Hundemeditasjonar: If you tolerate this then your children will be next

Helt uforvarende blir jeg vitne til et så brutalt overgrep at jeg må gråte litt på bussen hjem fra Haugesund. Det er dette jeg hater med telefonen min, og den enkle tilgangen den har til hele verden. Jeg skal bare åpne Instagram et øyeblikk og se om det er noe lite, søtt og gøyalt der å vie oppmerksomheten min til. Og så glemmer jeg at jeg følger Nettverk for dyrs frihet, som noen ganger faktisk deler videoer av små griser som har det topp, men som oftere deler de mørkere sannheter om menneskers behandling av dyr.

Det jeg ser er bilder og video av en ulv som ikke har det bra. Jeg kan lese at den har blitt påkjørt av en mann på snøscooter, satt munnkurv og halsbånd på, og dratt med inn i en bar i Wyoming. Det er noe med øynene til ulven som vitner om et dyr som har gitt opp, som har det så vondt, at det har skjønt at nå må det ut av kroppen sin. Det gjør vondt ikke bare i hjertet, men i noe langt dypere og større enn det. Jeg får vondt i Menneskeheten. For dette blikket har en bar full av mennesker godtatt. Ikke bare det, men loven i Wyoming sier at man kan drepe ville rovdyr som man vil, og derfor er dette – etter loven – ikke dyremishandling.

Mye av problemet ligger i blikket på ulven. Den oppleves av mange som et uvesen, en pest, og kan dermed behandles som en fiende. Denne tankegangen gjør at det er mulig å forsvare å drepe den, men også å plage den. Det finnes nok av eksempler i historien der mennesker har sammenlignet andre mennesker, som de har vært redde for eller som har vært en trussel, med dyr, og dermed forsvart brutal og umenneskelige behandling av disse. Så hva hvis vi behandlet dyrene med omtanke og respekt i første omgang? Da hadde vi unngått mye lidelse for mennesker også. Det er nemlig en sammenheng, The link: Ufølsomhet overfor lidelse hos dyr kan føre til ufølsomhet overfor lidelse hos mennesker.

Det får meg til å tenke på sangen til Manic Street Preachers fra 1998: If you tolerate this your children will be next. Det er en av de fineste sangene jeg vet om, og ble i sin tid overraskende populær til tross for sitt dystre innhold. Hvis vi tåler å se et vesen skadet, livredd og plaget, så er veien kort til at vi tåler den samme oppførselen mot mennesker. Vi kan gjemme oss bak unnskyldninger om at denne ulven ble tatt av ett individ som hadde en forskrudd moral, slik et øyevitne til hendelsen forklarer: «We’re not all Cody Roberts«. Men ingen rundt ham brøt inn og fortalte individet at kollektivet ikke godtar denne adferden. Heldigvis har mange i ettertid reagert, og det er slik dette har havnet som en sak i avisene og på Internett. Men ingen var i stand til å hjelpe den ulven der og da.

Derfor gjør det vondt i menneskeheten. For det er ikke sikkert at det stopper ved den ene ulven.