Det Store Juleblotet: gi ei geit bort til Gud

Ja, det har jeg vel sikkert gjort, gitt bort ei geit til jul. I ei tid der en er for stor til å gi vekk hjemmelagde julegaver, men ikke voksen nok til å gi bort billetter i Operaen, og den dårlige samvittigheten for hele verden akkurat har begynt å synke inn, så er det lett å ty til geitegaver.

Fra: http://reocities.com/Heartland/5443/frmain.html

Som barn som var jeg stor nok i 1993 til å se Jurassic Park i 2D på Colosseum, kan jeg fortelle deg at «geite-givning» aldri blir noe lystig. Det blir blot. Kirkens nødhjelp kan fortelle sine nettvenner at geita er deres bestselger. «Den perfekte julegave» hvis massene får bestemme. Dette er geita som forandrer verden, som bare gir og gir. En symbolgave av de helt store – fra oss som har alt, til de som har ingenting.

I disse dager drives det en æreskampanje for et annet hovbeint dyr: Esel. Det finnes nemlig mennesker der ute (Jutta Person) som syns eselet har blitt dømt ufortjent hardt av menneskerasen, og ønsket å gjøre noe med det. Eselet på sin side tråkker rundt og er revnende likegyldig til hvorvidt vi kaller det for stabeis, lat eller dum. Slik metaforbruk er det mennesker som bruker, det er mennesker som får vondt av ord. På samme vis er den tunge geitesymbolverdien for geita uforståelig. At den er del av dette groteske julespillet og skal gi glede i flere ledd, har den ingen tanker om. Det den bryr seg om er hvorvidt den får middag eller blir middag.

Skulle jeg ha skrevet ei bok med tittelen Geit, skulle jeg ha innledet med det her. Jeg skulle ha skrevet om geitas rolle i den store gavegivningen, hvordan den letter samvittigheten til mette nordmenn samtidig som den tar på seg all jobben. Og som Jutta Person kunne jeg skrevet om geitas symbolverdi i et kulturkristent perspektiv. Geita er egentlig Jesus. Vi sender ham inn i fortapelsen for å utrydde våre egne synder. Agnus Dei – Guds lam – er nå blitt geit.

Den symboltunge gava som geita er, blir ekstra grell når vi veit dette: I Norge verdsetter vi overhodet ikke geita, men vi vil gjerne ha geitost. «Mange moderne geitefjøs er laget kun for produksjon av geitemelk», skrev Gudbrand Bakken på Ytring tidligere i år. Det er en forsvinnende liten etterspørsel etter geitekjøtt, så å fø på masse geiter som ikke kan bidra til melkeproduksjon lønner seg ikke. Resultatet er at killing på killing blir drept den dagen de blir født, og kastet. Om vi skal bruke ord som «juleblot» er det her det er passende. Dette skjer ikke bare på geitesida av matproduksjonen, men også med hanekyllinger og oksekalver. Vi vil heller ha biproduktene – egg og melk – enn å betale det det måtte koste for å fø opp kjøttet. Så mens vi sender geit etter geit til «de som trenger det», til den nette sum av 250 kroner per hode, kaster vi gladelig over 20 000 killinger i søpla i vår egen bakhage. Livene til disse dyra passer ikke inn i dagens effektive matproduksjon, skriver Bakken. Ikke bare er dette fantastisk respektløst overfor det lille geitelivet, men det er et hån mot alle de som et annet sted i verden jubler over å få én stakkarslig killing til jul.

Jeg regner med at Kirkens nødhjelp sender den symboltunge gaven med følgende julekort:

«Her, kjære mottaker, får du ei geit fra landet som har så mye at vi kaster 20 000 av disse på søppeldynga hvert år. God jul!»

