Ingen menneskerett å være forfatter

april 17, 2011 § Legg igjen en kommentar

«Det er ingen menneskerett å være noe som helst, egentlig. Annet enn menneske kanskje.»

– Andreas Hage (2011)


Ukas diskusjon på den litterære fronten går på hvorvidt stipendordningen til forfattere i Norge er god nok, eller om den favoriserer «de største» og dermed ikke åpner for nye og yngre stemmer. Helgas Klassekampen har satt av flere sider til debatten, og vi kan oppsummere det slik: Monica Aasprong (forfatter) mener at rådet som deler ut stipender er for ensrettet, at det er overvekt av mannlige stipendmottakere og at det er forfattere selv som deler ut priser (til seg selv); Anne Oterholm (leder i Den norske forfatterforening) svarer tilsynelatende på en helt annen kritikk, nemlig hvorfor man i det hele tatt skal gi «gratis» lønn til folk som driver med kunst, og forsvarer det faktum at forfattere får stipender med at de ikke får så mye egentlig og at det gir kunstere tid til å drive med kunst; Frode Johansen Riopelle (forfatter) mener det er for lett å bli forfatter i Norge, og at vi har for mange forfattere som får «lov» til å virke i landet, og at stipendene skal være med på å underholde de beste norske forfatterne, slik at de får jobbe med yrket sitt over tid.

Både Monica Aasprong og Frode Johansen Riopelle er små/ukjente forfatternavn, som tydeligvis ikke har vært av de heldige få som har fått tildelt et stipend slik at de kan konsentrere seg om å skrive. De får lov til å uttrykke seg på debattsidene til Klassekampen, på lik linje med Hvermannsen. «Våre beste, mest anerkjente forfattere» får derimot pryde forsiden (Solstad) og slås opp over to sider i midten av avisa (Solstad og Petterson) under overskriften «Unikt gode ordninger». Der sier de at stipendordningen er den beste ordningen for forfattere, og at de selv aldri kunne vært den forfatterstemmen de er i dag uten en slik ordning.

Det er en enkel tanke at å gi kunstnere mer tid til å konsentrere seg om kunsten vil gjøre at resultatet blir bedre. Dette gjelder vel ethvert yrke, men de færreste i dag er forunt å få mer tid under påskuddet å gjøre en bedre jobb. Solstad svarer i Klassekampen at uten forfatterstipendene han har fått «måtte [han] finansiert forfatterskapet på andre måter, og resultatet hadde nok blitt noen middelmådige bøker.» Hvorfor i alle dager mener han at han hadde skrevet mindre gode bøker hvis han hadde måtte jobbe med noe annet ved siden av? Er det ikke slik de aller fleste forfattere nå til dags slår seg opp, ved å ha en jobb, og å skrive ved siden av?

Greit nok at det hadde tatt Solstad mer tid å skrive den samme romanen, men den retorikken han følger er den samme som i Kvalitetsreformen anno 2003, den  som håpet å få studentene til å bli heltidsstudenter, og dermed bedre studenter. Det er ingen selvfølge at det å konsentrere seg om bare én ting gjør at denne ene tingen blir bedre. De fleste av oss som virkelig ønsker å bli forfattere finner en måte å skrive på. Skal du på død og liv vie deg til kunsten, har du selv ansvar for å få denne så god som mulig. Det nytter ikke å si at «uten stipendordninger så kan ikke jeg skrive godt».

Det Monica Aasprong mener, ser ut til å drukne helt i debatten. Hun mener det er de samme forfatterne som mottar stipender hele tiden, at vi bare støtter den samme litteraturen fordi denne er offentlig anerkjent som god, og at det er et problem at det er forfatterne selv som deler ut stipend til sine egne. Hun viser til ordninger i Sverige som kan gjøre at flere forfattere blir vurdert for stipendordningen, og at «rettferdighetsprinsippet» blir fulgt (det vil si flere forfattere får færre penger). Det er slettes ingen selvfølge at Norge skulle hatt en stipendordning som gjør at forfattere kan konsentrere seg om «kunsten», vi kunne latt markedet styre. Da måtte forfattere som hadde lyst til å tjene penger på bøkene sine skrive det som folk vil lese. Mange frykter at å la markedet styre vil gjøre kvaliteten på litteraturen dårligere, og dermed er Forfatterforeningens stipendordning med på å sikre en viss kvalitet. Og det er kanskje derfor debatten ser ut til å ta denne vendingen, det diskuteres ikke lenger hvorvidt de som deler ut stipendene må gjøre noe med systematikken sin eller hvordan juryen er sammensatt, det diskuteres hvorvidt det å ha forfatterstipend er riktig eller ikke, og om Forfatterforeningen gjør en god jobb.

