Tenn lys

desember 28, 2013 § Legg igjen en kommentar

Denne mørketida har jeg vært mer på gravlund enn tidligere, ikke fordi jeg plutselig har fått en smak for døden, men fordi Vestre Gravlund ligger på min vei mot byen. Har jeg tid så spaserer jeg igjennom.

Og jeg har tidligere vært av den oppfatning at folk flest tenner lys på graven to ganger om året: allehelgensaften og julaften. Den gang ei. Jeg går på gravlunden i begynnelsen av desember og ser en hel masse lys. Ikke like mange som på de brennhete aftenene, men allikevel, nok lys til å gjøre gravlunden levende i mørket og å minne meg på en ting: Folk tenker på sine døde.

Foruten den fine tanken om at vi bryr oss om de som ikke lenger er til stede i livene våre, ikke bare når det er forventet av oss, men utenfor høytidene også; og foruten den stille freden som er å finne på gravlundene og som er en overveiende grunn for å stikke innom uansett om man har slektninger å tenne lys for eller ikke; så er det et utrolig vakkert skue å se utover en stille plass med hundrevis av tindrende, oransje prikker.

Det er ikke bare på gravlunden at lysene dukker opp når det blir mørketid i kalde nord, det er ikke for ingenting at vi pynter trær og busker med lyslenker, setter fyr på peisen hvis vi har en, eller et telys eller tjue. Lysprikker i mørket fortsetter vi å lage oss, og hvem vet hvorfor. Kanskje er det bare estetisk vakkert, eller kanskje minner det oss om noe.

Lykthus

Flammen, eller den lille lysende prikken i mørket, er et ikon. Et ikon er noe som gjengir virkeligheten, men i mindre målestokk. I den vesle flammen vi tenner for de døde samles betydningen av hele livet; det er så mye denne flammen skal representere at det er rart den ikke brister. Men flammen danser lett med sin tyngde, antakelig fordi den er revnende uvitende om de ikoniske trekk vi tillegger den.

I boka Pappan och havet av Tove Jansson, blir lykten beskrevet på denne måten:

«Den gjorde allting nära och säkert, en tät krets som var familjen och det de kände och litade på och utanför var det främmande och osäkra som staplade mörkret högre och högre och längre bort ända till världens ände.» (1965: 15)

Her beskrives forholdet mellom hjemmet – der familien er samlet – og den fremmede verden utenfor. At den vesle brennende lykten representerer familie har ikke bare å gjøre med at den er koblet til hjem, trygghet og varme. Det har også sin historiske forklaring.

Bachelard skriver at huset, selv når gjengitt utenfra, viser en intimitet (1994: 72). Han skriver også at når et hus forstås som lykkelig, så kommer det røyk ut av pipa (ibid). Piperøyken er et tegn på at det finnes indre varme i huset, og at det finnes en ild. Det vil si at huset lever, og blir dermed (også fra utsiden) en gjengivelse av de menneskene som befinner seg på innsiden, og som til syvende og sist er de som omskaper huset til et hjem. Den indre ilden er det vi tenker på når vi tenker på et varmt hjem, men den vesle flammen i et lite glasshus, også kjent som lykt, kan dermed lett forstås som en miniatyr av ilden som finnes i huset.

Ilden kommuniserer først og fremst to ting til oss: trygghet og varme. Begge disse egenskapene tilegner vi hjemmet (selv om Bill Bryson i sin korte historie om de nære ting; Hjemme, viser at det komfortable hjemmet ikke var en tanke før seint på 1700-tallet, i hvert fall i Storbritannia  (2012: 169)), og om vi snakker om et godt hjem, vil trygghet og varme være noe som definerer også det. Ilden kan på mange måter være det samme som hjem. Varme kan godt bety fysisk målbar varme, samt menneskelig varme (åpenhet, sympati). Trygghet kan bety tak fra stormen, men også et sted hvor individet kan kjenne seg fritt til å være seg selv, et sted å hente krefter og skjerme seg fra verdens ondskap. Det er selvfølgelig nok av eksempler på at hjemmet ikke er som det skal være, men her snakker vi om et ideal. Når hjemmet blir utrygt og truende, så gir det oss gjerne ekstra store frysninger. En del skrekkfilmer leker med den dobbeltheten mellom vår forventning av at huset er trygt, og at det potensielt nettopp ikke er det.

Hjemmet er et sted vi returnerer, det er dit vi skal etter å ha vært ute i den store vide verden. Mye barnelitteratur lærer oss dette, at hjemmet er den ultimate havn. Bill Bryson nevner også at huset «er der historien til slutt havner» (2012: 17). Selv om de tre vise menn ikke skulle hjem da Jesus-barnet ble født, så var det den lysende prikken i en ellers mørk himmel som fortalte dem hvor de skulle.  På samme måte viser fyrlyktens enslige blink hvor skipene skal styre for å komme trygt i havn. På lignende vis kan flammen i vinduet eller bare lykten utenfor døren være det som leder deg til huset. Den lysende flekken i et hav av ukjent mørke er stedet du vil være.

Som Bryson også viser, så startet huset egentlig som en stor hall, med ilden i midten. Alle rom var ett, kjøkken og soverom, oppholdsrom og fjøs; folk og fe holdt seg der varmen var. Ildstedet, gjennom sin varme, ble samlingspunktet, og har deretter fått en iboende kvalitet fra oss som noe fundamentalt sosialt og menneskelig, fordi vi alltid har samlet oss rundt ilden. Ildsted på engelsk er «hearth», og om det er tilfeldig eller ikke så ligner det overraskende mye på ordet «heart», altså hjerte (hearth kan også rett og slett bety «hjem», noe som viser at det ikke alltid er noe klart skillet mellom ideen om hjem og ilden). Funn av den mest primitive formen for ildsted; en ring med steiner rundt ilden, er datert til 125 000 år siden. Også i denne (høy)tiden, samler vi oss rundt ilden. Vi står på åpne, kalde gravlunder med fyrstikker og vanter og setter fra oss lys som skal ære det samværet og den nærheten vi har hatt med de som ikke lenger er med oss. Så blir vi et øyeblikk eller to stående rundt flammen og lar den si alt vi ikke kan.

Flammen har også gjennom tidene hatt en spirituell betydning. Å tenne lys for de døde er én ting. Men i tider hvor ofring av dyr til gudene var en del av skikken, var ilden også relevant (til brenning av dyrebein), eller det skulle brenne en hellig flamme ved templene til forskjellige guddommer. Bare tenk på OL-flammen, som har sin opprinnelse i de gamle greske, olympiske leker (startet i 776 før Kristus i Olympia), og der igjen skulle den symbolisere ilden som ble stjålet av Prometheus fra Zevs. Prometheus var, ifølge gresk mytologi, den som ga ilden til menneskene.

Så i den lille lysende prikken, eller de mange små lysende prikkene, ligger både historie, religion; kropp og ånd. Gjør gjerne som sangen sier: tenn lys.

Kilder:

Bachelard, Gaston (1994): The Poetics of Space [fransk orig. 1964] overs. Maria Jolas, London

Bryson, Bill (2012): Hjemme. En kort historie om de nære ting. [engelsk orig. 2010] overs. Gunnar Nyquist, Trondheim: Gyldendal

Jansson, Tove (1965): Pappan och havet [gjentrykk 2006] Helsingfors/Stockholm: Alfabeta Bokförlag

Ellen er mamma

november 18, 2012 § 2 kommentarer

I Morgenbladet 16.-22. november er det trykket en kronikk av det personlige slaget. Ellen Slotnæs skriver om sin funksjonshemmede datter, og hvordan hun som forelder reagerer når rektor på skolen foreslår å sende datteren på en spesialskole. Det vil ikke Ellen Slotnæs ha noe av, og beskriver først sine følelsesmessige reaksjoner, og dernest argumenterer hun for hvordan det er bedre for hennes datter og for andre potensielt svake eller ensomme mennesker i skolesystemet at slike elever ikke blir omplassert, men inkludert.

