Vi som frykter kaffekjelens vinger

september 22, 2011 § Legg igjen en kommentar

Tip me over and pour me outAkk, kaffe. For noen, det beste i verden. For andre, svart galle. La oss si at du tilhører første kategori. Kaffen gjør sitt inntog i din verden hver dag, og stort sett kommer den i små hendige pappkrus, eller store keramikk-kopper med «verdens beste radiomaker» skrevet utenpå. Men noen ganger er det slik at flere enn bare deg skal ha, og da har noen kloke hoder funnet ut at vi kan samle kaffen – på kanner!

Du er på seminar. Det er ukristelig tidlig. Du snuser deg fram til der hvor kaffen serveres. Ved et bord i enden av rommet står det mange mennesker og tilsynelatende henger. Men plutselig sprer de seg, og det er da du ser den. Kaffekanna: blank og fin og skummel, triumferende på et bord, dominerende over alt og alle som vil ha tak i innholdet. Skjelvende går du bort, mens du på veien intenst prøver å lese og dekode kaffekanna: er det noe i utseendet som avslører hvilke lukkemuskler som gjemmer seg på innsiden? Skal du dytte på lokket for å frigi kaffen? Må du skru? Skal du bare helle, fordi kanna er slik snedig konstruert at lokket selv åpner seg når den kjenner tyngdekraften trekke? Er det en spake på baksiden som må presses ned før du kan bikke på den?
Omsider er du borte ved bordet, og det er bare deg og den, og du vet at dette blir dyp fornedrelse hvis du ikke umiddelbart tar grep om kaffekanna og vet nøyaktig hvilke knotter du skal skru på, hvilke knapper du skal trykke inn, hvilke magiske trylleformularer du skal hviske, for å få den til å åpne seg. Du saumfarer ditt minne om erfaringer fra tidligere kaffekanner, men alt du kan huske er den forferdelige følelsen av å ikke få tak i kaffe.

Det aller verste er selvsagt når kanna egentlig er tom. For de er alltid så tunge. Og ikke vet du om det bare er du som er skikkelig teit, om du har lukket kanna i stedet for å åpne den, om du har skrudd lokket feil vei, om du har gått glipp av allmennmenneskelig kunnskap, eller om du bare rett og slett er for seint ute. Så da står du der, vrir på lokket, trykker på knapper som er ikke-eksisterende, rister løs på objektet, heller til alle kanter, roper «sesam sesam lukk deg opp!», kyler kaffekjelen i veggen, innser at den slettes ikke har vinger, for den går rett i gulvet på den andre siden, forbanner deg over at du er så fordømt dårlig på å åpne kaffekanner, at du ennå ikke har knekt koden, at livet skal være så vanskelig, at du for alltid må gå uten koffein, du sverger at du skal skifte til te, at du skal bli sunn og frisk og drikke vann fra springen, for springen har i det minste skjønt det, før noen kommer rolig og sindig med en ny kaffekanne, sier at den gamle var tom, men her er det fersk-traktet kaffe, og alle som står bak deg og har vært vitne til dine eskapader hiver seg fram mot den nye kaffekjelen, straks får åpnet den uten at du helt kan se hvordan, og heller rykende kaffe ned i pappkrus som fort blir alt for varme å holde i.

Sånn er det. Alltid. Et nytt seminar, et nytt møte, og en ny type kaffekanne. Aldri har den vinger. Men du er sikker på at du kan høre den knegge idet du tar tak i hanken.

Javisst er det snusk her!

desember 30, 2010 § Legg igjen en kommentar

Det er lille julaften, og det skal ryddes og vaskes i musehullet. Som seg hør og bør. Og alle skal hjelpe til.

Etter en runde med støvsugeren, spør jeg pappa om det er noe mer som skal kjøres over før jeg rydder den vekk.

«Ta nede i vindfanget», sier han, «der tror jeg det er en del snusk.»

Interessant ordbruk, tenker jeg, og bakser det grå monsteret ned trappa og bort til utgangsdøra. Jeg åpner den innerste glassdøra forsiktig, inn til det lille rommet som visstnok skal fange vinden, forberedt på litt av hvert. På overflaten virker alt rolig. Skopinnsvinet står stille i hjørnet med noen blader festet i pelsen fra i høst, dørmatta ligger en smule skjeivt og krøller seg i den ene enden, men gjemmer kun et dusin gresstrå og noen steiner. Rusk er det masse av, men snusk?