Men hadde færre stipender eller mindre utdelte penger gjort at færre ville ha skrevet, og at vi dermed hadde gått glipp av talenter? Folk som vil skrive finner da vitterligen måter å få gjort dette på, og i noen tilfeller vil det nok ende med en bedre selvsensur, og bedre kvalitet på det som faktisk kommer ut.

Det å være en statsstøttet forfatter er ingen menneskerett. Det gis fortsatt ut litteratur av ymse kvalitet i Norge, enda så god denne stipendordningen er. Frode Johansen Riopelle skriver at 600 forfattere er for mange. At Klassekampen gir plass til Solstad og Petterson for at de skal kunne forsvare det faktum å ha forfatterstipender, og si ting som at «Den norske forfatterforeningen [er] rett og slett bra greier», er å ta debatten i feil retning. Monica Aasprong kritiserte jo nettopp at det er for mange mannlige og allerede veletablerte forfattere som får stipendene. Og nå får de også lov til å ta debatten ut på jordene?

Bry mig, snälla!

februar 16, 2011 § Legg igjen en kommentar

[om å være til bry]

Han har blitt kritisert for sine metoder, Hundehviskeren; noen følger ham religiøst, andre mener han driver med dyremishandling. Men én ting sa han som gikk rett hjem hos meg: «pity is not love». Og han har helt rett. Å synes synd på noen er ikke kjærlighet.

På veien opp til universitetet så jeg ham igjen, denne skikkelsen som stadig kommer tilbake i bybildet, i mitt verdensbilde, som krysser mitt spor, litt forskjellig hver gang, men trekkene er de samme: en gammel eller middelaldrende mann, med skjegg, alene, litt krokbøyd eller stakkarslig, stavrende med korte skritt gjennom snøen under paraplyen sin. Og med ett gjør det vondt i hjertet.

*

Jeg elsker det svenske språket. Det er så vakkert, med sin utbildning, trädgård og trottoar. Det ser bra ut også, alle tødlene på papiret. Jeg skulle ønske vi brukte tødler på norsk. Jeg intervjuet Åsa Linderborg, svensk skribent og historiker (og min store heltinne), og hun kom med et uttrykk vi også har, hun sa «fra a til ö». Ikke til Å. Jeg syns det var morsomt. Det var også da jeg oppdaget at svenskene sier alfabetet «x-y-z-å-ä-ö», og ikke æ-ø-å som vi sier på norsk. Hvorfor det ikke er likt, vet jeg ikke.

Men Åsa Linderborg har også skrevet om en av de tristeste skikkelsene som er å finne i verden og i litteraturen, nemlig den store sterke mannen som faller, men som ikke har lov til å falle. Og den forferdelige ensomheten. Og hvordan ensomheten kanskje oppleves som verre for den som er vitne til den, enn den som etter sigende er ensom. For hvordan vet vi egentlig at alle som er alene er ensomme? Og hvordan vet vi at folk som ikke er alene ikke er ensomme?

Vi har en distinksjon på norsk som de ikke har på svensk, og noen ganger undrer jeg meg om det faktisk er bedre slik svenskene gjør det: de skiller ikke mellom «alene» og «ensom». Ensam kan bety begge deler. Jeg skrev masteroppgave om Tove Janssons mummitrollverden, og der er det mye ensomhet og mye alenehet, men uten å påpeke skillet får vi noe fint, noe underlig, nemlig en verden der det å være alene ikke nødvendigvis betyr å være ensom, og det å være ensom ikke nødvendigvis vil si å være alene.

