Tenn lys

Denne mørketida har jeg vært mer på gravlund enn tidligere, ikke fordi jeg plutselig har fått en smak for døden, men fordi Vestre Gravlund ligger på min vei mot byen. Har jeg tid så spaserer jeg igjennom.

Og jeg har tidligere vært av den oppfatning at folk flest tenner lys på graven to ganger om året: allehelgensaften og julaften. Den gang ei. Jeg går på gravlunden i begynnelsen av desember og ser en hel masse lys. Ikke like mange som på de brennhete aftenene, men allikevel, nok lys til å gjøre gravlunden levende i mørket og å minne meg på en ting: Folk tenker på sine døde.

Foruten den fine tanken om at vi bryr oss om de som ikke lenger er til stede i livene våre, ikke bare når det er forventet av oss, men utenfor høytidene også; og foruten den stille freden som er å finne på gravlundene og som er en overveiende grunn for å stikke innom uansett om man har slektninger å tenne lys for eller ikke; så er det et utrolig vakkert skue å se utover en stille plass med hundrevis av tindrende, oransje prikker.

Det er ikke bare på gravlunden at lysene dukker opp når det blir mørketid i kalde nord, det er ikke for ingenting at vi pynter trær og busker med lyslenker, setter fyr på peisen hvis vi har en, eller et telys eller tjue. Lysprikker i mørket fortsetter vi å lage oss, og hvem vet hvorfor. Kanskje er det bare estetisk vakkert, eller kanskje minner det oss om noe.

Flammen, eller den lille lysende prikken i mørket, er et ikon. Et ikon er noe som gjengir virkeligheten, men i mindre målestokk. I den vesle flammen vi tenner for de døde samles betydningen av hele livet; det er så mye denne flammen skal representere at det er rart den ikke brister. Men flammen danser lett med sin tyngde, antakelig fordi den er revnende uvitende om de ikoniske trekk vi tillegger den.

I boka Pappan och havet av Tove Jansson, blir lykten beskrevet på denne måten:

«Den gjorde allting nära och säkert, en tät krets som var familjen och det de kände och litade på och utanför var det främmande och osäkra som staplade mörkret högre och högre och längre bort ända till världens ände.» (1965: 15)

Her beskrives forholdet mellom hjemmet – der familien er samlet – og den fremmede verden utenfor. At den vesle brennende lykten representerer familie har ikke bare å gjøre med at den er koblet til hjem, trygghet og varme. Det har også sin historiske forklaring.

Bachelard skriver at huset, selv når gjengitt utenfra, viser en intimitet (1994: 72). Han skriver også at når et hus forstås som lykkelig, så kommer det røyk ut av pipa (ibid). Piperøyken er et tegn på at det finnes indre varme i huset, og at det finnes en ild. Det vil si at huset lever, og blir dermed (også fra utsiden) en gjengivelse av de menneskene som befinner seg på innsiden, og som til syvende og sist er de som omskaper huset til et hjem. Den indre ilden er det vi tenker på når vi tenker på et varmt hjem, men den vesle flammen i et lite glasshus, også kjent som lykt, kan dermed lett forstås som en miniatyr av ilden som finnes i huset.

Ilden kommuniserer først og fremst to ting til oss: trygghet og varme. Begge disse egenskapene tilegner vi hjemmet (selv om Bill Bryson i sin korte historie om de nære ting; Hjemme, viser at det komfortable hjemmet ikke var en tanke før seint på 1700-tallet, i hvert fall i Storbritannia  (2012: 169)), og om vi snakker om et godt hjem, vil trygghet og varme være noe som definerer også det. Ilden kan på mange måter være det samme som hjem. Varme kan godt bety fysisk målbar varme, samt menneskelig varme (åpenhet, sympati). Trygghet kan bety tak fra stormen, men også et sted hvor individet kan kjenne seg fritt til å være seg selv, et sted å hente krefter og skjerme seg fra verdens ondskap. Det er selvfølgelig nok av eksempler på at hjemmet ikke er som det skal være, men her snakker vi om et ideal. Når hjemmet blir utrygt og truende, så gir det oss gjerne ekstra store frysninger. En del skrekkfilmer leker med den dobbeltheten mellom vår forventning av at huset er trygt, og at det potensielt nettopp ikke er det.

Hjemmet er et sted vi returnerer, det er dit vi skal etter å ha vært ute i den store vide verden. Mye barnelitteratur lærer oss dette, at hjemmet er den ultimate havn. Bill Bryson nevner også at huset «er der historien til slutt havner» (2012: 17). Selv om de tre vise menn ikke skulle hjem da Jesus-barnet ble født, så var det den lysende prikken i en ellers mørk himmel som fortalte dem hvor de skulle.  På samme måte viser fyrlyktens enslige blink hvor skipene skal styre for å komme trygt i havn. På lignende vis kan flammen i vinduet eller bare lykten utenfor døren være det som leder deg til huset. Den lysende flekken i et hav av ukjent mørke er stedet du vil være.

Som Bryson også viser, så startet huset egentlig som en stor hall, med ilden i midten. Alle rom var ett, kjøkken og soverom, oppholdsrom og fjøs; folk og fe holdt seg der varmen var. Ildstedet, gjennom sin varme, ble samlingspunktet, og har deretter fått en iboende kvalitet fra oss som noe fundamentalt sosialt og menneskelig, fordi vi alltid har samlet oss rundt ilden. Ildsted på engelsk er «hearth», og om det er tilfeldig eller ikke så ligner det overraskende mye på ordet «heart», altså hjerte (hearth kan også rett og slett bety «hjem», noe som viser at det ikke alltid er noe klart skillet mellom ideen om hjem og ilden). Funn av den mest primitive formen for ildsted; en ring med steiner rundt ilden, er datert til 125 000 år siden. Også i denne (høy)tiden, samler vi oss rundt ilden. Vi står på åpne, kalde gravlunder med fyrstikker og vanter og setter fra oss lys som skal ære det samværet og den nærheten vi har hatt med de som ikke lenger er med oss. Så blir vi et øyeblikk eller to stående rundt flammen og lar den si alt vi ikke kan.

Flammen har også gjennom tidene hatt en spirituell betydning. Å tenne lys for de døde er én ting. Men i tider hvor ofring av dyr til gudene var en del av skikken, var ilden også relevant (til brenning av dyrebein), eller det skulle brenne en hellig flamme ved templene til forskjellige guddommer. Bare tenk på OL-flammen, som har sin opprinnelse i de gamle greske, olympiske leker (startet i 776 før Kristus i Olympia), og der igjen skulle den symbolisere ilden som ble stjålet av Prometheus fra Zevs. Prometheus var, ifølge gresk mytologi, den som ga ilden til menneskene.

Så i den lille lysende prikken, eller de mange små lysende prikkene, ligger både historie, religion; kropp og ånd. Gjør gjerne som sangen sier: tenn lys.

Kilder:

Bachelard, Gaston (1994): The Poetics of Space [fransk orig. 1964] overs. Maria Jolas, London

Bryson, Bill (2012): Hjemme. En kort historie om de nære ting. [engelsk orig. 2010] overs. Gunnar Nyquist, Trondheim: Gyldendal

Jansson, Tove (1965): Pappan och havet [gjentrykk 2006] Helsingfors/Stockholm: Alfabeta Bokförlag

Reklame