligheten nødvendigvis én høflighet, og om det hadde vært det er den heller ikke noe jeg personlig ønsker å etterstrebe. Og hvor spennende ville det vært å flytte på seg hvis alle skulle vært amerikanere her i verden? (for ikke å snakke om hvor skummelt det ville vært å reise rundt, men det er litt på siden av saken)Det virker på meg litt rart å snakke om «normal høflighet», som om høflighet er en bestemt enhet som hele verdens borgere er enige om er den viktigste dyden i møtet mellom mennesker. Fordi høflighet er noe kulturelt betinget, vil det være unaturlig (eller rettere sagt «ukulturelt») å forvente amerikansk høflighet fra nordmenn. Om alle kulturer blir de samme vil det eneste av interesse ved å reise  være å se på hvordan fjellene er forskjellige, eller eksotiske dyr. De mest spennende og eksotiske dyrene er jo menneskene, og deres merkelige væremåter. Så står man alltids i fare for å fornærme noen ved å bjeffe på litt feil måte. Men den måten er vår og det er det som gjør oss til oss. Typisk amerikansk arroganse å komme til Norge og forvente at alle er lik dem. Suck it up!

Reklame