Da jeg så filmen «Cornelis» om Cornelis Wreesvijk, irriterte oversetteren meg. På slutten av filmen er Cornelis syk og døende, og det står «han döde ensam på Södersjukhuset den 12. november 1987» (fritt sitert etter hukommelsen). På norsk stod det «han døde ensom…» Men det kan ingen vite! Vi kan vite at Cornelis var alene da han døde, vi kan anta at det ikke føltes så flott for ham å ligge der og være dødssyk, men vi kan ikke vite om han var ensom eller ikke. Å tillegge mennesker ensomhet er heller ikke kjærlighet. I Mummidalen snakkes det om å ha plass til å være alene, å ha lov til å være ensom. Og derfor skal jeg heller ikke anta at disse ulykkelige mannlige skikkelsene som noen ganger krysser min vei er ensomme eller ulykkelige eller har gjort seg fortjent til min sympati. Som i Åsa Linderborgs Mig äger ingen, og som i Cornelis-filmen, er det tanken på at noen dør alene som gjør meg så vondt, som gjør oss så vondt. Men det er slettes ikke sikkert at det stemmer. Det er nå et annet tema som Tove Jansson setter fingeren så elegant på i bøkene om Mummitrollet: hvorfor er vi så redde for ensomheten? Men det spørsmålet får bli liggende til en annen gang.

*

Men javisst skal man bry seg! Når jeg blir øm og trist av synet av alenegående menn og bare vil klappe på dem litt og si at alt går bra, så er det en følelse verdt tusen ganger mer enn likegyldighet. Jeg vet det. Spørsmålet er bare «hvem er den verdt noe for?» Hvem er den følelsen til gavn når jeg ikke gjør noe ut av den? Han får ingenting ut av det. Og jeg føler meg bare dårlig.

Så her en lørdag hadde jeg endelig en diskusjon det kom noe vettugt ut av, og det med en person jeg nettopp hadde møtt. Det begynte med at jeg kranglet med ham om hans forutinntatthet, at han hadde hatt én diskusjon med ei jente tidligere på kvelden hvor han hadde hatt ett poeng, og tok dette med videre til diskusjonen med meg. Jeg mente at det gav en illusjon av at han hadde en agenda, om det så stemte eller ikke, og det motsatte han seg. Etter litt fram og tilbake så det ut til at han skjønte hvor jeg kom fra, og han takket meg for å ha gitt ham motstand. Siden jeg ikke så lenge før hadde malt ham til å være en litt arrogant og bedrevitende filosofistudent, var det en irettesetter for min egen forutinntatthet at han reagerte så positivt på motstanden jeg kom med. Det minnet meg om den gangen jeg var og svømte, havnet rett bak en fyr etter å ha skiftet bane, og han tok seg bryet med å stoppe opp litt og spørre om jeg svømte fortere enn ham. Jeg svarte «jeg tror ikke det», og det viste seg å være sant, jeg svømte ikke fortere enn ham, men jeg ble så overrasket over at han ikke bare var villig til å tro det, men også anerkjenne det overfor meg og la meg gå foran. Mitt inntrykk av at de fleste svømmende menn i den delen av bassenget (den raskere delen aav bassenget) hadde et enormt konkurranseinstinkt og aldri ville latt ei jente passere dem, måtte med ett justeres. På samme måte syns jeg det var stort av filosofistudenten å si at jeg gav ham motstand og at han var glad for det. Alt for mange mennesker skyr en god diskusjon under en idé om at vi alle skal komme overens og at vi alle skal være glade. Men uten motstand kommer vi ingen vei, vi blir ikke klokere og vi blir ikke bedre mennesker. Det finnes de som setter seg i mot alt (kverulanter kaller man dem), og det er stort sett bare slitsomt. Alt med måte. Men allikevel.

