Ellen er mamma

november 18, 2012 § 2 kommentarer

I Morgenbladet 16.-22. november er det trykket en kronikk av det personlige slaget. Ellen Slotnæs skriver om sin funksjonshemmede datter, og hvordan hun som forelder reagerer når rektor på skolen foreslår å sende datteren på en spesialskole. Det vil ikke Ellen Slotnæs ha noe av, og beskriver først sine følelsesmessige reaksjoner, og dernest argumenterer hun for hvordan det er bedre for hennes datter og for andre potensielt svake eller ensomme mennesker i skolesystemet at slike elever ikke blir omplassert, men inkludert.

Til slutt står det: Ellen Slotnæs er mamma. Denne teksten er antatt av Morgenbladets ansvarlige redaktør fordi artikkelforfatter er i familie med Morgenbladets debattredaktør.

Dette er stort av Morgenbladet. Her innrømmer de svart på hvitt at det hjelper å kjenne folk som jobber i Morgenbladet, for da får du kronikken din på trykk. I tillegg er det fordel å være forelder. Ellen er jo mamma! Du kommer ikke nærmere livet enn dét.

Du kan lese kronikken på Morgenbladet sine nettsider også.

Her står det imidlertid ingenting om hvorfor Ellens kronikk er valgt ut.

Snøens hjem

oktober 19, 2012 § 2 kommentarer

Kjære pappa, skriv til meg fra India, skrev jeg på en lapp. Og så gjorde han det.

Han skrev om da han kom fram til Mumbai. Pappa pleier ofte å dra på forretningsreise til mer kjedelige steder, som Houston i Texas, der han sier verden ikke er laget for å gå – du kommer bare fram med bil. India er mye mer spennende, jeg håper jeg får meg en jobb som sender meg til India. India er et enormt land. Det bor 1.2 milliarder mennesker der, og i Norge bor det bare 5 millioner mennesker. India er det landet i verden med nest mest folk ut fra hvor stort det er. Men India er også veldig stort. Det sies at India er verdens største demokrati. Jeg vet ikke om de måler det i antall stemmer, eller.
Han måtte et hav av mennesker som stod utenfor flyplassen og ventet. Det er ikke så rart, for Mumbai er Indias største by. Det er der flest indere bor, men det er ikke hovedstaden. I Norge er Oslo den byen det bor flest nordmenn i og dette er også hovedstaden. Men sånn gjør de det ikke i India. Jeg lurer på hvordan folkehavet i Mumbai så ut, om det var fullt av mørke menn i pysjamas. Pappa kom fram på kvelden, så det må ha vært veldig mørkt. Det blir mørkere i Syden
enn i Norge på kvelden, det blir plutselig svart som om noen skrur av lyset. Og de har mindre gatabelysning der. De har færre fosser enn i Norge så de må spare på strømmen. Og rundt alle lampene flyr det insekter.

 
Pappa sa at veldig mange av flypassasjerene ble møtt av folk med skilt. Et skilt med navn på. Jeg hadde trodd at pappa kanskje ville møtes av en mann med et navneskilt, men det skulle han ikke. Vi er sånne jordnære mennesker. Pappa kunne selv komme seg fra flyplassen til hotellet. Trodde han.
En mann i pent tøy kom visst bort og begynte å ordne og styre, og tok med seg bagasjen hans. Og pappa ble litt usikker, han var tross alt i et fremmed land, i et menneskehav av pysjamaskledte, og ikke vant til at noen andre bærer bagasjen hans. I India har de et klassesystem, de følger kaster. Det er forskjellig status nyttet til de enkelte kastene, de har til og med egne jobber. Noen står også utenfor systemet, de er kasteløse og helt nederst på rangstigen. På en måte skulle man tro at de var helt fri, at de kunne gjøre som de vil. Og det kan de nesten også, på samme måte som en uteligger i Norge kan gjøre hva han vil. Det vil si, ikke så mye egentlig.
Pappa sa at India har forkastet kastesystemet for mange år siden. Offisielt. Men fortsatt så er det sånn at det er store klasseforskjeller. For eksempel har de egne folk som bærer bagasjen din. Pappa trenger ikke noe kastemerke, for han er hvit, så det lyser lang vei at han er europeer. Og hvite europeere tilhører kolonikasten. Det er fordi India en gang ble eid av England. Portugal og Frankrike eide også litt, men engelskmennene hadde mest. Indere ser derfor opp til alle som ligner på engelskmenn. Engelskmennene lærte dem å drikke te og spille cricket. Og nå er inderne verdenskjente for teen sin – den kalles chai forresten, men det vet ikke pappa for han drikker bare kaffe – og de har verdens beste cricketspillere.
Pappa sier at han ble lurt, han havnet i en pirattaxi som fikk ham til å betale fem ganger så mye det egentlig skulle koste for turen. Og da virker det jo ikke som om inderne har respekt for ”kolonikasten”. Men på grunn av kastesystemet er det også stor forskjell på hvor mye penger folk har i India. De som har lavere kaste får dårligere betalte jobber, og da har de mindre penger. Og derfor prøver de ofte å lure til seg litt mer hvis de kan. Men pappa sa at det uansett ikke var dyrt. Selv med fem ganger den vanlige prisen var det billigere enn å ta taxi i Norge.
India kan også være et farlig land å dra til. I 2008 ble noen hoteller bombet i Mumbai. Dette kalles for terrorangrep, fordi vi ikke vet hvem som har gjort det og hvorfor. Målet er å skape frykt. Pappa sier at det at de bombet vestlige hoteller er viktig. De prøver å si at de ikke liker Vesten. Så det er noen i India som ikke ser opp til europeere og som helst vil ha dem vekk. Mumbai het Bombay før, og det var portugiserne som ga byen navnet Bombay. India ville heller ha navnet Mumbai fordi de ønsket å ta tilbake sin egen kultur, fra før India ble en koloni.

