Overskuddshjerte <#3

desember 10, 2015 § 1 kommentar

[Tekstallianse gjestet txt.ville april 2014, og spredde i den forbindelse vafler og litteratur om vafler. “Overskuddshjerte” ble skrevet for den anledning, men kom seinere ut i en mer historisk form som egner seg bedre på trykk rundt 17. mai-tider. Logo er ved smellslikedesign.no]

Skjermbilde 2015-12-10 10.53.26Overskuddshjerte – en litteraturvaffel

”La det være liten tvil over nordmenns engasjement for vafler!” skriver Stine Åsland i vaffelkokeboka Jeg ❤ vaffel fra 2012. Så sterkt er dette engasjementet at det i 2009 dukker opp en diskusjon på et nettforum om hva kanten som oppstår utenfor selve vaffelplata skal hete. Den det er lov å brekke av og spise mens man venter på at resten av røra skal stekes. Ordet som ble valgt var til slutt: Vaffelskjørt. Men overskuddshjerte var også et forslag.

Det eksisterer ikke et ord for det overskuddet som tyter ut av vaffeljernet, men NÅ skal det ordet skapes! (nettdebatt om vaffelskjørtet)

I dette tilfellet skal det ikke handle om skjørtet, men hjertet på innsiden. Et vaffelhjerte kan i seg selv oppleves som et overskuddshjerte. Det lyser overskudd av vaffelen fra alle mulige kanter, gjennom bestemorkjærlighet, gjennom loppemarkedfrivillighet, gjennom Sjømannskirkens årlige jakt på den beste vaffelen. Den norske matbloggen ”Vaffelhjerte” skrev: ”Vi har foreløpig ikke møtt et eneste menneske som ikke liker en nystekt vaffel med rømme og syltetøy. Er det kanskje det beste som fins?” Våre hjerter banker som et vaffelhjerte. Vi setter oss fore å finne vaffelhjertets sjel slik at vi bedre kan forstå det. Og for å gjøre det går vi til litteraturen.

Urnorsk vaffel?

Vafler er den kaketypen vi spiser mest av i Norge, og den er blant verdens eldste kaketyper, ifølge Åse Kringlebotn (matprat.no). Under spørsmål om hva som er ”typisk norsk” i en annen nett-tråd, svarer noen at typisk norsk mat er vaffel. I forbindelse med årets vaffeldag, 25. mars, kunne flere norske aviser fortelle at vaffelen slik vi kjenner den faktisk kommer fra Sverige. Noen mener den svenske vaffelplaten har fire hjerter, mens den norske har fem, men en skandinavisk vaffel skiller seg i hvert fall fra den belgiske og den amerikanske, ved at den nettopp er hjerteformet og tynn og ikke firkantet og tjukk.

Aftenpostens matmann Yngve Ekern kaller vaffel for tradisjonsmat (2011). Men han prøver samtidig å fornye kaken, kaller den den nye tacoen
og den nye frokostblandingen, og gir oss vaffel med reke og sursøt chilisaus, hasselnøtt og vinaigrette og kamskjell. Vaffelen har plutselig blitt hipp. Det meste ville allikevel fått Hanna Winsnes til å snu seg i grava. Men å ”si at vafler er kaffekos for bygdegæmliser, er å banne i Sjømannskirken”, skriver Ekern. Vaffelen – uansett hvor trendy – er med andre ord allemannseie.

Ekern skriver også om noe som vi kanskje har visst lenge: at vaffeljer- net ikke trenger å brukes kun til vaffelrøre. Det egner seg ypperlig til å lage doble ostesmørbrød eller sågar omelett i. På 1200- eller 1300-tallet (her er ikke kildene helt samsvarte) utviklet man vaffeljern i Tyskland og Nederland, mens en amerikaner tok patent på apparatet i 1869. Ordet vaffel kommer fra det tyske ordet ”wafel”, som betyr vokskake, og indikerer at rutemønsteret er inspirert av bivokskaker. Ifølge Yngve Ekern dukket hjerteformen på vaflene opp etter at man begynte å servere luksusvafler i bryllup, mens andre mener at det dukket opp på 1800-tallet med jernovnene. I den svenske delen av historien ble vafler populære som tillegg til søndagskaffen tidlig på 1900-tallet, og gjennom dette oppfattet som et nasjonalt symbol for svenskene. Kan hende er det gjennom nordmenns tette kontakt med Sverige at vaffelen også oppleves som et nasjonalt symbol for oss.

