Kjeks: en litt trist historie

februar 11, 2014 § Legg igjen en kommentar

Som en nymotens Madeleine-kake, ligger det tre kjeks i en pose og tar meg med tilbake til min egen fortid. Kjeks er nemlig ikke noe jeg spiser så ofte, og enda sjeldnere tar jeg det med meg som del av matpakka. Men altså, i dag har jeg tre kjeks, bedre kjent som ”cookies”, i en gjennomsiktig plastikkpose, og idet jeg tar dem fram på lesesalen så tenker jeg på Canada.

Kjeks i pose

Jeg var seks år da vi flyttet til Canada, og jeg hadde ennå ikke begynt på skolen i Norge. Da foreldrene mine snakket om at vi skulle flytte dit, på grunn av pappas jobb, så jeg for meg noe altfor eksotisk. Jeg trodde vi skulle til Afrika, jeg trodde vi skulle bo på rødlig jord i små enkle hytter under ei ny sol. Men da vi var framme i Montreal januar 1991, var det, slik jeg husker det, metervis med snø og veldig norske minusgrader. Så norske at vi dro fram dundynene våre og kledde oss i dem, mens vi ventet på nøkkelen som skulle åpne huset. Vi bodde i det jeg anså som et helt vanlig hus, i en nokså vanlig forstad. Her var meget vestlig, og ikke en rød jordhaug å se.

Men mye var annerledes ändå. Språket, for det første. Jeg kunne ikke engelsk (og i hvert fall ikke fransk, som de også snakker i Montreal). Og dette var nok mitt aller første møte med ensomheten som følger av å ikke kunne kommunisere tilstrekkelig med folk. Jeg skulle jo begynne på skolen, jeg kom inn midt i første klasse, som en eller annen merkelig skikkelse fra Norden, stille og sjenert. Og jeg kunne si tre ting: yes, no og I love you.

Men så var det også en rekke kulturforskjeller som avslørte seg etter hvert som skoledagene gikk. Mamma fikk etter en stund spørsmål fra skolen om det var slik at vi ikke fikk lov til å spise såkalt ”snacks”, og at det var derfor vi ikke hadde det med som del av nistematen. Mamma hadde like lite kjennskap til ”snacks” som oss andre, hun var vant til den norske matpakka, men for nord-amerikanere var det vanlig å ha med et lite mellommåltid i tillegg; en pose gulerøtter, potetgull, kjeks, sjokolade, alt ettersom hvor sunn du var. Da mamma skjønte det gjorde hun sitt for at integreringen skulle bli enklere: barna skulle ikke gå uten. Så da fikk jeg blant annet med meg en håndfull Ritz-kjeks i en gjennomsiktig plastikkpose.

Det var andre ting som kolliderte også. Det faktum at jeg ble ledd av når jeg brukte ermeløs trøye i gymmen, fordi det å vise armhulene var det samme som å være naken, omtrent. Eller da jeg begynte å gråte en morgen fordi jeg fikk beskjed fra læreren at det ikke var lov å sykle til skolen, selv om jeg kunne sykle, og selv om jeg brukte hjelm. Lunsjene var lange, fordi barna skulle ha tid til å gå hjem og spise. Som igjen gjorde at skoledagene var lange. For såkalte ”nøkkelbarn”, de som ikke hadde hjemmeværende mødre som kunne ta dem imot i lunsjen, var det mulig å spise på skolen. I den tiden vi prøvde det hadde jeg en ”lunch box”, en turkis og lilla plastikkboks med tilhørende termos som kunne klikkes på plass som et lokk. Og når vi var ferdige med å spise fantes det aktiviteter man kunne være med på for å få resten av den lange lunsjen til å gå. Jeg laget blant annet dorull-ekorn.

Men Ritz-kjeksen i plastikkposen er med meg. De var der den første tiden da jeg ikke forsto noen ting, en liten pose med noe kjent som jeg kunne holde fast i. Huset vårt lå rett ved skolen, på den andre siden av veien, men jeg hadde ikke lov til å gå utenfor gjerdet i skoletiden med mindre det var lunsjpause. I friminuttene fant jeg meg dermed et hjørne som var så nærme hjemme jeg kunne komme, jeg trykket min lille termosdresskledde kropp inn mot gitteret, holdt på huset med øynene i håp om at mamma skulle komme bort til stuevinduet og vinke. Og spiste kjeksen min. For det var det man skulle.

Tagged: , , , , , , , , , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Kjeks: en litt trist historie at Skrivebordsskuffen.

meta

%d bloggere like this: