Sånn ble livet

juli 2, 2013 § 1 kommentar

West på lørdag (foto: M. Alming)

West på lørdag (foto: M. Alming)

«West på lørdag» kaller han seg selv når han skriver små undrende tekster på lørdager i Dagsavisen. Under tittelen «Sånn ble livet» ramser han opp hverdagens mest utsøkte banaliteter. Og jeg ramser opp mine:

West: De fleste av oss kjører ikke BMW. Vi kjører Toyota.

Jeg: De fleste av oss kjører ikke Toyota. Vi kjører DBS (som i sykkel).

West: Vi ferierer ikke i St. Tropez. Vi ferierer på Gol.

Jeg: Vi ferierer ikke. Vi har sommerjobb.

West: Vi jobber ikke i TV 2. Vi jobber i Dagsavisen.

Jeg: Haha (se forrige punkt). Vi jobber ikke i Dagsavisen. Vi jobber på gravlund.

West: Vi leser ikke Proust. Vi leser Nesbø.

Jeg: Vi leser ikke Nesbø. Vi leser Borges (som vi har lånt på biblioteket).

West: Vi spiller ikke i band. Vi lytter til P4.

Jeg: Vi lytter faen meg ikke til P4. Og vi spiller i band.

West: Vi spiser ikke sashimi. Vi spiser taco.

Jeg: Vi spiser ikke taco… jo, vi spiser taco.

 

West: Så når Corolla’en står utenfor hytteveggen i regnet i den norske sommeren, og drømmen om å være TV 2-programleder i BMW på ferie på Rivieraen er veeeeeldig fjern, så kan du si stille inni deg: Sånn ble livet.

Jeg: (stille inni meg) Så når sykkel’n står ute i bakgården i regnet i den norske sommeren, og drømmen om å være Dagsavisen-journalist med hytte på Gol – i stedet for en stakkars ubetalt blogger i et bokollektiv i Oslo – virker veeeeeldig fjern, så kan du stille si inni deg:

West, skaff deg PERSPEKTIV!

Kalde nordmenn og varme amerikanere

mars 27, 2013 § Legg igjen en kommentar

La oss snakke litt om kulturer. Og kultur-KRÆSJ. Emily Mason skriver et innlegg på Bergens Tidendes debattside for ungdom, og får et slags svar på NRKs Ytring (i tillegg gir NRK Emiliy «rett» ved å henvise til en internasjonal rapport om turisme). Emily kommer fra USA og opplever at norsk ungdom er uhøflige og vanskelige å komme innpå. Det er forsåvidt ingen nyhet det hun kommer med, snarere en slags bekreftelse av en klisjé: nordmenn er kalde, amerikanere er varme. Norge står i jantelovens vold, Amerika er selvsikkerhetens boltreplass. Og slik kan det faktisk ikke få lov til å være.

Når Emily skriver om sitt møte med Norge får man nesten inntrykk av at hun forventer at den kulturen hun er vant til skal være gjengs over alt. Så la oss snakke om amerikansk kultur. Da jeg var seks år flytta jeg til Canada. Selv om kanadiere ikke vil sammenlignes med amerikanere (les: folk fra USA), så er de også del av den samme nord-amerikanske kulturen, dog med noe mer europeisk innflytelse. På barneskolen ble jeg først kjent med den nord-amerikanske bluferdigheten. Jeg stilte en gang opp i en gymtime med en trøye uten ermer, og de andre barna oppfattet meg som nesten naken fordi jeg viste armhulene mine. Dette fra en kultur som spiller på sex enhver sjanse de får, men som ikke tåler en uretusjert kropp. Dette kunne lett blitt et debattinnlegg, hadde jeg bare vært litt bedre på å skrive på den tiden.
Da jeg for noen år siden besøkte San Francisco, også en nokså «europeisk» by sett i amerikansk sammenheng, ble jeg en smule satt ut av den påtrengende vennligheten totalt fremmede viste meg. Dette nevner også Schwind i sitt debattinnlegg på Ytring (men han er tysker, da). Amerikanere har en «how are you?» ferdig på leppene, men de forventer et like generisk svar. De virker kanskje umiddelbart åpne og vennlige, men det er en overfladiskhet ved det som gjør meg ille til mote. Men jeg klager ikke over at amerikanere er overfladiske og hyklerske og burde skjerpe seg av den grunn.
Noen år før dette igjen var jeg i New York. New York må være den minst amerikanske byen som fins, hvis det er slik at alle amerikanere er vennlige og smiler til totalt fremmede mennesker. Jeg har aldri følt meg så usynlig som jeg gjorde i The Big Apple. Da var det rett og slett deilig å komme tilbake til Oslo, hvor det bare bor en skarve halv million, hvor folk ser på deg når de går forbi deg på gata, selv om de kanskje ikke smiler. Og svenskene her er jo bare superhyggelige!
Sånn sett er ikke den amerikanske høfligheten nødvendigvis én høflighet, og om det hadde vært det er den heller ikke noe jeg personlig ønsker å etterstrebe. Og hvor spennende ville det vært å flytte på seg hvis alle skulle vært amerikanere her i verden? (for ikke å snakke om hvor skummelt det ville vært å reise rundt, men det er litt på siden av saken)Det virker på meg litt rart å snakke om «normal høflighet», som om høflighet er en bestemt enhet som hele verdens borgere er enige om er den viktigste dyden i møtet mellom mennesker. Fordi høflighet er noe kulturelt betinget, vil det være unaturlig (eller rettere sagt «ukulturelt») å forvente amerikansk høflighet fra nordmenn. Om alle kulturer blir de samme vil det eneste av interesse ved å reise  være å se på hvordan fjellene er forskjellige, eller eksotiske dyr. De mest spennende og eksotiske dyrene er jo menneskene, og deres merkelige væremåter. Så står man alltids i fare for å fornærme noen ved å bjeffe på litt feil måte. Men den måten er vår og det er det som gjør oss til oss. Typisk amerikansk arroganse å komme til Norge og forvente at alle er lik dem. Suck it up!

Skriv årntli eller hold kjeft!

oktober 28, 2010 § 2 kommentarer

Plutselig har han funnet ut at han vil skrive på dialekt. Etter tre år i Oslo har østlandifiseringen gått for langt, og det gjelder å ta tilbake makta over språket. Dessverre er det meg det skal gå ut over: Ser spennande ud filmen. Såg trailer tidligare. Heile greiå virke interesang.

”Hva skjedde med bokmålet ditt?” spør jeg når vi treffes face 2 face. Jeg syns å huske at meldingene fra ham tidligere har vært langt nærmere et familiært skriftspråk. Og SMS er da fortsatt skrift, selv om det er digitalt sådan. Så hva har skjedd?

La oss kalle vedkommende Morten. Det som har skjedd er at Morten har en idé om at dialekta hans er uløselig knyttet til hans identitet. Og når han, etter noen år på Østlandet, mister mer og mer av sin ”breie” dialekt, så mister han tydeligvis mer og mer av seg selv. Og da får Morten panikk, og agerer ved å tvinge seg selv til å skrive meldinger på dialekt og prate mer uforståelig. Litt ironisk, fordi det var forståelsen som gjorde at han til å begynne med snakket ”penere”, som han kaller det. Forståelsen skal nå vike, koste hva det koste vil.

Jeg veit hvor han har det fra: utenfra. Eller rettere sagt vestfra. Han har snakket om det her før. Visstnok er dette med dialekt, og hvor oslosk eller ikke han prater, noe som opptar ham mye. Han får det fra sin far, som hver gang han kommer hjem til Sandnes påpeker hvor ”fint” han prater og hvor mye av dialekta si (les: identiteten sin) han har mista. Jeg formelig hører ”du er ikke lenger min sønn, Morten, min sønn prater ikke bokmål som de derre fintassene i Oslo gjør” (han er selvfølgelig ikke så krass mot sin sønn, dette er bare noe jeg tror). Så jeg sa til Morten: du må gi faren din litt motstand. Hvorfor er det sånn at alt som er tilnærmet bokmål automatisk blir ”å snakke pent”?

Hvis faren til Morten hadde visst litt språkhistorie, så hadde han skjønt at bokmålsk anses som ”pent” fordi det er nærmest dansk, og for en del år siden så var det danskene som brakte adelen inn i Norge fra nedi Europa et sted. Og de brakte med seg dansk skriftspråk, som siden har utviklet seg til bokmål. Én ting er at faren til Morten fortsatt anser danskene som adel, det er tross alt snart 200 år siden frigjøringen fra Danmark. En annen ting faren til Morten ikke har tenkt over når han spør Morten om hvorfor han snakker så fint, er at dialekten i Sandnes er sterkt påvirket av dansk, med sine bløde konsonanter. Og det er disse bløde konsonantene som får Morten til å mene han har rett til å skrive ”ud” og ikke ”ut”.