 
Pappa skulle på et møte i Mumbai før han skulle dra videre til New Dehli, som er hovedstaden i India. Han ble hentet på hotellet morgenen etter at han kom, og denne gangen trengte han ikke ta pirattaxi, fordi jobben hans hadde ordnet med
transport. Han fikk også egen sjåfør, for det er ikke så enkelt å kjøre i India for de som er vant til veiene i Norge. Pappa sa at det var steder der han ikke hadde turt å kjøre. Dessuten kjører de på feil side av veien. Dette er også noe de har lært av
engelskmennene. Det tok en og en halv time å komme fram til der pappa skulle i møte, enda det ikke var langt unna. Det er fordi det er så mye trafikk i Mumbai.
De kjører veldig utstrukturert, sier pappa, som om de ikke har trafikkregler i det hele tatt. Og for noen som kan trafikkreglene, blir det da veldig vanskelig. Han kjørte forbi det ene stedet som ble bombet på veien, for stedet han skulle ha møte var ikke så langt unna. Det betyr vel at de ikke har bygget det opp igjen, kanskje de er redde for at det skal bombes på nytt. Når pappa skulle tilbake til hotellet var det mye mindre trafikk, fordi det ikke var rushtid, og dermed gikk det fort.
Jeg vet ikke hva pappa snakket med folk i møtet om. Men han jobber i oljebransjen, og drar utenlands for å se på boreutstyr til oljeplattformer. Det gjør at han tar veldig mange bilder av turbiner og lignende ting når han er ute og
reiser. Jeg syns de bildene er kjedelige å se på, og skulle ønske han tok flere bilder av dyr og planter og mennesker. Pappa tok noen få bilder av ting som ikke var kjedelige i India også som han sendte meg. Han hadde noen av en elefant og av utsikt. Jeg lurer på om pappa er ensom når han drar på sånne turer, for han kan ikke ha med seg familie. Men på det ene bildet var det han og en annen mann på toppen av et fjell, og pappa smilte. Da så det ut som han hadde det fint.
Når pappa var ferdig i Mumbai tok han fly videre til New Dehli. Derfra skulle han til et lite sted, og dit gikk det bare lokalfly. Det var et lite fly med to propeller og bare tjue plasser. Men flyet var helt fullt. Pappa satt ved siden av en pent kledd mann som hadde med seg en koffert han ønsket å ha ved siden av seg på flyet.
Pappa trodde at han var inder, men han snakket engelsk til flyvertinnen. Pappa pratet med mannen senere, og det viste seg at han var inder, men hadde bodd lenge i utlandet. Grunnen til at han ikke snakket indisk med flyvertinnen er fordi
det ikke finnes noe som heter ”indisk”. Det snakkes mange språk i India, og hindi er det offisielle, i tillegg til engelsk. Men de som kan engelsk liker gjerne å snakke engelsk. Det har også noe med klasse å gjøre. Hvis du har høy utdanning i India
gir det status, og da kan du gjerne engelsk, for mye undervisning foregår på engelsk. Selv om ikke alle er så glade i engelskmennene så er de glade i språket deres. Og teen.
Pappa dro til et mindre sted som heter Dehra Dun. Det ligger utenfor New Dehli, ved foten av Himalaya. Himalaya er en hel kjede av fjell, med verdens høyeste fjell inni seg. Det betyr ”snøens hjem”. Men Dehra Dun ligger bare helt, helt
nederst ved Himalaya, er så vidt borti. All snøen som kommer fra Himalaya blir til en elv, og den kaller de Ganges. Ganges er hellig for inderne, de fleste er hinduister. De tror de kan vaske seg rene i elva, selv om den er kjempeskitten.
Religionen deres gjør også at de ikke dreper kuer, og kuene får lov til å gå som de vil og hvor de vil og blir noen ganger pyntet med blomster.
I Dehra Dun var veiene smale og fulle av mopeder, lastebiler, og tuctucer. Og elefanter! Pappa så en elefant på veien og prøvde å ta bilde av den gjennom vinduet. Bilen han ble kjørt i stoppet og han fikk tatt et ordentlig bilde av elefanten, som gjør kunstner med snabelen sin. Eieren av elefanten sitter oppå. I India kan de nemlig ri på elefanter slik vi kan ri på hester i Norge. Pappa måtte gi penger til mannen med elefanten etter at han hadde tatt bilde av den. Sånn er det
også i India, ingenting er gratis. Jeg lurer på hvor mye det koster for et elefantfotografi.

 
Pappa var på besøk hjemme hos noen indiske folk mens han var der. Disse var høykasteindere, for de hadde mye penger. Men pappa fortalte at mens det var kjempefint inne i huset, med dyre møbler og tepper og vaser og kunst, så var
utsiden skitten og falleferdig. De kaster gjerne søppel rett ut i bakhagen. Men i Norge er vi opptatt av utsiden, mamma maste alltid om at huset skulle males, og så har vi hager med trær og blomster, og rosene skal ha vann. I India lar de
plantene vokse litt som de vil. Pappa kunne ikke forklare meg hvorfor det var sånn, men han sier det har noe med kulturen å gjøre. At de er mer opptatt av innsiden, mens vi er mer opptatt av utsiden.
Pappa bodde på et luksushotell oppe i høyden. Man kan nesten si at han bodde på en liten del av Himalaya. Han tok bilder av utsikten, og det er langt ned. Han sa at lufta var kjøligere og mer behagelig der oppe, derfor er det best egnet for turister, for de er ikke vant til indisk klima. Pappa satte opp døra til rommet sitt om natta, men dagen etter så han at det skulle han ikke ha gjort. På vinduet er det klistret lapper med bilder av aper på. Det fins aper der i fjellene, som gjerne sniker seg inn på hotellrommene om natta, og det liker ikke inderne, eller turistene, at de gjør.

I nærheten av der han bodde satt det en ung gutt og tegnet på riskorn. Dette er en typisk turistting, sier pappa. Men han fikk gutten til å skrive mitt navn på et. Det riskornet fikk jeg da pappa kom hjem. Pappa var ikke blitt noe brunere av å
være i India. Brevet han sendte kom tre uker etterpå.

Skriv en fortelling om en reise til et land utenfor Europa. Vis hvordan landet er annerledes enn Norge og fortell om bl.a. natur, befolkning, levestandard, religion, og styreform.

http://indianorway.wordpress.com/2012/03/02/i-dine-sko/

Flyplass

juli 4, 2012 § Legg igjen en kommentar

Når jeg kommer hjem, hvem vil stå der og vente? Hvem vil toe sine hender når det går for lang tid. Hvem vil undre seg om jeg har endret meg. Hvem vil ha skilt, hvem vil ha blomster. Hvem vil ha dårlig samvittighet.

Når dørene åpnes, hva skal jeg møte? Et tomt gulv. Et løfte som ikke ble holdt. Åpne armer og store smil. Fremmede ansikter og et blinkende håp om et tog som kanskje kommer.