Til slutt står det: Ellen Slotnæs er mamma. Denne teksten er antatt av Morgenbladets ansvarlige redaktør fordi artikkelforfatter er i familie med Morgenbladets debattredaktør.

Dette er stort av Morgenbladet. Her innrømmer de svart på hvitt at det hjelper å kjenne folk som jobber i Morgenbladet, for da får du kronikken din på trykk. I tillegg er det fordel å være forelder. Ellen er jo mamma! Du kommer ikke nærmere livet enn dét.

Du kan lese kronikken på Morgenbladet sine nettsider også.

Her står det imidlertid ingenting om hvorfor Ellens kronikk er valgt ut.

These are a few of my favourite things

juni 9, 2011 § 2 kommentarer

  1. død cola
  2. nyvasket sengetøy
  3. nugattispising rett fra boksen
  4. heliumsballonger på rømmen
  5. tørt løv
  6. såpebobler
  7. lukten av limstift
  8. båtlur
  9. tödler
  10. mozartkuler
  11. takt 115-124 i 1. sats i Dvoraks 9. symfoni (fra den nye verden)
  12. kirkeklokker og andre klokkespill
  13. skuffende kadens
  14. kaffelukt
  15. fersk basilicum
  16. fallende snø
to be continued…

Bry mig, snälla!

februar 16, 2011 § Legg igjen en kommentar

[om å være til bry]

Han har blitt kritisert for sine metoder, Hundehviskeren; noen følger ham religiøst, andre mener han driver med dyremishandling. Men én ting sa han som gikk rett hjem hos meg: «pity is not love». Og han har helt rett. Å synes synd på noen er ikke kjærlighet.

På veien opp til universitetet så jeg ham igjen, denne skikkelsen som stadig kommer tilbake i bybildet, i mitt verdensbilde, som krysser mitt spor, litt forskjellig hver gang, men trekkene er de samme: en gammel eller middelaldrende mann, med skjegg, alene, litt krokbøyd eller stakkarslig, stavrende med korte skritt gjennom snøen under paraplyen sin. Og med ett gjør det vondt i hjertet.

*

Jeg elsker det svenske språket. Det er så vakkert, med sin utbildning, trädgård og trottoar. Det ser bra ut også, alle tødlene på papiret. Jeg skulle ønske vi brukte tødler på norsk. Jeg intervjuet Åsa Linderborg, svensk skribent og historiker (og min store heltinne), og hun kom med et uttrykk vi også har, hun sa «fra a til ö». Ikke til Å. Jeg syns det var morsomt. Det var også da jeg oppdaget at svenskene sier alfabetet «x-y-z-å-ä-ö», og ikke æ-ø-å som vi sier på norsk. Hvorfor det ikke er likt, vet jeg ikke.

Men Åsa Linderborg har også skrevet om en av de tristeste skikkelsene som er å finne i verden og i litteraturen, nemlig den store sterke mannen som faller, men som ikke har lov til å falle. Og den forferdelige ensomheten. Og hvordan ensomheten kanskje oppleves som verre for den som er vitne til den, enn den som etter sigende er ensom. For hvordan vet vi egentlig at alle som er alene er ensomme? Og hvordan vet vi at folk som ikke er alene ikke er ensomme?

Vi har en distinksjon på norsk som de ikke har på svensk, og noen ganger undrer jeg meg om det faktisk er bedre slik svenskene gjør det: de skiller ikke mellom «alene» og «ensom». Ensam kan bety begge deler. Jeg skrev masteroppgave om Tove Janssons mummitrollverden, og der er det mye ensomhet og mye alenehet, men uten å påpeke skillet får vi noe fint, noe underlig, nemlig en verden der det å være alene ikke nødvendigvis betyr å være ensom, og det å være ensom ikke nødvendigvis vil si å være alene.

