Sjokomelk: heroinistenes og fyllikenes frihet

september 9, 2014 § Legg igjen en kommentar

De siste par årene har jeg lagt særlig merke til to former for drikke i skriftlige verk: Kaffe og sjokolademelk. Kaffe-greiene begynte med at noen på Facebook tok bilde av seg selv i frisørstolen, med ”to go”-kaffekoppen i den ene hånda og smarttelefonen i den andre, som fikk meg til å tenke på hva det betyr å bli sett med en kaffekopp. Samtidig tok jeg et fag i reportasjeskriving, og leste et sted at kaffekoppen har gjort storinnrykk i portretter og reportasjer i norsk journalistikk. Koppen med det varme innholdet betyr noe – selv når den ikke gjør det – og har kanskje langt større symbolverdi enn den fortjener.

Men så dukket sjokolademelken opp. Ikke så raffinert og hipp som kaffen. Det første beviset på det var at jeg leste i boka Hugo (2006) at sjokolademelk står høyt oppe på lista over hva heroinmisbrukere bruker penger på (etter selve heroinet, selvfølgelig), og når Simen Sætre skulle bruke ei hel bok på å bli kjent med Hugo og forsøke å svare på spørsmålet hvorfor han endte opp der han gjorde, så var det også plass til litt lett filosofering rundt behovet for sjokolademelk blant de narkomane. Hvorfor var det sjokomelk som gjaldt?

Sjokolademelk var aldri en del av vår barndom. Vi hadde kakao. Varm kakao og kald kakao. Den kalde kakaoen laget vi av Nesquik, og i ettertid har jeg skjønt at det går an å dele kakaopulverbrukere inn i to grupper: Nesquikbrukere og O’Boy-brukere. Nesquiken hadde gul boks, O’boyen hadde rød. I Amerika hadde de sågar rosa Nesquik, den smakte jordbær (og ikke særlig godt). Det er fortsatt ikke enighet om hvilket merke som er best. Men å kjøpe ferdiglagd kakao, som man kjøper melk, var ikke noe vi gjorde før egne penger og frihet til å velge hva vi skulle bruke dem på ble et faktum. Omtrent da vi flyttet hjemmefra, vil jeg tro.

”Anders (f. 1961): – Jeg husker jeg var i noen skikkelige diskusjoner med mora mi om O’boy, for det stod på boksen at man skulle bruke tre toppede skjeer til ett glass melk. Det var helt spesifikt, meget klart, ikke til å misforstå. Likevel mente mora mi at det holdt med to strøkne skjeer.”

(Hirsch 2007:41)

Og ikke en gang da, som spirende student, kjøpte jeg noe særlig sjokomelk. Det gikk mest i pesto og pasta, egentlig, og store plater med melkesjokolade. Sjokomelken kom egentlig ikke på banen før jeg oppdaget at det var perfekt drikke for dagen derpå, så lenge grunnen til at jeg ble full ikke var Baileys eller White Russian. Og det var vel omtrent det Simen Sætre fant ut i Hugo også, kombinasjonen av sukker og fett, samt den milde smaken, er det som gjør sjokolademelk bra for de mennesker som innimellom herjer med kroppen sin. Men kanskje aller viktigst er den følelsen av at sjokolademelk handler om friheten til å velge selv. Friheten til å velge usunt. Litt som da det gikk opp for meg at jeg nå var voksen og ansvarlig nok til å kjøpe en hel sjokoladeplate og spise den opp alene. Og jeg trengte ikke en gang vente til lørdag. Litt av den følelsen har sjokolademelken. Du veit det ikke er til hverdags. Det er nesten ikke til fest en gang. Det er post fest. 

Så når Bård Hoksrud preker at sjokomelk handler om frihet, så har han for så vidt rett i det. Men sjokomelk er ikke frihet hvis du får det hver dag. Sjokomelk er ikke frihet hvis du er vant til det fra lunsjen på barneskolen. Når dét er sagt, så fikk jeg rødsaft med meg hjemmefra da jeg gikk på barneskolen. Noen ganger var den hjemmelaget, men uansett var den full av sukker. Jeg var aldri en som drakk melk på skolen, hverken hvit eller brun. Det er mye som er usunt her i verden, og sjokolademelk er garantert en av dem. Men noen ting bør bevares til friheten til å velge helt selv blir en realitet – selv om den friheten handler om selvskading. Hoksrud vil at foreldrene skal bestemme. Foreldre: Tenk om barna deres en dag blir narkomane, eller i beste fall harde på flaska. Gi dem muligheten til å oppdage sjokomelken på egenhånd. Gi barna saft-og-vann.

 

Kilder

Hirsch, Kristin von (2007): Barndom på 70-tallet. Vega Forlag

Steensen, Steen (2009): Stedets sjanger. IJ-forlaget

Sætre, Simen (2006): Hugo. Stenersens Forlag

Varden (2014): «Sjokomelk handler om frihet og mangfold» av Caroline Ørvik

Where Am I?

You are currently viewing the archives for september, 2014 at Skrivebordsskuffen.