Jeg henger meg opp i språket til Morten, og Morten går selvsagt i forsvarsposisjon. Og sender meg flere meldinger på dialekt, bare fordi han veit det irriterer meg. For en gentleman!

D tar heilt av med dialektskrivingå på sms! Adle vennane mine, familie og snart jobb åg tenke eg. Regne me at du lese den sjøl om du kanskje boikotte dialektå og kanskje ikkje svare tebage. Ha ein fortreffelige kvell!

For at han kanskje skal forstå hvordan det er for meg i den andre enden, svarer jeg slik:

Va skall jæi svare da lissåm? Du veit jo va jæi synns. Menn viss du vill irritere alle du kjenner så værsego!

Morten: E d di dialekt? Sødt.

Nå har Morten gått i baret. Og dette har han helt sikkert lært av sin far: i Oslo har de ikke dialekt, de snakker bokmål. Veldig vanlig feil fra mennesker som er overbevist om at de har dialekt. Ofte vestlendinger. Og det er vel derfor det er så sårt for Morten å få høre at han snakker pent. Ikke bare betyr dette at han har mistet sin sandnesiske identitet, som for folk fra mindre byer (åttende største?) er veldig viktig å ha, men han er i tillegg overbevist om at han går i retning ingen dialekt, nemlig oslosk (østlandsk om du vil). Og helt uten dialekt, hva er Morten da? Han blir bare en anonym i massen av mennesker som innebygger landets hovedstad, et blankt lerret blant en halv million andre blanke lerret. Og det kan selvfølgelig ikke Morten leve med.

Men han sier det selv, uten å være klar over at han undergraver sin egen rett til å skrive meldinger på dialekt: når jeg skriver ”jæi” så blir dialekta mi ”søt”, selv om jeg ikke gjør noe annet enn det han gjør, å skrive som jeg prater. Fonetisk uttaler jeg det ”jæi”. Så får jeg problemer med å skrive retrofleksen når jeg skal stave ”vær så god”, men det henger ikke Morten seg opp i. Men uansett, når jeg skriver jeg med Æ og I, anser Morten det for å være søtt, fordi det gir konnotasjoner til noen som ikke er så gode til å skrive, gjerne et barn i tidlig skolealder, eller en rosablogger, eller en idiot, om du vil. Jeg får ingen respekt eller autoritet ved å skrive dialekt i meldinger, og de fleste som hadde sett denne meldingen ville bare trodd jeg var dum. Så hvorfor skal Morten uforstyrret få lov til å skrive dialekt, når det bare anses som dustete når jeg gjør det? Godtar vi visse dialekter i skrift, men ikke andre? Skal jeg si det er greit fordi usikkerheten hans er så sterkt knyttet opp mot hvor sandesisk han anses å være eller ikke?

NÆI! Som den vanskelige jenta jeg er, så nekter jeg å godta en slik fordumming av språket. Om Morten vil slenge inn noen typiske dialektord eller slang for å gjøre SMS-skrivinga litt lettere, svelger jeg det gjerne, men han innrømmer selv at han bruker mer tid på å skrive meldinger på sandnesisk enn på normert bokmål. Jeg brukte i hvert fall ti ganger så lang tid på å skrive ”bokmålsk” enn det jeg gjør til vanlig. Morten er overbevist om at dette bare er en fase. Han skal tvinge seg selv til å bruke tjue minutter per SMS framover, og han tvinger meg til å bruke minst ti sekunder mer på å lese dem, bare for å bevise for oslofolket at han IKKE under NOEN omstendighet er en osloborger. Han e frå Sannes.

Det er en grunn til at vi har disse to skriftspråkene som vi slåss med, og det er vel nok hulabalula dem imellom om vi ikke også skal begynne å slåss for å skrive hver vår dialekt. Det handler om å kommunisere best mulig. Da Morten lærte seg å lese og skrive, godtok han at ”ut” ble stavet U-T, selv om han sa det med en bløtere konsonant. Han leste ”er” som e, og forstod uten en mine at dette var det samme. Nå skal han plutselig avlære seg 12 år med skolegang (han har allerede glemt at vi på norsk slår sammen ord, da han bedriver massiv orddelingsfeiling, med og uten overlegg). Han anser meg for å være i overkant kritisk og pedantisk når jeg henger meg opp i hvordan han skriver meldingene sine.