Da jeg så filmen «Cornelis» om Cornelis Wreesvijk, irriterte oversetteren meg. På slutten av filmen er Cornelis syk og døende, og det står «han döde ensam på Södersjukhuset den 12. november 1987» (fritt sitert etter hukommelsen). På norsk stod det «han døde ensom…» Men det kan ingen vite! Vi kan vite at Cornelis var alene da han døde, vi kan anta at det ikke føltes så flott for ham å ligge der og være dødssyk, men vi kan ikke vite om han var ensom eller ikke. Å tillegge mennesker ensomhet er heller ikke kjærlighet. I Mummidalen snakkes det om å ha plass til å være alene, å ha lov til å være ensom. Og derfor skal jeg heller ikke anta at disse ulykkelige mannlige skikkelsene som noen ganger krysser min vei er ensomme eller ulykkelige eller har gjort seg fortjent til min sympati. Som i Åsa Linderborgs Mig äger ingen, og som i Cornelis-filmen, er det tanken på at noen dør alene som gjør meg så vondt, som gjør oss så vondt. Men det er slettes ikke sikkert at det stemmer. Det er nå et annet tema som Tove Jansson setter fingeren så elegant på i bøkene om Mummitrollet: hvorfor er vi så redde for ensomheten? Men det spørsmålet får bli liggende til en annen gang.

*

Men javisst skal man bry seg! Når jeg blir øm og trist av synet av alenegående menn og bare vil klappe på dem litt og si at alt går bra, så er det en følelse verdt tusen ganger mer enn likegyldighet. Jeg vet det. Spørsmålet er bare «hvem er den verdt noe for?» Hvem er den følelsen til gavn når jeg ikke gjør noe ut av den? Han får ingenting ut av det. Og jeg føler meg bare dårlig.

Så her en lørdag hadde jeg endelig en diskusjon det kom noe vettugt ut av, og det med en person jeg nettopp hadde møtt. Det begynte med at jeg kranglet med ham om hans forutinntatthet, at han hadde hatt én diskusjon med ei jente tidligere på kvelden hvor han hadde hatt ett poeng, og tok dette med videre til diskusjonen med meg. Jeg mente at det gav en illusjon av at han hadde en agenda, om det så stemte eller ikke, og det motsatte han seg. Etter litt fram og tilbake så det ut til at han skjønte hvor jeg kom fra, og han takket meg for å ha gitt ham motstand. Siden jeg ikke så lenge før hadde malt ham til å være en litt arrogant og bedrevitende filosofistudent, var det en irettesetter for min egen forutinntatthet at han reagerte så positivt på motstanden jeg kom med. Det minnet meg om den gangen jeg var og svømte, havnet rett bak en fyr etter å ha skiftet bane, og han tok seg bryet med å stoppe opp litt og spørre om jeg svømte fortere enn ham. Jeg svarte «jeg tror ikke det», og det viste seg å være sant, jeg svømte ikke fortere enn ham, men jeg ble så overrasket over at han ikke bare var villig til å tro det, men også anerkjenne det overfor meg og la meg gå foran. Mitt inntrykk av at de fleste svømmende menn i den delen av bassenget (den raskere delen aav bassenget) hadde et enormt konkurranseinstinkt og aldri ville latt ei jente passere dem, måtte med ett justeres. På samme måte syns jeg det var stort av filosofistudenten å si at jeg gav ham motstand og at han var glad for det. Alt for mange mennesker skyr en god diskusjon under en idé om at vi alle skal komme overens og at vi alle skal være glade. Men uten motstand kommer vi ingen vei, vi blir ikke klokere og vi blir ikke bedre mennesker. Det finnes de som setter seg i mot alt (kverulanter kaller man dem), og det er stort sett bare slitsomt. Alt med måte. Men allikevel.