Når jeg kommer hjem, hvem skal jeg være? En som er elsket høyt nok til å hentes? Eller en som er sterk nok til å gå alene.

Jag är Zlatan. Jag ska vara god.

januar 22, 2012 § Legg igjen en kommentar

Omslag: Albert Bonnier Förlag Illustrasjon: Marie Alming

I Michael Endes fortelling Trylleskolen blir det å forvandle ett objekt til ett annet forklart med at man steg for steg må finne kjeden av lenker som finnes mellom det originale objektet og det du ønsker at det skal bli. Dernest må du visualisere disse trinnene, og til slutt vil forvandlingen skje. I denne teksten skal jeg trylle Kjersti Kollbotns Eg er mamma. Eg skal vere god (2009) om til Zlatan Ibrahimovic´ Jag är Zlatan (2011), eventuelt vice versa.

Egentlig skal det først og fremst handle om Zlatan, og hans forvandling. Ikke den forvandlingen han går igjennom i boka (ærlig talt så går han ikke igjennom noen forvandling), men den forvandlingen som skjer med leseren, fra å sterkt mislike den hun leser om, til å se verdien av den personen han er. Den personligheten som er Zlatan, de kvalitetene han har og som gjør ham både elsket og hatet, står i sterk kontrast til den personen som finnes bak mammafasaden i Eg er mamma, Tove Vik. Tove er fanget i en forventning om hvordan mammaer skal være, best betegnet gjennom tittelen: jepp, hun skal være god. Zlatan sliter også med et visst press om å være god, å være medgjørlig, snill, men jeg mistenker dette å være spill for galleriet. For Zlatan sier hele tiden i sin selvbiografi: ”ja visst var det dumt å oppføre seg slik og sånn, jeg burde kanskje ha ordlagt meg bedre eller taklet det på et annet vis ” (ikke et direkte sitat, kun parafrasering). Men denne bevisstheten leder aldri noe sted hen. Han har en tanke om at hans oppførsel provoserer folk rundt ham, såpass selvinnsikt har han, men han har ingen genuin interesse av å forandre seg, og mener at omgivelsene heller ikke har en interesse av dette. Zlatan har det best når han får være Zlatan, og det er også da han er best på banen. Og hvis fotballspill i bunn og grunn handler om å skåre mål, så må den beste strategien være å nettopp la Zlatan få være slik han er. Om mammaspill i bunn og grunn handler om å være det som er til det beste for barna, så kan ikke Tove Vik oppføre seg som Tove Vik naturlig vil. For da ender man kanskje bare opp med barn som Zlatan.

Men hvem skulle ikke ønske de kunne være Zlatan? Da boka om Zlatan Ibrahimovic kom ut høsten 2011, skrev VG at dette er julegaven til alle slemme gutter. Men VG tar grundig feil. For hvorfor skal slemme gutter lese om andre slemme gutter? Må ikke noe av vitsen med litteratur (med all kunst?) være at den har kraft til å forandre noe, til å få deg til å se andre perspektiver, tenke andre tanker, blir bedre? Å bare fõre seg selv med de tankene man allerede har gir ikke utvikling. Litteratur skal utfordre, provosere og gi et nytt verdensbilde. Det er i hvert fall min beskjedne holdning til den.

Zlatan har en holdning til verden som er skrekkelig irriterende, men fantastisk befriende. Det er kanskje dette som gjør at han er enten elsket eller hatet. Zlatan skriver slik:

Jeg var den som sloss. Lagde noen bråk, bråka jeg tilbake. Det var min måte å overleve på, og jeg lærte meg å ikke pakke inn ting. Jeg sa det rett ut, det var ikke noe: ’Du var veldig flink og veldig fin, men…’ Det var rett på: ’Du må faen meg skjerpe deg.’ Etterpå tok jeg konsekvensene. Sånn var det.[1]

Hele veien oppfører han seg sånn, han unnskylder ikke seg selv, selv om han noen ganger unnskylder det han sier og gjør. Men han er kval-løs og samvittighetsfri. Han er Zlatan.

Så dette er julegaven for alle snille piker, og alle stressa mødre. Nå lå ikke denne boka under mitt juletre, men jeg leste den i romjula likevel. Jeg hadde først tenkt å kalle denne teksten for: ”Zlatan, Zlatan, who the fuck is Zlatan?” For jeg er ikke interessert i sport, jeg har ikke fått med meg divaen fra Sverige og hans mange kjente uttalelser (og vakre mål), jeg vet ingenting om klubbfotball i Italia eller Spania, jeg vet ikke hva ”feltet” er eller hva det vil si å skåre på hælen. Og en viss, men grunn, innsikt får jeg i dette. Men det er ikke fotballkunnskaper jeg sitter igjen med når boka er ferdig lest.

Det er et privilegium å være Zlatan, som er få mennesker forunt. Tove Vik, på den andre siden, mistenker jeg at sitter i mange kvinner. Hennes situasjon er satt på spissen, men det er da vitterligen også Zlatans. Tove Vik er også viden kjent, gjennom det hun symboliserer: den onde mora. Hun finner vi i eventyrene og i de greske tragediene. Tove Vik er en hakket mer menneskelig mor enn sine forsøstre, hun har en bevissthet om hvordan hun burde være, men hun klarer ikke alltid å få det til å klaffe. Den bevisstheten Tove Vik har kunne ha gjort seg i en bok som Jag är Zlatan. Og Tove Vik (i likhet med undertegnede) kunne ha fått mye ut av å være litt zlatansk. Og det er nettopp derfor jeg tenker at jeg får mer ut av en slik bok enn det slemme gutter gjør. Jeg har mer å lære av Zlatan enn av Tove Vik.

Jau, ”kvifor klikkar det for mor”?[2] skriver Marta Norheim i sin omtale av Eg er mamma. Hvis vi ser for oss Tove Vik sprell levende, sittende der på starten av 2012 og skrive nyttårsforsetter etter å ha lest en fotball-selvbiografi som tilfeldigvis falt under nesen på henne, så skriver hun dette: Eg skal vere Zlatan. Og kanskje Zlatan skriver: Jag ska vara god?