”Du forstår jo hva jeg mener”, argumenterer han. ”SMS er da vel ikke så offisielt?”

Offisielt – sjmoffiselt! Det er en grunn til at vi har ortografi, det er en grunn til at vi har standardisert skriftspråket, og det handler om god kommunikasjon. Redde liv kan det også, hvis vi skal tro på historien om den fatale kommafeilen, og ”heng ham, ikke vent på meg”-fadesen. Eller som et litt mer reelt og tidsnært eksempel kan vise oss, da tusener av nordmenn gikk rett i baret og klikket seg inn på en lenke som ble spredt via Facebook, der tittelen skrev ”Herregud se hva som skjer nar Faren oppdager Datteren på Webcam”. De som kan dette med datasikkerhet advarer og sier at dårlig norsk ofte er et dårlig tegn. Hold deg unna e-poster med merkelig rettskriving, meldinger og lenker på Facebook med orddelingsfeil, og sta sandnesere som skriver ”ska du værr med ud?” Det er lærepenga.

Fordøyelsesparken: Min kropp er min karusell

oktober 12, 2010 § 2 kommentarer

Jeg er forbannet med en latterlig kropp. La oss kalle henne Kathrine. Kathrine ser ut til å være laget for å gjøre livet mitt mest mulig pinlig og ukomfortabelt. Eventuelt var hun laget for et helt annet århundre. Et århundre uten karuseller, uten sprøyter, og uten farkoster til lands, vanns eller i lufta. Og da må man ganske langt tilbake i tid.

Kathrine er kort sagt VANSKELIG. Hun nekter å prate om ting, hun nekter å høre på fornuft. Hun bare skrur av når hun syns noe er kjipt. Som hvis jeg skader henne, for eksempel. Eller hvis andre skader seg, og hun er i nærheten. Første gang jeg opplevde å besvime, var jeg sju år gammel og hos en kamerat som skar seg i hånda, og jeg stod og stirret på blodet helt til øyene begynte å prikke og bevisstheten forsvant. Så våknet jeg igjen på kjøkkengulvet. Da hadde Kathrine funnet ut at dette ville hun ikke være med på, og da skulle søren meg ikke jeg være med heller.

Hvis jeg skjærer henne, går det også rett i dørken. Fin kropp å ha i krisesituasjoner. Hvis andre skader seg, er jeg ute for telling, og hvis jeg skader meg selv, er jeg også til liten hjelp. Jeg og Kathrine har blitt enige om at vi aldri kommer til å gi blod. Eller bli sykepleier.

Alt som bryter huden, egentlig, er Kathrine sterk motstander av. Nåler som stikker fremmede elementer inn i kroppen, eller nåler som trekker blodet ut. Uansett hvor mye jeg prøver å overbevise henne om at dette ikke er farlig, at det bare er å puste, så går det gærnt. Første gang jeg skulle vaksineres for en utenlandstur var spesielt ille. Da besvimte hun først for så å bli dårlig og kaste opp, og resten av kvelden var hun ubrukelig, og ville bare sove.

En uffen bieffekt av å ha en så pysete kropp, er at det er jeg som får skylda for det. Når jeg går og tar blodprøve og ber om å få ligge, fordi Kathrine lett besvimer, snakker sykepleierne ned til meg som om jeg var liten og redd. ”Det er mange som er redde for sprøyter”, sier de, ”dette går så bra så. Bare husk å puste.” Det nytter ikke å forklare dem forskjellen på meg og kroppen min. Det er ikke jeg som er redd, det er Kathrine som er vanskelig!

Kathrine er ekstremt kresen på transport. Båt går bare hvis havet er veldig rolig. Helst skal det være en stor båt. Småbåter gjør henne gal. Tog går stort sett greit, med mindre Kathrine er veldig skjør og blir plassert mot kjøreretningen. Bil var et stort problem for henne som liten, noe hun delvis har vokst av seg. Men å lese i bil er fortsatt uaktuelt.