Monsterstøvsugeren snuser og sniffer bortetter gulvlistene, kiler pinnsvinet over ryggen og eter opp bladrestene fra i høst. Men da pinnsvinet legger seg over på ryggen for å la understellet blåses, avslører den med ett at pappa hadde rett.

I kroken har de gjemt seg, alle djevelens kryp og mørkekrefter, under et tynt lag med grått spindelvev. Der under blinker det i miniatyre julelys, det klirres med glass og skåles i tyktflytende fordervelse. Det bedrives hor i hjørnet, ved et lite fingerbøl spilles det for smuler, noen knasker på kadaveret til en annen, begge like svarte, hårete og ekle. Her bedrives det snusk på høylys dag!

I det jeg får behersket min avsky mot taskenspilleriet som foregår der nede hvor listene møtes, rekker jeg fram min guddommelige pekefinger, og sender syndefloden – i form av en lunken bøtte med grønnsåpevann – ned over spetakkelet. De små sjelene hviner høyt før druknedøden tar dem.

Jeg løfter matta, og lar bekker med vievann renne ned under den. Også her forstyrrer jeg et bordell av små vesener, ukvemsord og forbannelser kastes mot meg i det sollyset avslører den mest forkastelige matorgie, fråtsing i døde insekter, spillopper som danser rumba på kadavrene, skrukketroll som vrir seg i rus, og fluelarver som har seg med sine egne småsøsken, rabagaster som skjender det hellige ord. Grønnsåpevannet setter en hard og brutal stopper for moroa, «Jeg smelter», skriker de, før Vaskekluten suger opp det som måtte være igjen av snusk og rusk.

Når det verste synderiet er tørket opp, går Monsterstøvsugeren over slagmarken og spiser opp restene av djevelsen barn og dere hedenske idolskikkelser.

Omsider er også vindfanget fritt for snusk, i likhet med resten av musehullet. Alt er klart for den utrolige høytiden de kaller jul, som ligger rett rundt hjørnet, en uke eller to med bading i alt som kan kjøpes for penger: alle guds dyr, stekt, fritert, partert, posjert eller spiddet; alkohyler i alle varianter, fra rødvin til whiskey, fra brunt til blankt; kaker og sjokolade, marspian og knekk, nøtter og lakris. For ikke å snakke om de materielle godene som regner ned under juletreet kvelden den 24., mens sølvguttene angelisk synger guds glade budskap.

Da er de godt at snusket i vindfanget er eksorsistisk fjernet for denne gang.

 

For de som skulle synes synd på min pappa, er ordbokas definisjon av ordet snusk som følger:

1 rusk og rask
2 ( fam.) småsjofelhet

Noen ting blir lettere (thangod!)

november 23, 2010 § Legg igjen en kommentar

Som liten, som altfor liten, var det å ikle dyna dynetrekk noe av det vanskeligste og mest utfordrende jeg visste om. Dynetrekket var alltid for svært, og jeg så liten at jeg kunne stå inni det, og det fantes ingen triks, eneste løsning var hardt arbeid og enorm konsentrasjon for å få de riktige dynehjørnene inn i de riktige trekkhjørnene.

På magisk og uforklarlig vis ble det alltid feil. Selv med nøye planlegging og karttitting før jeg begav meg inn i dynetrekkets lunefulle krinkelkroker, med nevne fast rundt hjørne nummer 1a og kompasset stødig utpekt mot hjørne nummer 1b, for å føre disse to bestanddelene sammen i perfekt symbiose, så gikk det alltid gærnt. Etter ekspedisjonen med hjørne nummer 2 på tilsvarende vis, kom det kritiske punktet: å holde hjørnene opp og riste resten av dyna på plass, slik de voksne gjorde. Når dyna er dobbelt så lang som deg, er dette mildt sagt en utfordring. Løsningen var alltid opp på kommoden eller skapet, med dynedyret over skulderen, og håpet om at jeg ikke falt ned denne gangen.

Og alltid, alltid, alltid, som om det var skrevet ned i Murphys Lov, var det feil. ”Når en dyne skal ha trekk på seg, vil alltid galt hjørne havne i feil hjørne.” Hjørne en og to hadde inni trekket byttet plass, dyna var vridd, og uansett hvor mye monumental risting jeg bedrev, så ville de ikke gå dit de skulle.