Den kanskje beste måten å måle vaffelens nasjonalverdi på, er å se på Sjømannskirken. Den er en av Norges fremste internasjonale vaffelspredere, men ikke minst skal den være en havn for nordmenn i utlandet som ønsker å kjenne på en liten flik av hjemme. Ikke bare serverer de vafler, men de har etter hvert opprettet en konkurranse om hvilken kirke i hvilket land som lager de beste vaflene. Vaffelen har dermed blitt et sjømannskirkesymbol. ”Det er drøyt å si at Sjømannskirken tilber vafler”, skriver Ekern, ”men hjertevarme settes i alle fall svært høyt.” Ifølge Sjømannskirkens egne nettsider er vaffel- hjertet å forstå som et symbol på hjertevarme, og alle mennesker som kommer til kirken skal møtes med denne varmen. På den måten speiler vaffelen den fromme nestekjærligheten, og ved at sjømannskirkene verden over deler sine vaffeloppskrifter med andre, symboliserer de også et fellesskap gjennom vaffel. Kan det være noe litt religiøst også, over vaffelen? Kristin Solli Schøien mener at vaffelen kan spores tilbake til klostrene i middelalderen, der det usyrede brødet til nattverden var så velsmakende at det etter hvert ble omgjort til egne apostelkaker som ble lagd til spesielle høytider. Og hvis dette er sant, fikk vaffelen dermed sitt første dryss av hellighet over seg.

Beklager kort vaffel. Damn you autocorrect!

Vaffelrøras beredskap

Så er kanskje ikke vaffelen historisk sett så veldig norsk – ikke ulikt mye annen kultur som vi tillegger nasjonalromantiske tanker – men det stopper oss ikke i å omfavne vaffelhjertet som om det var en ostehøvel. Vaffel kalles ”den sosiale kaka” av Hamar Arbeiderblad på vaffeldagen i 2013. Og det er på sett og vis sant, en vaffel spises sjelden alene. Vaffellaging inntreffer ofte i sosiale anliggende, og gjerne i tilfeller der en prøver å spre idealisme, kjærlighet eller troskap.

Under tittelen ”Vaffelhjarte” skriver kommentator i Bergens Tidende, Asbjørn Kristoffersen, om hvordan vaffelmangel ville ha stanset Norge. Han peker til den utpregede bruken av vaffel som overskuddsmiddel og frivil lighetsmat. Ikke det at vaflene gis bort, nei, tvert i mot, vafler brukes til å samle inn penger til å videre kunne drifte korpsaktivitet, idrett, misjonering, og ikke minst for å holde liv i grunnlovsfølelsen utover 17. mai-dagen. ”Vaflar er det einaste som samlar heile nasjonen i éi felles røre”, skriver Kristoffersen. Og det samler oss gjennom dugnaden, den som også av mange blir sett på som noe erkenorsk, noe de oppfant rett etter Krigen da landet skulle bygges opp igjen. ”Vaflar er nasjonsbygging”, den er uorganisert, uregulert, uautoris- ert norsk folkekultur. Det er smaken av ”alle skal få” og frihet og likhet. Uten vaflene ”kunne likså godt tyskarane overteke landet”. Da ville de kommet hit med sine tjukke firkanter og tatt fra oss noe som er smått, men vårt: vaffelhjertet.