[1] Jeg er Zlatan. 2011: 340

Voldtekst – sanger om voldtekt

november 2, 2011 § Legg igjen en kommentar

Det var sent fredag kveld i en stad de kaller Stockholm, og jeg satt på en benk i Østermalm og ventet på en kompis som stakk innom butikken på hjørnet. Det siste han sa til meg før han gikk var: «Ikke bli voldtatt nå, for jeg orker ikke høre deg mase om det resten av kvelden.» På tull, förstås. Jeg svarte: «Jeg skal prøve å la være!» Etterpå, litt snurt over at han hadde tullet med noe sånt, viste jeg ham en bok jeg hadde anskaffet meg samme dag. Den het Flickan och skulden – en bok om samhällets syn på våldtäkt (1) og etter å ha bladd litt i den måtte han påpeke at han var sterkt imot fenomenet, og hadde sett nok av ofre til å vite at det egentlig ikke var noe man spøkte med. Det var nok heller min feministiske innstilling han ville til livs, ved å stadig lire av seg tilsynelatende mannsjåvinistiske kommentarer av typen «kvinnen er som en container» (hvorpå han fikk et kjøkkenhåndkle i fleisen, men det hører til en annen historie).

Sannheten er at da jeg svarte «jeg skal prøve å la være» på utropet hans, så var det ladet med ironi, men allikevel ikke så langt unna realiteten som man skulle ha håpet. Det nevnte bok prøver å vise er at jenta som voldtektsoffer har en tendens til å få mye av, om ikke all, skyld slengt etter seg før noen er villige til å ta et oppgjør med overgriperen. Det er så mange variabler som inngår i en voldtektssak: Hva hadde offeret på seg, hvor full var hun, var hun alene, var det sent, sa hun klart «nei», virket det som om hun var med på leken, hadde hun vært med på leken før, hadde hun et rykte på seg for å være «løs» eller «horete»? Noen ganger kan det virke som om voldtekt er noe visse jenter ber om, noe man – hvis man bare var litt smart – lett kunne ha unngått.

Kameraten min burde absolutt ha lest boka. Det var ikke koselig, men definitivt nødvendig lesning, for oss som er litt naive. For oss som tenker: Dette skjer ikke meg. For oss som spaserer alene hjem fredag kveld gjennom Oslo sentrum uten en bekymring i verden. For oss som ikke har kjent det på kroppen. Under lesningen ble jeg konfrontert med ikke bare den litt ekle følelsen i magen, men også av musikalske minner som fikk meg til å undre: Hvor har jeg hørt om dette før?

I was tortured in the desert I was raped out on the plain

Så jeg begynte å undersøke litt da jeg kom hjem, etter sanger som handler om voldtekt. Det er ikke så lett å si det, at jeg er med i den klubben ingen helst skal være med i, men det er kanskje lettere å synge det?

It was me and a gun / And a man on my back

And I sang «holy holy» as he buttoned down his pants

You can laugh / It’s kind of funny things you think / at times like these

Like I haven’t seen Barbados / So I must get out of this

Yes I wore a slinky red thing / Does that mean I should spread

For you, your friends your father, Mr. Ed (2)

Jeg begynte med den ene sangen jeg allerede kjente til, den som allerede nynnet sine små linjer i mitt hode, like I haven’t seen Barbados, so I must get out of this. For hvem som helst som opplever noe vondt, noe virkelig sjelssettende, må det viktigste være å komme seg videre, å komme seg ut av det mørke rommet som har blitt skapt. Det er kanskje viktig å se den som er skyldig dømt, noe som dessverre ikke kan sies å skje i de fleste av tilfellene, men vel så avgjørende må det være at offeret er klar over at dette var ikke din feil. Det er ikke du om har gjort noe galt, det er ham. Yes, I wore a slinky red thing…

For Amos har en del av prosessen vært å skrive om de vonde minnene, å vise de som lytter til hennes musikk at det er flere som har opplevd dette og at man kan stå tilbake like oppreist som før det skjedde. Og det applauderer jeg henne for, at hun tør å si: Jeg er medlem av den klubben, at hun ikke frykter de stemplene samfunnet er så raskt ute med å gi: but you wore a slinky red thing, but you drove a man home, du satt deg inn i en bil med ham frivillig, du låste ikke sykkelen. Det er alt for mange fra før av som tier, for de vet hva de må igjennom for å si det. And then he took me, mama, so I could never tell you about it.

En venninne av meg var langt fra så raus med godordene da vi diskuterte Amos på en busstur i Reykjavik i fjor. Hun mente det var spekulativt, på grensen til forkastelig, å bruke en sånn opplevelse til å skape oppmerksomhet rundt sin egen person. Det minnet meg om de samme reaksjonene som kom da Marianne Aulie navnga sine voldtektsmenn på radio, og måtte godta en hel del pepper for sitt såkalte PR-stunt. Man kan si mye om Aulies integritet, men jeg forsvarer absolutt hennes rett til å snakke om det. Og om hennes klovnebilder hadde vært en måte å gjøre kunst av vonde minner om voldtekt på, så hadde jeg applaudert henne for det også. Jeg kunne ikke vært mer uenig med min venninne i Reykjavik. Man skal ikke måtte tie, det er noe av det farligste man kan gjøre. Hvor mye godt kommer det ikke ut av at profilerte personligheter som Tori Amos og Marianne Aulie sier at de er med i den forhatte klubben, men at de klarer seg for det? Hvor mye håp kan ikke de gi andre ofre? Og er ikke det også med på å ufarliggjøre hendelsen, å fjerne tabuet slik at det går an å snakke om det, at det går an å ta en ordentlig diskusjon på hva som kan gjøres for at dette skal skje mindre, i stedet for å bli stående og peke fingre i alle andre retninger enn den veien fingre burde bli pekt?

Skyld ikke på kunsten. Hvis ikke kunsten er det fristed man kan spinne perler rundt vonde minner, hva er kunsten godt for da? Jeg mener vi må snakke om det, og klarer man ikke å prate om det så syng gjerne. Eller mal bilder.