Fly er derimot døden. Da får Kathrine nesten panikk. Å bli fanget inne i en boks som humper og dumper gjennom lufta er noe av det Kathrine liker aller minst. Kathrine har dog fløyet en hel masse i sitt liv. Allerede noen måneder gammel ble hun tatt med på sin første flytur. Kanskje det var det som gjorde utslaget. Det er gjerne landingen som er verst. Det skal ikke mye turbulens til, før Kathrine begynner å kaldsvette, kjenne seg kvalm, og puste tungt. Når hun begynner sånn blir jeg helt stille. Jeg prøver å forstyrre minst mulig. Jeg lar henne holde på med sine ting, mens jeg prøver å konsentrere meg om hvordan det kjennes. Jeg har blitt ganske god på å beskrive kvalme etter hvert. Kathrine lar meg ikke glemme.

Fornøyelsesparker er derfor alt annet enn fornøyelse for min del. Det er derfor mystisk at jeg faktisk gledet meg til en tur til Tusenfryd en lørdag i oktober. Jeg oppdaget ganske tidlig at det ikke gikk an å ta med Kathrine på ting som snurret fort. En helt vanlig huske, fram og tilbake, kan gjøre henne uvel. Attraksjoner som kombinerer flere bevegelsesflater, for eksempel fram og tilbake samt opp og ned, er det bare å styre unna. Det som har fungert, er opp-og-ned-bevegelsen. På en god dag, kan Kathrine ha mye moro med berg-og-dal-baner. På en dårlig dag, derimot, hvor Kathrine bare har bestemt seg for å være vanskelig, kan til og med en heis skape problemer.

Jeg tror ikke hun er redd, selv om det virker sånn. Jeg kan skjønne at folk spør meg når jeg sitter konsentrert om veggen og puster tungt når flyet skal ta av og lande. Hva det er som får Kathrine til å begynne, er kanskje en følelse av kontrolltap. Men jegderimot, blir redd, ikke for å fly, eller ta båt, eller berg-og-dal-bane, men jeg frykter følelsen av kvalme. Og ikke minst den sosiale fornedrelsen det er å kaste opp i offentlighet.

Det fins et ord for frykten for å kaste opp: emetofobi. Jeg frykter ikke selve oppkastet, men jeg frykter følelsen av å være kvalm. Og da særlig følelsen av å bli så kvalm, at jeg vet at nå kaster jeg snart opp. Den er fascinerende, den følelsen jeg får i munnen, rett før Kathrine kaster opp. Det er noe som skjer med spyttproduksjonen. Jeg har etter hvert blitt ganske flink til å kalkulere hvor ille en kvalmefornemmelse er, på en skala fra en til omtrent fem. Fem betyr oppkast. Fire betyr sterk emmen smak i munnen, og en følelse av at spyttet forsvinner. Tre betyr enorm konsentrasjon rundt å puste for å unngå at kvalmefølelsen går videre til steg fire. To er stort sett bare veldig ubehagelig, og en uvel følelse i magen. En er svimmelhet. Trikset er selvfølgelig å ikke være i de tidligere stadiene lenge nok til at de kan eskalere. Enten ved å være i det kvalmefremkallende elementet ekstremt kort. Dette kan forklare hvordan Kathrine overlevde én tur med Det Magiske Teppet, men ikke to rett etter hverandre, en gang jeg var på Tusenfryd som barn. Det kan også forklare hvordan Kathrine overlevde fem forskjellige berg-og-dal-baneturer nå på lørdag, men ikke bilturen hjem (og tre rundkjøringer etter hverandre).

Kommer man seg ikke unna, fins det triks. Bedrevitere i båt og bil pleier å fortelle meg at jeg må se på veien/følge med på horisonten. Dette har liten eller ingen effekt, stort sett. Når jeg er i fly, blir Kathrine bare forvirra hvis jeg prøver å titte ut av vinduet. Det som gjerne er bedre er å lukke øynene, og stenge verden ute. Da er det vanskelig å kommunisere med folk. Så dette er et hint: hvis mennesker rundt dere, på en båt, i et fly, i en rutsjebane eller hvor som helst, blir plutselig stille, fåmælt, ser vekk eller lukker øynene, har de sikkert en kropp som min. En kropp som henger noen hundre, kanskje tusen, år etter. De er i samtale med sin Kathrine, og bønnfaller henne om å samarbeide. Hun svarer: Jag var bare inte gjord för dessa bärg-och dalbanor. Och dessa berg-och dalbanor är inte gjorda för mig.

Min kropp er karusell nok for meg.


Where Am I?

You are currently browsing the Kåseri category at Skrivebordsskuffen.