Frivillighetsprinsippet til vaffel baserer seg først og fremst på to grunntanker. Den første er den vi innledet med, at vaffelen er elsket av alle, og tilhører alle. Den andre er at vaffelen symboliserer kjærlighet. Ikke bare er vaffelhjertet et byttemiddel mot likviditet som gjør at visse aktiviteter kan fortsette, aktiviteter som forstås som gledesskapende og gledesspredende, men ved å selv stå for vaffellagingen kan du uttrykke din kjærlighet til de som måtte ha glede av maten. Tradisjonelt sett er denne formen for kjærlighet uttrykt gjennom matlaging tilknyttet (beste)morsrollen.

For å undersøke dette nærmere kan vi gå til Maria Parrs barnebok fra 2005: Vaffelhjarte. Temaet for boka er nemlig kjærlighet. Hovedpersonen, Trille (9 år), har en bestevenn – Lena –, og en gjennomgående bekymring hos ham er at Lena aldri uttrykker verbalt at hun er hans beste venn. Dermed er han usikker på om hun føler det samme som ham; et velkjent fenomen der altså, (potensielt) ugjengjeldt kjærlighet. Det kommer selvsagt ikke som noen overraskelse på noen at kjærligheten faktisk er gjengjeldt, noe som avsløres helt til slutt i fortellingen.

Men i denne jakten på at Lena skal innrømme overfor Trille at han er hennes beste venn, fins det vafler. Tittelen på boka indikerer at vafler er viktig, og vaflene er først og fremst koblet til Trilles substitutt-bestemor: Tante-farmor. Det er hun som lager vafler. Hennes bestemoderlige kjærlighet er konkretisert gjennom vaflene hun lager til familien. Dermed er vaffellagingen det motsatte av hva Trille ønsker seg fra Lena; det er en non-verbal handling som uttrykker kjærlighet, og som Trille ikke har noen problemer med å tolke (han stiller aldri spørsmål ved om Tante-farmor elsker ham eller ikke). Når Tante-farmor dør slutter også vaflene å eksistere i Trilles liv en lang stund. Dette stadfester ytterligere hvordan bestemorrollen er knyttet til vaffellaging. Når Trille mot slutten av boka ønsker å oppmuntre Farfar som er litt molefonken hans første sommer uten sin søster (Tante-farmor), henter Trille fram igjen vaflene. Farfar minnes Tante-farmor gjennom det som var hennes mest kjente attributt, vaflene, og maten oppleves trøstende.

 

Og så lagar tante-farmor vaflar. Mange seier at ting er verdas beste, men vaflane til tante-farmor er verkeleg verdas beste, heilt på skikkeleg. (Vaffelhjarte)

Måten Tante-farmor forbindes så tydelig med vafler i Vaffelhjarte, speiler seg i Runar Døvings artikkel ”Vaffelhjertets makt” fra 1998. Her analysere han hva slags makt kvinner har i hjemmet, hvordan de bestemmer over interiøret, hvordan de styrer gavegivningen, hvordan de har kontroll over maten og måltider, og at alt dette gir en form for makt som ofte ikke blir regnet med når man snakker om maktfordeling mellom kjønnene. En av informantene til Døving sier at hun opprettholder sitt gode rykte som vertinne ved å alltid ha vaffelrøra klar. Det samme nevner Stine Åsland i si bok Jeg ❤ vaffel: ”Kunne man [som kvinne] servere gode vafler når man fikk overraskende besøk, besto man testen som en dyktig kokke i hjemmet.” Åsland henviser til ”gamle dager”, at dette med å ha vaffelrøra klar var mer vanlig i fordums tid, mens Døving viser at det – i de rette miljøer – fortsatt er viktig for noen å kunne tilby vafler på et øyeblikk. Åsland forteller også om sin egen barndom, hvordan det var å vokse opp med en vaffelstekende mor: ”I bryllupspresang på 70-tallet fikk [mamma] og pappa et oransje vaffeljern som alltid ble tatt i bruk når vi fikk besøk. Før jeg rakk å tenke engang, hadde mamma rørt sammen vaffelrøre, og på null komma niks luktet det nystekte vafler i huset.” Ikke bare viser dette hvordan vaffellagingen er en kvinnes jobb, men også at det helt tydelig er et sosialt bindemiddel. Dette som Døving kaller ”vaffelrøras beredskap”, tanken om å alltid være forberedt på besøk, understøtter designerne som står bak Moods of Norway, når de beskriver det etter hvert så berømte traktorvaffeljernet sitt: ”Du trenger ikke lenger være redd for at du ikke har noe å servere uanmeldte gjester”.