Alla som inte dansar är våldtäktsmän

Det går ikke an å synge noe slikt uten å vite at man kommer til å provosere. Det svenske hip hop-prosjektet Maskinen ble visst anmeldt for sangen, men sier selv at det ikke handler om å krenke noen, heller å avdramatisere et veldig ladd begrep. (3) Og er det noe vi kan enes om, enten vi liker hiphopernes vinkling på det eller ikke, så er det at voldtekt er et ladd begrep. Både for kvinner og menn. Da det for alvor kom på dagsordenen etter en serie hendelser i Oslo i 2006 (4), florerte diskusjonene om hva som kunne og burde gjøres. Politiet var raskt fremme med å advare unge jenter mot å gjøre det følgende: drikke seg overstadig beruset, kle eller te seg provoserende, gå hjem alene. Menn ble sinte for at de alle ble anklaget for å være potensielle voldtektsmenn, kvinner ble sinte for at deres frihet ble innskrenket, det var de som nå gikk rundt og fryktet overfall, samtidig som det var de som skulle forandre adferdsmønster. Det vi som jenter ble fortalt på denne tiden var jo at alle menn var potensielle voldtektsmenn, alla som inte dansar… Og akkurat dette har Maria-Pia Boëthius diskutert i boken Patriarkatets våldsamma sammenbrott:

«Alla män är potentiella våldtäktsmän.» Det är det påstående som gör män mest rasande av allt. Män som aldrig skulle drömma om att våldta en kvinna blir djupt förolämpade och vänder sig i vrede ifrån hela debatten. Det ges en föreställning om att det är kvinnorna som hittat på detta uttryck för att sätta dit alla män: Alla män är potentiella våldtäktsmän. Men jag vill påstå att det inte alls är kvinnor som grupp som påstår detta. […] Jag vill tvärtom påstå att det är kvinnorna som mest hårdnackat sätter sig upp mot detta påstående och i handling ständigt visar att de inte tror at «alle män är potentiella våldtäktsmän». […] Tusentals gånger varje dygn framhärder kvinnor i sin tro att män är människor att respektera och känna tillit till. Och nästan alltid har de självfallet rätt. Men när kvinnan tog fel, när mannen hon framhärdade i att lita på plötsligt förvandlades till en våldtäktsman, då är det den samhälleliga moralen som är där och dömer: – Du borde inte ha liftat! – Du borde inte ha låtit honom köra dig hem. Du kände ju honom knappast! – Hur fasan kunde du vara så dum att du följde med honom hem? […] Den människa som påstår att en kvinna får skylla sig själv om hon blev våldtagen eftersom hon steg upp i en främmande mans bil, det är den människan som påstår at alle män är potentiella våldtäktsmän. (5)

Du låse sykkelen din, det er det de forteller oss. Alle menn er potensielle sykkeltyver, altså. Og alle menn blir sinte når de får dette stempelet, fordi de mener at det er fullstendig uberettiget å skjære alle over en kam. Samtidig advarer de sine venninner mot å gå alene hjem, tynnkledd og provoserende en lørdag natt. Så hva skal en stakkars voldtatt jente tro? Det må jo være hennes feil. Hun hadde rødt utslått hår som lyste promiskuitet, hun hadde «come fuck me-heels», hun hadde hull i strømpene og tettsittende topp. Og ikke får hun skrive sang om det, for det er spekulativt. Anmelder hun det vil alle henge seg opp i de overstående detaljene. Sier hun det høyt er hun sikker på å få «du ba om det»-blikket, eller «hva var det vi sa?»

Du borde ha skrikit

Men det kommer inget ljud

Dom behöver inte ens hålla för din mun

Allt som var ditt

Åh, tänk om du hade gått en annan väg

Eller inte vart så korkad och gått ute själv

Du kanske hade fel kjol eller kanske gick för sakta

Det måste va’ ditt fel

Det måste va’ ditt fel (6)

Når jeg har forsøkt å forklare urettferdigheten ved alle pekefingrene som rettes mot jenter, har jeg fått sykkelmetaforen slengt tilbake som argument. Den går ut på å sammenligne en full, tynnkledd, usjenert pike som går ute i Oslos gater alene sent en kveld, med en ulåst sykkel. Vi er alle skjønt enige om at det er et lovbrudd å stjele noens sykkel, uansett. Men du får ikke mye sympati om du lot være å låse sykkelen, og den blir tatt. Alle sykkeleiere i Oslo vet å investere i en god lås. På samme måte skal oslojenter ta visse forhåndsregler før de beveger seg ut i byens skumle gater. Jeg skjønner hvor de vil, disse sykkelpraterne, men metaforen slipper inn vann. Mitt viktigste argument er at voldtekt ikke kan sammenlignes med ran, blind vold, eller andre former for overgrep. Voldtekt holdes i en kategori for seg, og her er hvorfor:

Tänk dig så här. Om en full kille går hem från krogen och har på sig värsta klockan och värsta kostymen och ser rik ut – om han blir rånad … frågar man då honom varför han hade en Rolex-klocka på sig? Som om en kort kjol skulle vara nåt slags brottsprovokation! Ingen skulle ju säga till den killen att han får skylla sig själv att han blev rånad för att han var packad och gick omkring och viftade med sin fina klocka. Men en tjej som är packad, med en kjol som visar halva låren – hon liksom ber om det… (7)

På samme måte settes det ikke spørsmålstegn ved hvor mye du hadde drukket, eller om du befant deg i en tilstand hvor du kunne ha gjort motstand eller ropt etter hjelp. Din troverdighet blir ikke trukket i tvil hvis du ikke ropte på hjelp eller på annet vis gjorde det klinkende klart for ransmannen at dette var noe du ikke frivillig var med på. Nei, slike spørsmål enser vi ikke en gang når vi hører om vanlige ran, for det har ingenting å si. Ransmannen er uansett den som har begått et overgrep, en kriminell handling, og skal straffes for det. Ikke offeret. I en voldtektssak er det tydeligvis ikke like svart på hvitt. Hvis en av dine venner ble brutalt slått ned på vei hjem en kveld, ville du da ha sagt at det kunne han skylde seg selv siden han gikk alene gjennom parken? I en voldtekt ser det ut til å være en formildende omstendighet. I hvilket som helst annet overgrep er det det ikke. Den dagen det å låse sykkelen min vil gjøre meg trygg fra å bli voldtatt, så gjør jeg gjerne det. Enn så lenge er jeg tryggere sykkelen enn ved siden av. Og jeg ser at det er stor forskjell på en stjålet sykkel og noen som har stjålet selvbestemmelsesretten over ens egen kropp.

Det er en annen ting ved sykkelmetaforen som ikke holder vann. Og det er at de aller fleste voldtekter skjer av menn som ofrene kjenner. Det blir litt som om jeg har satt sykkelen min ulåst i kjelleren til en kamerat av meg, og han stjeler den. Statistisk sett hadde det altså vært større sannsynlighet for at jeg skulle ha blitt voldtatt av min venn som sa «ikke bli voldtatt nå», enn av en tilfeldig svenske på gata i Stockholm. Det er langt vanskeligere å skulle beskytte seg mot de man tror man er trygge hos. Men de som begår mest vold mot og drap av kvinner er kjærester, samboere eller husbonder til disse kvinnene. Det farligste en kvinne kan gjøre er å være i et forhold med en mann. Og så ber de oss om å ta med oss mannlig følge når vi skal gå hjem fra byen en sen kveld.

Kom igen Lena, vad skulle vi annars göra?

Helt til sist i boka stod det om Lena. Da jeg leste om hva hun hadde opplevd som 15-åring ble jeg fysisk dårlig. Jeg ble kvalm, jeg ble sint, jeg ble oppgitt og lei meg. At det er mulig å gjøre noe sånt mot et annet menneske. Vi distanserer oss alltid når vi hører om slike ting, vi unngår den ekle følelsen i magen ved å tenke: Dette skjer ikke meg. Jeg vil aldri drikke meg så full at jeg ikke kan gjøre det tydelig nok for omgivelsene at jeg ikke er interessert i sex. Jeg vil aldri sette meg inn i en bil med menn jeg ikke kjenner, eller ta med meg en helt fremmed mann hjem. Jeg vil aldri kle meg horete slik at menn tror jeg er med på hva som helst. Jeg låser sykkelen min godt. Jeg er trygg, jeg har tatt mine forhåndsregler. Vel, hva så? Jeg vil ikke godta at jeg ta forhåndsregler, at jeg må planlegge hvordan jeg skal komme meg hjem om kvelden, at jeg må vurdere hva jeg skal ha på meg eller hvem jeg skal være vennlig mot, at jeg må være redd for å gå alene visse steder til visse tider. Jeg setter sykkelen min der den står, og så får andre bare finne seg i at det faktisk ikke er lov å ta noe som ikke er ditt. Allt som va’ ditt…

Det er ikke det at jeg anbefaler venninnene mine å gå de mørkeste bakgatene hjem om kvelden, bare for å utøve sin rett til fri ferdsel her i landet. Jeg er helt med på at det lov å være forsiktig. Men det er en rett, og det er en frihet man ikke tenker over før den plutselig er brutalt innsnevret eller borte for godt. Dessuten ligger det tendenser her, utover det å true retten til fri ferdsel og frihet fra frykt, som jeg absolutt ikke liker. Det handler om hvem det er som egentlig får skylda for alle overgrepene: jenter. Det handler om å ytterligere undertrykke det kjønn som alltid har blitt undertrykt, så lenge den Patriarkalske Historien har funnet sted: jenter. Det handler om å dobbelt straffe de som har vært ofrene hele tiden: jenter. Det handler om respekt, eller fullstendig mangel på sådan, overfor det kvinnelige kjønn.

En viktig forutsetning for krigsvoldtekter er trolig at fienden, og fiendens kvinner, gjøres til undermennesker. Altså en gruppe man ikke behøver å behandle som likesinnede, men isteden noe man kan forakte – og forlyste seg med. Under den annen verdenskrig var tyskernes voldtekter klart flere i Øst- Europa enn i vest. Årsaken var trolig den generelle nedvurdering av folkegrupper i øst, noe som gjorde terskelen for voldtekt og andre overgrep lavere. (8)

Det foregår ikke akkurat en krig i Oslo bys gater, men det overstående sitatet setter fingeren på noe viktig: at det å voldta i bunn og grunn er en utøvelse av makt og ikke en seksuell handling. Du fornedrer ikke noen du respekterer. Hvis Lena hadde blitt sett på som «verdig», hadde hun ikke blitt voldtatt. Men det er ikke Lenas klesstil vi må til livs; det er mennenes syn på henne! Dét er den usynlige trusselen. Derfor applauderer jeg at artister som Tori Amos skriver sanger om sine opplevelser. Det er ikke en spekulativ måte å skape oppmerksomhet rundt sin egen person på. Det er en måte å gi alle de stilletiende kvinnene en stemme, det er en måte å gi den usynlige trusselen et ansikt, det er en måte å si til nye såvel som gamle ofre at det er mulig å overleve, å gjøre seg sterk igjen. Det er ikke min feil, det er ikke din feil. Det fins ingen skam i å synge ut.

Uansett hva anti-feministene sier, vi lever fortsatt i en verden der menn styrer showet, og kvinner lider som resultat av det. Men kvinner må dele skylden når det er vanskelig for medsøstre å anmelde voldtekter (eller lage kunst av det, for den saks skyld). Det være menn som til syvende og sist sier: «Vi skal ikke voldta.» Kvinner må være de som sier: «Vi skal ikke godta at menn voldtar. Vi skal ikke stå stille på sidelinja og gjøre ingenting når andre blir ofre, vi skal ikke være med på å skape rykter som setter deres troverdighet i tvil, vi skal ikke kalle noen hore og dømme henne for å ha hatt sex med mange, vi skal ikke si at hun kan skylde seg selv.» Jeg akter ikke å være redd for å sitte alene på en benk i Stockholm, i Oslo, i Athen eller i Roma. Redd uten en mann til å beskytte meg mot det menn gjør. Vi forguder det vi kaller ytringsfriheten, men hva med retten til å bevege seg fritt? Til å kunne kle seg som man vil? Til å være fri for frykt? Er ikke den friheten også viktig? Er det ikke den vi innsnevrer og innskrenker når vi sier til jenter at de ikke skal kle seg for horete, ikke bli for fulle, ikke gå hjem alene om natta, ikke prate med ukjente menn, ikke flørte for mye, ikke la sykkelen stå ulåst? Det er menn som må slutte å voldta, ikke kvinner som skal slutte å leve sine liv.

Då möter hon en herre på en häst med yvig man.

Han säger: «Jag är kungens man. Så jag tar vad jag vill ha.

Och du är alltför vacker för att inte ha nå´n man;

Följ med mej in i skogen ska jag visa vad jag kan»

Hon tvingas ner i gräset, och han tar på hennes kropp.

Hon slingrar sej, och ber honom för Guds skull hålla opp.

Men riddarn bara skrattar, berusad av sin glöd.

Så hon tar hans kniv och stöter till och riddaren är död.

Dom fängslade Maria, hon stenades för dråp.

Men minnet efter riddaren blev firat varje år.

Ja, herrarna blir hjältar, men folket det blir dömt.

Och vi som ser hur allt går till får veta att vi drömt. (9)

Hvordan skal kvinner da få respekten tilbake? Får vi mer respekt av å gå rundt klinkende edru, med høyhalser og kuet nakke, mens vi vandrer hjem i flokk og unngår å snakke med noen som tilhører det mannlige kjønn? Får vi mer respekt av å innrømme fallitt og si at hjemmet er vår borg og vi beveger oss ikke ute etter klokka seks om kvelden? Får vi mer respekt av å tie om de overgrep som blir gjort oss fordi vi frykter flere? Er det merrespekt i å ikke skrive en sang om det?

Aretha Franklin hadde noe i det hun sang: R-E-S-P-E-C-T, find out what it means to me. Og Unni Wilhelmsen: I won’t go near you again. Ikke før du respekterer meg. Når du lar meg gå med hva jeg vil, når jeg vil, hvor jeg vil. Jeg vil ikke høre noe om at vi har gjort dette mot oss selv. I won’t let you put her through what you put me through. Jeg vil ikke høre «ikke bli voldtatt nå», som om det er noe man velger eller ikke velger å unngå. Jeg vil ikke høre noe om sykler, eller at det er spekulativt å skrive poplåter om sine egne vonde minner. Det er langt mer radikale feminister før meg som har ropt om å få gatene tilbake. Jeg er redd jeg mister respekten hvis jeg gjør det igjen. Men jeg vil gjerne beholde sangene i det minste. Det skal ikke være farlig, for noe kjønn, å sitte på en benk i Stockholm en sen aften. At every occasion I’ll be ready for the funeral. Men ikke gi meg flere grunner til å kle meg i svart.

Mother I’m cut at the root like a weed

Cause there’s no one to hear my small story

Just like a woman who walks in the street

I will pay for my life with my body (10)

 

Noter

1. Katarina Wennstam 2007

2. Tori Amos: Me and a Gun

3. http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=512156 [10.09.08]

4. Essayet ble orginalt trykket i Filologen 2008: http://www.filologen.no/www/wp-content/uploads/filologen-0408.pdf

5. Boëthius sitert hos Wennstam 2007: 20-21

6. Säkert: Allt som är ditt

7. Wennstam 2007: 33

8. Lars-Ludvig Røed, 2007: http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article2016531.ece [10.09.08]

9. Björn Afzelius: En kungens man

10. Suzanne Vega: Bad Wisdom

Vi som frykter kaffekjelens vinger

september 22, 2011 § Legg igjen en kommentar

Tip me over and pour me outAkk, kaffe. For noen, det beste i verden. For andre, svart galle. La oss si at du tilhører første kategori. Kaffen gjør sitt inntog i din verden hver dag, og stort sett kommer den i små hendige pappkrus, eller store keramikk-kopper med «verdens beste radiomaker» skrevet utenpå. Men noen ganger er det slik at flere enn bare deg skal ha, og da har noen kloke hoder funnet ut at vi kan samle kaffen – på kanner!

Du er på seminar. Det er ukristelig tidlig. Du snuser deg fram til der hvor kaffen serveres. Ved et bord i enden av rommet står det mange mennesker og tilsynelatende henger. Men plutselig sprer de seg, og det er da du ser den. Kaffekanna: blank og fin og skummel, triumferende på et bord, dominerende over alt og alle som vil ha tak i innholdet. Skjelvende går du bort, mens du på veien intenst prøver å lese og dekode kaffekanna: er det noe i utseendet som avslører hvilke lukkemuskler som gjemmer seg på innsiden? Skal du dytte på lokket for å frigi kaffen? Må du skru? Skal du bare helle, fordi kanna er slik snedig konstruert at lokket selv åpner seg når den kjenner tyngdekraften trekke? Er det en spake på baksiden som må presses ned før du kan bikke på den?
Omsider er du borte ved bordet, og det er bare deg og den, og du vet at dette blir dyp fornedrelse hvis du ikke umiddelbart tar grep om kaffekanna og vet nøyaktig hvilke knotter du skal skru på, hvilke knapper du skal trykke inn, hvilke magiske trylleformularer du skal hviske, for å få den til å åpne seg. Du saumfarer ditt minne om erfaringer fra tidligere kaffekanner, men alt du kan huske er den forferdelige følelsen av å ikke få tak i kaffe.

Det aller verste er selvsagt når kanna egentlig er tom. For de er alltid så tunge. Og ikke vet du om det bare er du som er skikkelig teit, om du har lukket kanna i stedet for å åpne den, om du har skrudd lokket feil vei, om du har gått glipp av allmennmenneskelig kunnskap, eller om du bare rett og slett er for seint ute. Så da står du der, vrir på lokket, trykker på knapper som er ikke-eksisterende, rister løs på objektet, heller til alle kanter, roper «sesam sesam lukk deg opp!», kyler kaffekjelen i veggen, innser at den slettes ikke har vinger, for den går rett i gulvet på den andre siden, forbanner deg over at du er så fordømt dårlig på å åpne kaffekanner, at du ennå ikke har knekt koden, at livet skal være så vanskelig, at du for alltid må gå uten koffein, du sverger at du skal skifte til te, at du skal bli sunn og frisk og drikke vann fra springen, for springen har i det minste skjønt det, før noen kommer rolig og sindig med en ny kaffekanne, sier at den gamle var tom, men her er det fersk-traktet kaffe, og alle som står bak deg og har vært vitne til dine eskapader hiver seg fram mot den nye kaffekjelen, straks får åpnet den uten at du helt kan se hvordan, og heller rykende kaffe ned i pappkrus som fort blir alt for varme å holde i.

Sånn er det. Alltid. Et nytt seminar, et nytt møte, og en ny type kaffekanne. Aldri har den vinger. Men du er sikker på at du kan høre den knegge idet du tar tak i hanken.

Furet; bærskadd

august 18, 2011 § Legg igjen en kommentar

og du har blå merker over alt

ikke fordi du har slått deg

men fordi du har plukket bær

med hele kroppen

Nu, jävlar: kommentarer fra et virkelig liv!

august 5, 2011 § Legg igjen en kommentar

Nu, jävlar! av Heidi Linde, omslag Gyldendal/Inger Linde

Nu, jävlar! av Heidi Linde (2011) kan kokes ned til én setning: «Terese trekker pusten og hun hører at den skjelver». Terese trekker faen meg pusten 40 ganger i løpet av boka, og bortsett fra én gang så skjelver den alltid, og hvorfor Heidi Linde har så liten tro på oppmerksomhetsevnen til sine lesere at hun føler at hun må banke det inn, forstår jeg ikke.