Så var det inn igjen, fram med kart og kompass og hodelykt, håret bustete av dyne-elektrisitet og kunne blussende røde av ENORM frustrasjon over at noe som tilsynelatende skal være enkelt må bli så vanskelig. En time etter sengetid var dyna endelig på plass.

 

En hel rekke ting blir vanskeligere i voksenalderen, sier de. Mer ansvar, mer bekymringer. Men én ting har i hvert fall blitt lettere: å legge dynetrekk på dyna. Thangod!

 

Røyksopp

oktober 31, 2010 § Legg igjen en kommentar

Røyksoppen har skjønt det. For å spre sine frø med minst mulig egeninnsats, har den konstruert seg selv uimotståelig for nysgjerrige og lekne menneskeskapninger.

På hytta nede på Sørlandet har den dukket opp i oktober, og strategisk plassert seg nøyaktig midt i stien fra hytta til utedoen. Jeg fascineres! Hvordan kunne den vite at det er akkurat denne veien vi må gå flere ganger om dagen? Og hvordan i alle dager visste den at vi skulle ned på hytta akkurat nå for å stenge den for sesongen? Magisk.

Der står den altså, som gråhvite fristende skumputer, og bare venter på at jeg skal vandre forbi. Og jeg klarer selvfølgelig ikke å dy meg. Poff – poff – poff, sier det. Og så har to dusin røyksopp satt sine millioner av sporer til verden. Neste sesongs røyksopp er med dette sikret. Og stien til utedoen igjen fri for distraksjoner.

Pepperfabrikken

oktober 3, 2010 § Legg igjen en kommentar

”Du burde skrive barnebøker”, sier hun til meg der vi står foran komfyren.

Jeg pleier å stå og fundere på kjøkkenet. Særlig når jeg vasker opp. Oppvasken er så lite intellektuelt stimulerende i seg selv, at tankene bare er nødt til å vandre. Før jeg vet ordet av det farer de rundt i hele rommet, stanger i taket, og kommer flyvende ned igjen, plasker i oppvaskvannet og minner meg om hva det er jeg egentlig driver med. Rister er bra for filosofering. Ovnsristen er kronglete å vaske, og stadig full av fett. Det er mellom disse klissete jernstengene at alle de fundamentale spørsmålene blir besvart: Hvorfor finnes det ondskap i verden? Hva er meningen med et liv etter døden? Hvor kommer alle bananfluene fra? Og hvordan er det egentlig å jobbe på en pepperfabrikk?

Så foran komfyren en dag så spør jeg hun som er nærmest: ”Hvordan tror du det er å jobbe på en pepperfabrikk?” Jeg skal til å krydre maten, og pepper er det eneste jeg er god på. Jeg lever for pepper. Sort er best, men rød og hvit duger også. Den hvite kan skilte med at den ikke er like aromatisk som den sorte, men skarp i smaken. Sort pepper er uunnværlig, og gir (overraskende nok), i følge etiketten, ”en frisk og god peppersmak”. Cayennepepper er det mest eksotiske for oss nordboere, og det påstås at den er det mest smaksrike krydderet i verden. Noe pepper kommer i hele korn, andre er allerede støtt fra fabrikken.

”Det er jo ikke akkurat sånn at de lager pepper”, svarer hun. ”De høster den vel bare og tørker den.”

”Se her, ’støtt pepper’ står det!” Jeg viser henne beholderen jeg holder i hånda. ”Det må jo bety at noen støter den. Jeg ser for meg at de har en enorm pepperkvern i midten av fabrikklokalet, som er festet i taket og sender små pepperkorn ned i en beholder som fordeler det videre i små bokser. Og de som jobber der må gå med munnbind for å slippe å nyse hele tiden. Kanskje man blir immun mot pepperen til slutt. Og så kan man lukte fabrikken i ti mils omkrets. ’Nå nærmer vi oss pepperfabrikken’, sier de innfødte, ’jeg kjenner det på lukta.’ Og over fabrikken ligger det til stadighet en svart sky av pepperkorn. Og er man skikkelig fattig og ikke har råd til salt på maten, som det heter, kan man luske rundt pepperfabrikken og stjele med seg en liten haug som havner på utsiden.”

”Du burde skrive barnebøker”, sier hun.

Etter middagen vasker jeg risten, heller på oppvasksåpe og prøver å få den tynne grønne strålen til å treffe , og ikke imellom, stengene. Det er stille en stund.

”Eller hva med på såpefabrikken?!”

Where Am I?

You are currently browsing the Petit category at Skrivebordsskuffen.