Rutemønstret kjærlighet

Men vafler kan knyttes til flere av hverdagslivets mørke og lyse krumspring. En vaffel er ikke bare en vaffel, skriver Stine Åsland, med rette. Gjennom Døvings valg av tittel; Vaffelhjertets makt, utforsker han kjærligheten i et maktperspektiv. Vaffellaging, ikke bare gjennom den fysiske hjerteformen på kaken, men også handlingen i seg selv, skal vise omsorg og nestekjærlighet. Den representerer den beste form for kjærlighet (den uselviske), og vaffelsteking er en kjærlighetshandling, først og fremst. Selv om både Døving og Åsland snakker om vaffelrøra som noe som skal kunne representere en form for status for et kvinnemenneske, så er det fordi kvinneskikkelsen gjennom sin posisjon

i hjemmet blir ikonifisert som den oppofrende, gode mor, en mummimamma, rett og slett. Nå hadde ikke Mummimamma vaflene klare når Mummitrollet kom hjem, men hun lagde pannekaker. Og de fleste som har laget vafler og pannekaker vet at det egentlig bare er formen som gjør dem forskjellig.

I historien om Byen uten navn (1996) av Fredrik Hossmann møter vi Vaffelmannen. Han forteller historien om hvordan han møtte sin kjærlighet på en kafé, og sammen begynte de å lage vafler – verdens beste vafler – på torget i byen. Og i mange, mange år levde de godt på å selge vafler. Helt til folk ikke ville ha vaflene lenger. De hadde ikke tid til å spasere, de tok bilene sine og kjørte overalt. Og dette gjorde etter hvert at menneskene mistet sine sjeler, sin varme og sin personlighet. I denne fortellingen står vaffelen som symbol for kjærlighet, men også for menneskelig varme. Den er en motsetning til bilen, bilen som fjerner menneskene fra deres natur og dermed etterlater både menneskene og verden grå og sjelløs. I vaffelrøra til Vaffelmannen finnes en hemmelig ingrediens, ikke ulikt de mange oppskriftene til Sjømannskirkene rundt om i verden, som gjør akkurat hans vafler til verdens beste. Den ingre- diensen er en tåre, og hver enkelt vaffellager må stå for den selv. Uten denne tåren vil vaflene smake godt, men ikke best. Det er akkurat som Vaffelmannen sier at det vaffelen trenger for å virkelig bli god er et offer fra menneskene som lager dem, en ekte følelse, det som gjør oss mennesker til nettopp mennesker. Denne symboleffekten finner vi igjen i fenomener som Vaffelgutta: et knippe frivillige karer som steker vafler og går ut i Oslos gater og deler dem ut til bostedsløse og narkomane. Det som gjør at akkurat de vaflene er verdens beste for de som får dem er ikke om røra består av kardemomme eller vaniljesukker. Det er den lille oppofrelsen som gjør det så bra, tanken på at noen har bestemt seg for å uttrykke nestekjærlighet til noen de ikke kjenner, og brukt tid og krefter på å få denne formen for kjærlighet fram til de som trenger den.

Jeg sitter under det siste vaffeltreet. Grenen strekker seg stadig høyere, snart berører de him- melen. Røttene vokser dypere og dypere ned i jorda. Iblant plukker jeg en vaffel og smaker. Men ennå er de ikke slik de skal være. Jeg vet hva som mangler. (Byen uten navn eller Hvordan lage verdens beste vafler)

MARIEVAFFEL_sort

Tagged: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

§ One Response to Overskuddshjerte <#3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

What’s this?

You are currently reading Overskuddshjerte <#3 at Skrivebordsskuffen.

meta

%d bloggere like this: