Food of Horses

februar 18, 2013 § Legg igjen en kommentar

En av fordelene ved det å ikke spise oppdrettskjøtt materialiserer seg i disse dagers oppslag om funn av hestekjøtt i frossenlasagne. Av en eller annen grunn syns folk det er helt forkastelig at de ikke får vite hva slags mat det er de spiser. Men samtidig velger de å spise nettopp slik mat der det i beste fall er utydelig hva slags stykke ku eller gris som er brukt. Da jeg en gang på barneskolen fant ut at kaviar var fiskeegg, sluttet jeg å spise det. Etter hvert ble jeg voksen og innså at fiskeegg er like mye mat som hønseegg (det er bare en tanke). Så bør folk innse at det moralsk sett ikke er noe verre å spise hestekjøtt enn kukjøtt. Helsemessig kan det ha noe å si, da det er funnet kreftfremkallende stoffer i noe av hestekjøttet, men det fins nok av eksempler hvor det er farlige og sykdomsfremkallende stoffer i oppdrettskjøtt, det er faktisk større sannsynlighet for at kjøttet er dårlig for deg jo mer oppdrett det kommer fra (altså, større gård, flere dyr, mer sykdom, høyere dødelighet).

Av tilfeldige grunner har jeg begynt å lytte til Band of Horses igjen. Det har vel noe å gjøre med at de kommer til en festival nær meg om ikke så lenge. Og med alt snakket om hest, i tillegg til hestemusikk, begynner jeg å tenke på hva hest står for i våre dager. I Dagsavisen lørdag 16. februar skriver Hege Ulstein om nettopp hestematskandalen. Hun skriver: «hester er såkalte fluktdyr, det vil si at de instinktivt vil prøve å flykte når de føler seg truet». Dette, blant annet, gjør dem lite egnet til oppdrett for kjøttets del. Men det gjør dem desto bedre egnet til å bruke som symbol på noe som ikke kan temmes; og i mang en countrylåt, i mang en hollywoodfilm, og i mang et dikt er hester brukt som symbol på det ville, det frie, det naturlige. Det mennesket gjerne skulle ha eid og styrt, men som vi ikke helt klarer.

«All the wild horses», synger Ray LaMontagne; «may no man’s touch ever tame», i den lille salmen All the wild horses.  I salmen lages det et likhetstegn mellom et «deg» og disse hestene, «alle de ville hestene (…) må ingen manns hånd få temme, må ingen manns styre få hemme deg, og må ingen manns vekt noensinne nedlegge din sjel» (min gjendiktning). Dette er en nokså vanlig bruk av hestesymbolet, at det finnes et likhetstrekk mellom visse mennesker og hester. Og når vi sammenligner personer med hester så er det gjerne fordi disse personene er flyktige og vanskelige å få tak på. Særlig er dette symbolet brukt i filmer og teveserier som handler om menns og kvinners bevegelsesmønster i nære relasjoner, for eksempel i en episode av Sex og singelliv der hovedpersonen Carrie Bradshaw gjennom bilder og tekst blir sammenlignet med en hest, eller i den forglemmelige filmen The Bachelor, hvor Chris O’Donell spiller en mann som i starten av filmen føler at kvinner prøver å «fence him in», og der bilder av Mustanger som løper skal gi seeren et inntrykk av hva slags mann vi har å forholde oss til her. Som vi vet, eller lett kan forutse, så blir både Carrie Bradshaw og Chris O’Donell temmet i et romantisk forhold mot slutten av «eventyret». Det betyr altså at selv om vi oppskatter friheten som hestene kan symbolisere, og selv om vi gjerne sammenligner dem med mennesker, så er det ikke egentlig en sunn, menneskelig egenskap å være fullstendig fri. Hester er forsåvidt heller ikke «frie» i den betydningen av ordet, de holder seg ikke for seg selv, de er flokkdyr og blir triste og utilpass om de ikke har noe som ligner en flokk rundt seg.

Et av Astrid Hjertenæs Andersens mer kjente dikt har også hester som bilde: Hestene står i regnet fra samlingen De unge søylene (1948). Litt uvanlig er det å henvise til hester som rolige og stillestående, som det blir gjort i dette diktet. Hestene er det motsatte av ville og utøylelige, det er hovedpersonens sinn som er «fylt av drømmer (…) mere ville, mere hete», mens ønsket er å bli en hest som står i regnet, som står og bare er. Samtidig er det fortsatt et sterkt likhetstegn mellom hesten og naturen, hesten er som sletten, som skogen, hesten er i regnet som om de er ett, hesten er grunnen den står på, hesten er jorden, hesten er det stødige liv som ikke stiller spørsmål ved tilværelsen, men som er fri til å kun eksistere som seg selv. Det er dette jeg-personen ønsker seg til, en slags tilbake til naturen, tilbake til det enkle liv, en motsetning til det menneskelige sinn fullt av tanker, en motsetning til kulturen.

Tilbake til kommentaren i Dagsavisen: Hege Ulstein viser til en bruk av hest som tilsier at vi ikke respekterer vårt eget syn på dyret, hesten i den virkelige verden er hverken fri eller en av menneskets allierte, men kun et bruksdyr vi kan utnytte på lik inje med andre naturressurser vi har funnet det for godt å underlegge oss. At kunsten viser så sterkt til en helt annen symbolverdi, forteller oss ikke bare at det er dype juv som skiller idé og handling, men også en mennesklig hyklerisme. Hvis det nå er slik at vi anser hest å være så rent, vilt og naturlig, burde vi i hvert fall ikke ha noen betenkeligheter med å spise det. Hvis det på den annen side er slik at vi anser hest for å være et dyr vi beundrer og som krever vår respekt, skulle vi heller ikke bruke det som sirkusdyr, narkotikakurer eller lasagnekjøtt. Men det er ikke av respekt for dyret at vi syns det er ekkelt å spise det. Vi har en forvorpen etikk som gjør at vi lager et skille mellom dyr som kan brukes til kjøtt (gris, høne, ku) og dyr som ikke under noen omstendigheter kan spises (hest, hund, katt). Ernæringsprofessor Birger Svihus mener at nordmenn burde juble over å kunne få hestekjøtt i maten i stedet for storfeskjøtt (NTB).

At Band of Horses heter band of horses henspiller sannsynligvis mer på utseendet til gutta enn at de er et band av «frie, vakre menn». Men vi vet jo ikke. I sangen The Funeral synger de om å alltid være forberedt til begravelse. Nå er det kanskje på tide at vi begraver vår opphøyde symbolverdi av hesten, hvis vi ikke egentlig har høyere tanker om den. Eller også kan vi begynne å stille høyere krav til maten vi putter i oss.

Ingen menneskerett å være forfatter

april 17, 2011 § Legg igjen en kommentar

«Det er ingen menneskerett å være noe som helst, egentlig. Annet enn menneske kanskje.»

– Andreas Hage (2011)


Ukas diskusjon på den litterære fronten går på hvorvidt stipendordningen til forfattere i Norge er god nok, eller om den favoriserer «de største» og dermed ikke åpner for nye og yngre stemmer. Helgas Klassekampen har satt av flere sider til debatten, og vi kan oppsummere det slik: Monica Aasprong (forfatter) mener at rådet som deler ut stipender er for ensrettet, at det er overvekt av mannlige stipendmottakere og at det er forfattere selv som deler ut priser (til seg selv); Anne Oterholm (leder i Den norske forfatterforening) svarer tilsynelatende på en helt annen kritikk, nemlig hvorfor man i det hele tatt skal gi «gratis» lønn til folk som driver med kunst, og forsvarer det faktum at forfattere får stipender med at de ikke får så mye egentlig og at det gir kunstere tid til å drive med kunst; Frode Johansen Riopelle (forfatter) mener det er for lett å bli forfatter i Norge, og at vi har for mange forfattere som får «lov» til å virke i landet, og at stipendene skal være med på å underholde de beste norske forfatterne, slik at de får jobbe med yrket sitt over tid.