Reklame

Lillepus loves me

Jeg vil avslutte året 2010 med en kjærlighetserklæring til verdens vakreste, søteste lille skapning (hvis du blir kvalm nå, så ikke les videre). Akkurat nå sover hun i en krok på baderomsgulvet, fordi det er alt for kaldt til å være noe annet sted, og er lykkelig uvitende om at jeg omtaler henne på verdensveven.

Lillepus kom til oss som litt voksen kattunge, en gang sent på 90-tallet. Det var søsteren min som fant henne sittende alene i en krok i nærheten av Jernbanetorget togstasjon. Pelsen hennes var innsmurt i grønn såpe, som tok litt tid, en del vann og mye baksing (både fra Lillepus og vår side) å få ut. Men straks Lillepus var tørr igjen, var hun verdens lykkeligste lille pus. I begynnelsen løp hun bokstavelig talt oppetter veggene hjemme hos oss. Hvem vet hva hun har opplevd sine første levemåneder, men Lillepus har aldri vært redd for mennesker, aldri vært skeptisk, og alltid latterlig lett å håndtere (i motsetning til en del andre katter jeg kjenner).

Lillepus og Marie på Eiksmarka, anno 2004

Vi hadde i begynnelsen ikke tenkt til å beholde Lillepus, fordi vi hadde en annen katt. Hun het Liebchen (oppkalt etter katta til Storheksa i filmen “Heksene”), fordi hun var stor, svart og … ja, det var vel egentlig grunn god nok. Liebchen hadde en gang en bror som var nokså lik, som vi kalte Sico, men som forsvant da vi flyttet fra Vestby, til min store sorg. Sico var liksom min katt, mens Liebchen tilhørte søsteren min. Sico var typen som fanget tærne dine når du lå og sov om natta, men han nektet plent å godta at vi skulle bo et annet sted, og stakk av før vi fikk ham inn i det nye huset. Liebchen var etter dette såre lykkelig, for da slapp hun konkurransen, og begynte etterhvert å regjere i Eiksveien 43 som om hun var dronning på haugen. Og det var hun også veldig lenge. Før Lillepus…

Lillepus fikk aldri noe ordentlig navn, nettopp fordi vi ikke skulle beholde henne. Familien til en gutt i klassen til lilleboren min hadde sagt seg villig til å ta henne. Men Lillepus hadde en uvane: hun tisset i sengene. Antakelig gjorde hun det for å markere et område, fordi hun allerede fra begynnelsen av var i en maktkamp med husets sjef. Så da gjaldt det å passe på at Lillepus ikke kom opp i senga. Mamma hadde allikevel ikke samvittighet til å gi fra seg en katt som ikke var husren, og det endte med at hun ble hos oss. Og etterhvert sluttet hun også å tisse i sengene. Og det er vi glade for.

Lillepus og Liebchen ble aldri bestevenner, men de lærte seg å leve sammen. Etterhvert som Liebchen ble gammel og skrøpelig, tok Lillepus mer og mer overhånd (katter er hverken sentimentale eller empatiske – sånn er det bare). Nå er hun den lykkelige enehersker over Eiksveien 43, etter at Liebchen gikk bort for tre år siden (kreft), og det virker ikke som om hun savner konkurransen.

Lillepus og Marie på Eiksmarka, anno 2007 eller 2008

Lillepus har av en eller annen grunn lagt meg for elsk. Selv om det var søsteren min som i sin tid reddet henne fra en sjebne som uteliggerkatt (noen andre hadde sikkert plukket henne opp, så søt som hun er), har hun lenge hatt en forkjærlighet for min arm. Jeg kan når som helst plukke henne opp, og hun legger seg til rette på skulderen min. Mamma mener hun ikke gjør dette med de andre i familien. Hun kommer gjerne løpende når jeg kommer hjem på besøk (hun bor på landet sammen med pappa, mens jeg bor i storbyen), og gnir nesa si mot min når hun får sjansen. Om kveldene legger hun seg pent i fanget mitt hvis jeg sitter stille (og har jeg en laptop på fanget, gjør hun sitt for å få den bort). Om nettene skraper hun på døra mi og legger seg og sover på dyna (hun tar ofte stor plass, selv om hun er liten). Og om morgenene kommer hun gjerne krypende inn under dyna og legger haka på armen min.