Jeg lånte boka den 22. juli 2011. Jeg var oppe på St.Hanshaugen og hentet den, gikk gjennom regnet i 12-tiden, og satt og leste den på Grünerløkka da bomben smalt. Og her har jeg umiddelbart fått en lenke mellom boka og virkeligheten som er uhyre treffende, og som ingen anmeldere av romanen har fått med seg, da den kom ut i april. Møtet mellom virkelighet og fiksjon blir påfallende når jeg kommer side 377, der Jessica er i Barcelona og akkurat har fått med seg nyheten om Air France-flyet på vei fra Brasil til Frankrike, som har styrtet i Atlanterhavet 1. juni 2009:

Jessica lurte på hvordan det var med andre mennesker, gikk de også rundt og husket hvor de hadde vært da tragedien rammet? Da flodbølgen hadde slått  opp over stranda, da flyene hadde kjørt rett inn i de høye tårnene, var det sånn at også andre, med stor presisjon, kunne gjengi hva de hadde gått kledd i, hvor de befant seg eller hva de satt og spiste på da de fikk høre om ulykken, naturkatastrofen, drapene, terrorangrepet?

Linde er ikke den første til å skrive slike ting inn i litteraturen. Det fins flere store hendelser som påvirker større deler av verden samtidig, hvor tiden stanser et øyeblikk, fotograferes, og vi innprentes med bildet av hvor vi var og hva vi tok oss til da akkurat dét skjedde: da prinsesse Diana døde, da flyene fløy inn i World Trade Center, da nyheten om Michael Jacksons død nådde oss. Som i Don DeLillos White Noise (1985) der akademikerne diskuterer hvor de var da Elvis døde. Jeg husker hvor jeg satt – og hva jeg leste – da bomben i Regjeringskvartalet smalt. Men om det gjør Nu, jävlar! noe bedre er uvisst. Hele veien henviser den til «virkeligheten», til musikk og nyhetshendelser (virkelig musikk, virkelige nyheter), og dette skal på et eller annet vis fungere som kommentarer til historien, til personene i den, slik vi gjerne føler at noe utenfra faktisk bryter inn og passer til akkurat det vi gjør og tenker. Men det blir alt for påklistret, det kjennes ekkelt. Bare kommentaren til de store hendelsene kan fungere, men det er fordi fiksjonen kommenterer virkeligheten, og ikke omvendt.

Det er små øyeblikk av hverdagsliv i Nu, jävlar! som får meg til å smile, fordi jeg gjenkjenner dem, men de er alt for få til å være verdt 400 sider med romanstoff i mellom. Resten av tiden har jeg en følelse av at karakterene jeg leser om ikke er helt troverdige, at de kun er skygger av noe som kunne føltes ekte hadde de bare fått mer plass, fått mer tid, ikke måttet dele denne romanen med fire andre. Vi har Terese, Jessica, Lydia, Kevin og politiførstebetjenten, og jeg forstår hva Linde har forsøkt: de er alle del av et lite samfunn, de har en tilknytning til hverandre i forskjellig grad, men jeg blir aldri godt nok kjent med dem, og jeg tror ikke på dem. Jeg blir lei av hvordan Terese til stadighet maser om graviditeten sin; at magen er i veien, at pusten er grunn og skjelvende, at hun er lei, om hvordan hun lar seg forlede av mannen sin, at hun ikke er der hun vil være. Jeg tror ikke på Jessicas utenforskap; jeg forstår ikke forholdet til hennes mor – Lydia -, jeg forstår ikke når det gikk galt, hvorfor det gikk galt, hvorfor det er galt, alt er malt så skrekkelig mørkt og dunkelt. Kevin er en klisjé av en tapertype som mistet alt på samme dag; kneet hans ble ødelagt i en fotballkamp og dermed røk også hans lovende fotballkarriere, og hans livs store kjærlighet – Jessica – forlater ham (for hun kan jo ikke tilhøre noen) og han har lengtet etter henne i 12 år siden. Den jeg har størst tro på i denne fortellingen er gamle Lydia, som har skaffet seg selveste dronning Sonja som fantasivenn, og her tror jeg en virkelig interessant historie kunne vært framstilt, men fordi det ikke er ordentlig plass til noen av dem, blir det hele overfladisk og veldig lite ekte.

Et annet fortellerteknisk grep som Linde med fordel kunne polert, er hvordan hun hopper fram og tilbake i tid. Hun gjør det billig og enkelt, ved hjelp av preteritum og presens, og ordet «som»: «som den gangen da…». Men det burde vært skrevet mer sømløst, som i Daniel Sjölins Världens sista roman (2007), der avbrytelsene ikke kjennes som avbrytelser. Hos Heidi Linde blir jeg brutalt og upoetisk (og noen ganger ikke minst uinteressant) dratt fram og tilbake mellom nåtid og fortidens minner, mellom hendelser og tanker, og jeg må stadig sjekke: hvor er vi nå? Hvem følger jeg nå?

I et forsøk på å lage spenning og en ramme, starter og slutter romanen med en nesten-ulykke. Jeg forstår ikke intensjonen til denne. Jeg forstår ikke hvem den rammer (inn) og hva den skal ha å si. Jeg har en fornemmelse av at Linde prøver å si noe mer i løpet av romanen, noe med tilknytningen mellom disse menneskene, noe med grønne øyne og svarte øyne og noen som hopper i elva, men jeg finner aldri ut av hva det skal være. Og det er kanskje fordi at setningen som hamres inn, «Terese trekker pusten og hører at den skjelver» irriterer meg så til de grader, og tar så alt for stor plass. Dette skal liksom være litteratur som berører virkeligheten, som skriver om det vi alle kan kjenne igjen. Men virkeligheten er fortsatt mer poetisk, mer stabil og passer bedre til å kommentere Nu, jävlar! enn det Nu, jävlar! passer til å kommentere den.

Oslo…

juli 24, 2011 § Legg igjen en kommentar

… jeg har plaster

These are a few of my favourite things

juni 9, 2011 § 2 kommentarer

  1. død cola
  2. nyvasket sengetøy
  3. nugattispising rett fra boksen
  4. heliumsballonger på rømmen
  5. tørt løv
  6. såpebobler
  7. lukten av limstift
  8. båtlur
  9. tödler
  10. mozartkuler
  11. takt 115-124 i 1. sats i Dvoraks 9. symfoni (fra den nye verden)
  12. kirkeklokker og andre klokkespill
  13. skuffende kadens
  14. kaffelukt
  15. fersk basilicum
  16. fallende snø
to be continued…