Både Monica Aasprong og Frode Johansen Riopelle er små/ukjente forfatternavn, som tydeligvis ikke har vært av de heldige få som har fått tildelt et stipend slik at de kan konsentrere seg om å skrive. De får lov til å uttrykke seg på debattsidene til Klassekampen, på lik linje med Hvermannsen. «Våre beste, mest anerkjente forfattere» får derimot pryde forsiden (Solstad) og slås opp over to sider i midten av avisa (Solstad og Petterson) under overskriften «Unikt gode ordninger». Der sier de at stipendordningen er den beste ordningen for forfattere, og at de selv aldri kunne vært den forfatterstemmen de er i dag uten en slik ordning.

Det er en enkel tanke at å gi kunstnere mer tid til å konsentrere seg om kunsten vil gjøre at resultatet blir bedre. Dette gjelder vel ethvert yrke, men de færreste i dag er forunt å få mer tid under påskuddet å gjøre en bedre jobb. Solstad svarer i Klassekampen at uten forfatterstipendene han har fått «måtte [han] finansiert forfatterskapet på andre måter, og resultatet hadde nok blitt noen middelmådige bøker.» Hvorfor i alle dager mener han at han hadde skrevet mindre gode bøker hvis han hadde måtte jobbe med noe annet ved siden av? Er det ikke slik de aller fleste forfattere nå til dags slår seg opp, ved å ha en jobb, og å skrive ved siden av?

Greit nok at det hadde tatt Solstad mer tid å skrive den samme romanen, men den retorikken han følger er den samme som i Kvalitetsreformen anno 2003, den  som håpet å få studentene til å bli heltidsstudenter, og dermed bedre studenter. Det er ingen selvfølge at det å konsentrere seg om bare én ting gjør at denne ene tingen blir bedre. De fleste av oss som virkelig ønsker å bli forfattere finner en måte å skrive på. Skal du på død og liv vie deg til kunsten, har du selv ansvar for å få denne så god som mulig. Det nytter ikke å si at «uten stipendordninger så kan ikke jeg skrive godt».

Det Monica Aasprong mener, ser ut til å drukne helt i debatten. Hun mener det er de samme forfatterne som mottar stipender hele tiden, at vi bare støtter den samme litteraturen fordi denne er offentlig anerkjent som god, og at det er et problem at det er forfatterne selv som deler ut stipend til sine egne. Hun viser til ordninger i Sverige som kan gjøre at flere forfattere blir vurdert for stipendordningen, og at «rettferdighetsprinsippet» blir fulgt (det vil si flere forfattere får færre penger). Det er slettes ingen selvfølge at Norge skulle hatt en stipendordning som gjør at forfattere kan konsentrere seg om «kunsten», vi kunne latt markedet styre. Da måtte forfattere som hadde lyst til å tjene penger på bøkene sine skrive det som folk vil lese. Mange frykter at å la markedet styre vil gjøre kvaliteten på litteraturen dårligere, og dermed er Forfatterforeningens stipendordning med på å sikre en viss kvalitet. Og det er kanskje derfor debatten ser ut til å ta denne vendingen, det diskuteres ikke lenger hvorvidt de som deler ut stipendene må gjøre noe med systematikken sin eller hvordan juryen er sammensatt, det diskuteres hvorvidt det å ha forfatterstipend er riktig eller ikke, og om Forfatterforeningen gjør en god jobb.

Men hadde færre stipender eller mindre utdelte penger gjort at færre ville ha skrevet, og at vi dermed hadde gått glipp av talenter? Folk som vil skrive finner da vitterligen måter å få gjort dette på, og i noen tilfeller vil det nok ende med en bedre selvsensur, og bedre kvalitet på det som faktisk kommer ut.

Det å være en statsstøttet forfatter er ingen menneskerett. Det gis fortsatt ut litteratur av ymse kvalitet i Norge, enda så god denne stipendordningen er. Frode Johansen Riopelle skriver at 600 forfattere er for mange. At Klassekampen gir plass til Solstad og Petterson for at de skal kunne forsvare det faktum å ha forfatterstipender, og si ting som at «Den norske forfatterforeningen [er] rett og slett bra greier», er å ta debatten i feil retning. Monica Aasprong kritiserte jo nettopp at det er for mange mannlige og allerede veletablerte forfattere som får stipendene. Og nå får de også lov til å ta debatten ut på jordene?

Where Am I?

You are currently browsing the Kronikk category at Skrivebordsskuffen.