Nu, jävlar: kommentarer fra et virkelig liv!

Nu, jävlar! av Heidi Linde, omslag Gyldendal/Inger Linde

Nu, jävlar! av Heidi Linde (2011) kan kokes ned til én setning: «Terese trekker pusten og hun hører at den skjelver». Terese trekker faen meg pusten 40 ganger i løpet av boka, og bortsett fra én gang så skjelver den alltid, og hvorfor Heidi Linde har så liten tro på oppmerksomhetsevnen til sine lesere at hun føler at hun må banke det inn, forstår jeg ikke.

Jeg lånte boka den 22. juli 2011. Jeg var oppe på St.Hanshaugen og hentet den, gikk gjennom regnet i 12-tiden, og satt og leste den på Grünerløkka da bomben smalt. Og her har jeg umiddelbart fått en lenke mellom boka og virkeligheten som er uhyre treffende, og som ingen anmeldere av romanen har fått med seg, da den kom ut i april. Møtet mellom virkelighet og fiksjon blir påfallende når jeg kommer side 377, der Jessica er i Barcelona og akkurat har fått med seg nyheten om Air France-flyet på vei fra Brasil til Frankrike, som har styrtet i Atlanterhavet 1. juni 2009:

Jessica lurte på hvordan det var med andre mennesker, gikk de også rundt og husket hvor de hadde vært da tragedien rammet? Da flodbølgen hadde slått  opp over stranda, da flyene hadde kjørt rett inn i de høye tårnene, var det sånn at også andre, med stor presisjon, kunne gjengi hva de hadde gått kledd i, hvor de befant seg eller hva de satt og spiste på da de fikk høre om ulykken, naturkatastrofen, drapene, terrorangrepet?

Linde er ikke den første til å skrive slike ting inn i litteraturen. Det fins flere store hendelser som påvirker større deler av verden samtidig, hvor tiden stanser et øyeblikk, fotograferes, og vi innprentes med bildet av hvor vi var og hva vi tok oss til da akkurat dét skjedde: da prinsesse Diana døde, da flyene fløy inn i World Trade Center, da nyheten om Michael Jacksons død nådde oss. Som i Don DeLillos White Noise (1985) der akademikerne diskuterer hvor de var da Elvis døde. Jeg husker hvor jeg satt – og hva jeg leste – da bomben i Regjeringskvartalet smalt. Men om det gjør Nu, jävlar! noe bedre er uvisst. Hele veien henviser den til «virkeligheten», til musikk og nyhetshendelser (virkelig musikk, virkelige nyheter), og dette skal på et eller annet vis fungere som kommentarer til historien, til personene i den, slik vi gjerne føler at noe utenfra faktisk bryter inn og passer til akkurat det vi gjør og tenker. Men det blir alt for påklistret, det kjennes ekkelt. Bare kommentaren til de store hendelsene kan fungere, men det er fordi fiksjonen kommenterer virkeligheten, og ikke omvendt.

Det er små øyeblikk av hverdagsliv i Nu, jävlar! som får meg til å smile, fordi jeg gjenkjenner dem, men de er alt for få til å være verdt 400 sider med romanstoff i mellom. Resten av tiden har jeg en følelse av at karakterene jeg leser om ikke er helt troverdige, at de kun er skygger av noe som kunne føltes ekte hadde de bare fått mer plass, fått mer tid, ikke måttet dele denne romanen med fire andre. Vi har Terese, Jessica, Lydia, Kevin og politiførstebetjenten, og jeg forstår hva Linde har forsøkt: de er alle del av et lite samfunn, de har en tilknytning til hverandre i forskjellig grad, men jeg blir aldri godt nok kjent med dem, og jeg tror ikke på dem. Jeg blir lei av hvordan Terese til stadighet maser om graviditeten sin; at magen er i veien, at pusten er grunn og skjelvende, at hun er lei, om hvordan hun lar seg forlede av mannen sin, at hun ikke er der hun vil være. Jeg tror ikke på Jessicas utenforskap; jeg forstår ikke forholdet til hennes mor – Lydia -, jeg forstår ikke når det gikk galt, hvorfor det gikk galt, hvorfor det er galt, alt er malt så skrekkelig mørkt og dunkelt. Kevin er en klisjé av en tapertype som mistet alt på samme dag; kneet hans ble ødelagt i en fotballkamp og dermed røk også hans lovende fotballkarriere, og hans livs store kjærlighet – Jessica – forlater ham (for hun kan jo ikke tilhøre noen) og han har lengtet etter henne i 12 år siden. Den jeg har størst tro på i denne fortellingen er gamle Lydia, som har skaffet seg selveste dronning Sonja som fantasivenn, og her tror jeg en virkelig interessant historie kunne vært framstilt, men fordi det ikke er ordentlig plass til noen av dem, blir det hele overfladisk og veldig lite ekte.

Et annet fortellerteknisk grep som Linde med fordel kunne polert, er hvordan hun hopper fram og tilbake i tid. Hun gjør det billig og enkelt, ved hjelp av preteritum og presens, og ordet «som»: «som den gangen da…». Men det burde vært skrevet mer sømløst, som i Daniel Sjölins Världens sista roman (2007), der avbrytelsene ikke kjennes som avbrytelser. Hos Heidi Linde blir jeg brutalt og upoetisk (og noen ganger ikke minst uinteressant) dratt fram og tilbake mellom nåtid og fortidens minner, mellom hendelser og tanker, og jeg må stadig sjekke: hvor er vi nå? Hvem følger jeg nå?

I et forsøk på å lage spenning og en ramme, starter og slutter romanen med en nesten-ulykke. Jeg forstår ikke intensjonen til denne. Jeg forstår ikke hvem den rammer (inn) og hva den skal ha å si. Jeg har en fornemmelse av at Linde prøver å si noe mer i løpet av romanen, noe med tilknytningen mellom disse menneskene, noe med grønne øyne og svarte øyne og noen som hopper i elva, men jeg finner aldri ut av hva det skal være. Og det er kanskje fordi at setningen som hamres inn, «Terese trekker pusten og hører at den skjelver» irriterer meg så til de grader, og tar så alt for stor plass. Dette skal liksom være litteratur som berører virkeligheten, som skriver om det vi alle kan kjenne igjen. Men virkeligheten er fortsatt mer poetisk, mer stabil og passer bedre til å kommentere Nu, jävlar! enn det Nu, jävlar! passer til å kommentere den.

Reklame