Sånn ble livet
juli 2, 2013 § 1 kommentar
West på lørdag (foto: M. Alming)
«West på lørdag» kaller han seg selv når han skriver små undrende tekster på lørdager i Dagsavisen. Under tittelen «Sånn ble livet» ramser han opp hverdagens mest utsøkte banaliteter. Og jeg ramser opp mine:
West: De fleste av oss kjører ikke BMW. Vi kjører Toyota.
Jeg: De fleste av oss kjører ikke Toyota. Vi kjører DBS (som i sykkel).
West: Vi ferierer ikke i St. Tropez. Vi ferierer på Gol.
Jeg: Vi ferierer ikke. Vi har sommerjobb.
West: Vi jobber ikke i TV 2. Vi jobber i Dagsavisen.
Jeg: Haha (se forrige punkt). Vi jobber ikke i Dagsavisen. Vi jobber på gravlund.
West: Vi leser ikke Proust. Vi leser Nesbø.
Jeg: Vi leser ikke Nesbø. Vi leser Borges (som vi har lånt på biblioteket).
West: Vi spiller ikke i band. Vi lytter til P4.
Jeg: Vi lytter faen meg ikke til P4. Og vi spiller i band.
West: Vi spiser ikke sashimi. Vi spiser taco.
Jeg: Vi spiser ikke taco… jo, vi spiser taco.
West: Så når Corolla’en står utenfor hytteveggen i regnet i den norske sommeren, og drømmen om å være TV 2-programleder i BMW på ferie på Rivieraen er veeeeeldig fjern, så kan du si stille inni deg: Sånn ble livet.
Jeg: (stille inni meg) Så når sykkel’n står ute i bakgården i regnet i den norske sommeren, og drømmen om å være Dagsavisen-journalist med hytte på Gol – i stedet for en stakkars ubetalt blogger i et bokollektiv i Oslo – virker veeeeeldig fjern, så kan du stille si inni deg:
West, skaff deg PERSPEKTIV!
Skrivebordsskuffen 
De fleste sykler ikke DNB. Vi lærte aldri å sykle. Vi sniker på T-Banen og fremprovoserer en forstyrrende tilfelle av akutt sinnslidelse om vi skulle bli fersket av kontrollør.
Vi ferierer verken i Mongolia (som vi antar at Gol er slang for), eller har sommerjobb. Vi fungerer under det minimale eksistensgrunnlaget mens vi kjemper mot åndsmennesketendensene som vi forakter mer enn hvite menn i slips og ungdomsgjenger fra Vinderen.
Vi jobber ikke på gravlund da et obskurt innvielsesrituale fikk oss til å tatovere «NEKRO» i panna.
Vi leser ikke Borges, men alt av Sandemo som kan knabbes i oppholdsrommet på gamlehjemmet vi stadig besøker for den gode lukta av menneskelig nedbrytelse. Vi oppslukes av den hastige og levende handlingen, og forbanner oss selv for at vi noen gang pløyde oss igjennom alle bindene av På sporet av den tapte tid. Bøkene har også vært roten til en problematisk relasjon til TV-sensasjonen Tore på sporet.
Vi lytter faen stanke meg ikke til noe P-fittekanaler, men spiller ikke lenger i band. Vi ble sparka fra Nekrometallbandet da vi ble tatt i å nynne på Vamp.
Vi spiser ikke taco. Helt siden opprøret mot metallheads og emoer i Sør-Amerika i 2008 har vi omdøpt retten, Frihetskjøttlefse.
Jeg: Så når T-Banen dundrer sporadisk i gjennom disen av byens avgasser, og ansiktene på overflaten stadig skinner mer levende under den nordiske solens sporadiske frembrudd, kontrasteres de gotiske transkripsjonene i din panne mot en sykelige blekhet, og drømmene om sykkelknappen, en jobb i gravferdsetaten og en bosituasjon som i Friends skimrer uendelige lysår unna, så kan du si stille inni deg: når kontakter moderskipet meg?
Perspektiv