Lillepus er noe av det beste jeg vet i verden. Hun er alltid den samme, og er like ukomplisert som hun er rar. Så glad man blir i disse små dyrene. Nå kommer hun slentrende inn i stua, kikker på meg og lurer på om jeg ikke kan gi henne noe mat. Så da får jeg vel gjøre det.

 

Lillepus loves me – oh, yes she does…

Kjære Gustav Iversen

Et sted i verden 1. september 2010

Hvis jeg kommer til St Peter når jeg dør, eller en eller annen form for guddommelig skikkelse som skal veie mine synder mot mine gode gjerninger, så blir jeg kanskje nødt til å snakke om deg. Om hvordan jeg fant deg opp for å redde mitt eget skinn. Hvordan jeg juksa på en reportasjeoppgave som gikk ut på å skildre en bingohall, en ekte bingohall, den virkelige verden, vi skulle komme på innsiden av et miljø vi ikke var kjent med, og jeg – hva gjorde jeg? Jeg gjorde det jeg gjør best: jeg fant på ting. Jeg løy. I min «ekte» reportasje så skildret jeg et menneske som ikke eksiterer, en gammel mann på kanskje søtti år som holder til på Sagene, som går på Sagene Bingo hver fredag, som røyker, som ikke er så opptatt av å vinne, som ikke kjenner menneskene rundt seg, men han vet hvem de er. Akkurat som meg. Jeg kjenner ikke menneskene rundt meg, men jeg vet hvem de er.

Det var jo det jeg tenkte da vi fikk denne oppgaven. Skriv en reportasje. Beskriv det du ser, bruk skildrende ord, bruk adjektiver. Og hvis jeg skal beskrive det jeg ser, så blir jeg stående på utsiden. Som den berømte klisjeen, en nattevandrer i gatene som kikker inn på menneskene bak vinduene. Inngangen til de andres liv er ikke større enn et frimerke. Jeg leste et portrett av Ingvar Ambjørnsen en gang, der han spurte sin far om hvordan han var som liten. «Du stod utenfor og så på» svarte faren. Og Ambjørnsen har resten av sitt liv vært en av de som står utenfor og ser på. Betrakter. Og hva galt er det i det?

Ingenting i følge Agnes Ravatn. Hun har også sett denne falskheten ved å liksom skulle komme på innsiden av mennesker vi ikke kjenner. Kan man noen gang komme på innsiden av mennesker? Kan vi annet enn å betrakte dem fra utsiden? Nei, det kan vi ikke. Så Agnes Ravatn sitter på kafé på et sted der ingenting hender, akkurat som jeg sitter i en bingohall der ingenting hender, og hun ser bare på folk. Fosrtyrrer dem ikke. Lar livet deres utspille seg helt naturlig, og så skriver hun om det. Akkurat som naturfotografer. Du skal ikke blande deg inn i naturens gang. Du skal ikke gripe inn når en løve er i ferd med å slakte en gaselle, eller en flodhestunge sitter fast i gjørma. Det er synd og skam. Men ikke når det gjelder mennesker. Er ikke mennesker også dyr? Er det ikke også viktig at man bare lar dem være? Agnes gjør det. Så da gjør jeg det også.

Og nå blir jeg nødt til å leve med deg, Gustav Iversen. Som tatt ut av Sofies Verden så lever du ditt eget liv. Du er mitt ansvar, min svarte flekk på samvittigheten. Mitt evige bevis på at jeg også står utenfor og ser på. Betrakter menneskeheten som om de var dyr, som om jeg var et annet vesen enn dem. Frimerkestort er det sjelsvinduet du viser meg. Og jeg tar det. Og dikter opp en hel person.