Etter at den første uenigheten var passert, kom filosofistudenten med et innlegg som jeg kunne bejuble. Litt som «pity is not love». Han sa at han ville at folk skulle være til bry. At man ikke skulle sky uenighet, tvert imot at man skal gå litt opp i fjeset til andre mennesker, gi dem litt å kjempe mot, for det har de som regel godt av. Noen hadde ment at han burde skifte ut ordet «bry», for det hørtes negativt ut, men der sa jeg meg uenig. «Bry» finnes også i «å bry seg», og da er det med ett positivt. I den verden vi lever i, hvor den hardeste kritikken mot det moderne samfunnet er at vi alle er individualister og har sluttet å bry seg om andre, de har sluttet å se, så tror jeg det beste sentimentet er å beholde «bry»-ordet. Det finnes ikke noe mer riktig noen ganger enn å si «jeg ser deg». Jeg ser hva du har å stri med, jeg ser at du går der alene, og jeg skal ikke synes synd på deg, for det gavner ingen av oss, men jeg er gjerne til bry. Jeg gir deg gjerne litt motstand. «Vær til bry» sa han i det jeg gikk den kvelden. Og det akter jeg å være.

Ei venninne tok filosofien videre. Hun sa at hvis vi skal være til bry, hvis vi skal bry oss om andre mennesker, må vi også la andre mennesker bry (seg om) oss. Og dét er kanskje enda vanskeligere enn det første. Det er en vits som går mellom meg og Ragnhild, at hun er en «spør folk»-person, mens jeg tar med meg kart og finner veien fram selv. Og det har jeg innsett før, at jeg er fordømt selvstendig, og kanskje for flink til å klare meg på egen hånd. Og jeg har ingen rett til å være den som får lov til å bry meg om andre, å være den som klapper på ensomme menn, eller være den som er til bry, som gir motstand til svømmedyktige filosofistudenter, uten at noen skal få lov til å gjøre det samme mot meg. Og da kommer vi tilbake til Hundehviskerens filosofi: ingen av oss har lyst til å være den noen bryr seg med, ingen av oss vil at noen andre skal tenke at vi trenger hjelp, og derfor tenker vi at andre heller ikke vil at vi skal bry oss. Det å bry seg, det å være til bry, henger uløselig sammen. De fleste vil tenke at å gå bort til en fremmed og spørre om han trenger hjelp kan tolkes som at man er til bry. Samtidig gjør man det ut fra en tanke om å bry seg. De som trenger hjelp og som blir tilbudt det takker kanskje på sin side nei fordi man nettopp ikke ønsker å være til bry for noen. Man ønsker ikke at folk skal bry seg av plikt, i frykt for å være ubeleilig. Dermed må vi både være hverandre til bry, – enten vi er den som hjelper eller får hjelp; den som gir motstand eller den som får motstand -, og vi må tillate hverandre å bry seg. Ikke tillegge andre en ensomhet vi ikke er villig til å gå inn i. For dét er ikke omsorg, det er bare tom sympati.

«Pity is not love». Bry meg, vær så snill.

Konstruksjoner

september 26, 2010 § Legg igjen en kommentar

Når jeg tegner gjør jeg ikke annet enn å lage system. Hvert blyantstrøk er en strek som jeg velger å plassere et sted. Bildet blir til hvis systemet er ritkig, hvis hver enket strek har funnet sin plass.

Jeg liker å tegne trær. Først og fremst tegner jeg stammer. En stamme består bare av hundrevis av buede streker som vender opp eller vender ned. Hundrevis av buede streker har muligheten til å gi illusjonen av figur, av tredimensjonalitet.

Når jeg skriver, setter jeg også sammen en masse streker. Bokstaver er linjer og buer. Er de plassert riktig gir de en mening, de skaper et bilde. Litteratur er illusjonen av figur.

Where Am I?

You are currently browsing the Tilfeldig category at Skrivebordsskuffen.