Etter at den første uenigheten var passert, kom filosofistudenten med et innlegg som jeg kunne bejuble. Litt som «pity is not love». Han sa at han ville at folk skulle være til bry. At man ikke skulle sky uenighet, tvert imot at man skal gå litt opp i fjeset til andre mennesker, gi dem litt å kjempe mot, for det har de som regel godt av. Noen hadde ment at han burde skifte ut ordet «bry», for det hørtes negativt ut, men der sa jeg meg uenig. «Bry» finnes også i «å bry seg», og da er det med ett positivt. I den verden vi lever i, hvor den hardeste kritikken mot det moderne samfunnet er at vi alle er individualister og har sluttet å bry seg om andre, de har sluttet å se, så tror jeg det beste sentimentet er å beholde «bry»-ordet. Det finnes ikke noe mer riktig noen ganger enn å si «jeg ser deg». Jeg ser hva du har å stri med, jeg ser at du går der alene, og jeg skal ikke synes synd på deg, for det gavner ingen av oss, men jeg er gjerne til bry. Jeg gir deg gjerne litt motstand. «Vær til bry» sa han i det jeg gikk den kvelden. Og det akter jeg å være.

Ei venninne tok filosofien videre. Hun sa at hvis vi skal være til bry, hvis vi skal bry oss om andre mennesker, må vi også la andre mennesker bry (seg om) oss. Og dét er kanskje enda vanskeligere enn det første. Det er en vits som går mellom meg og Ragnhild, at hun er en «spør folk»-person, mens jeg tar med meg kart og finner veien fram selv. Og det har jeg innsett før, at jeg er fordømt selvstendig, og kanskje for flink til å klare meg på egen hånd. Og jeg har ingen rett til å være den som får lov til å bry meg om andre, å være den som klapper på ensomme menn, eller være den som er til bry, som gir motstand til svømmedyktige filosofistudenter, uten at noen skal få lov til å gjøre det samme mot meg. Og da kommer vi tilbake til Hundehviskerens filosofi: ingen av oss har lyst til å være den noen bryr seg med, ingen av oss vil at noen andre skal tenke at vi trenger hjelp, og derfor tenker vi at andre heller ikke vil at vi skal bry oss. Det å bry seg, det å være til bry, henger uløselig sammen. De fleste vil tenke at å gå bort til en fremmed og spørre om han trenger hjelp kan tolkes som at man er til bry. Samtidig gjør man det ut fra en tanke om å bry seg. De som trenger hjelp og som blir tilbudt det takker kanskje på sin side nei fordi man nettopp ikke ønsker å være til bry for noen. Man ønsker ikke at folk skal bry seg av plikt, i frykt for å være ubeleilig. Dermed må vi både være hverandre til bry, – enten vi er den som hjelper eller får hjelp; den som gir motstand eller den som får motstand -, og vi må tillate hverandre å bry seg. Ikke tillegge andre en ensomhet vi ikke er villig til å gå inn i. For dét er ikke omsorg, det er bare tom sympati.

«Pity is not love». Bry meg, vær så snill.

La den rette snuble inn

januar 21, 2011 § Legg igjen en kommentar

Det kommer ingen langveis fra, det finnes ingen nær.
Å, livet hadde vært så enkelt hvis du elsket noen her.
Men du har tanker om en annen som ennå ikke fins,
men han er din – han er en tvilling.
Du lyser opp i mørket med din egen medisin:
en fantasi om at den pust du hører ikke kun er din.
Og når du sitter helt alene lager du av plastilin
en sjelevenn, og evig solskinn.
Vi mimer våre kjærtegn på jakt etter en til
som kan speile oss og alt vi ser i verden.
Ja, vi mimer våre kjærtegn til den rette snubler inn.
Men hvorfor tar det så lang tid, den ferden?
Du klipper helt inntil og flytter kravene som dør.
Du har papirdukker av mennesker, men ingen av dem gjør
seg i det huset du er skapt i, av kjøtt og bein og blod,
det hviler kun på ekte jord.
Det er da han kommer når du helt slutter å se,
når du er opptatt av å gjette det du allerede vet.
Og om du vil kan jeg fortelle at å vente er en lek
i alles liv – et tidsfordiv.
Vi mimer våre kjærtegn på jakt etter en til
som kan speile oss og alt vi ser i verden.
Ja, vi mimer våre kjærtegn til den rette snubler inn.
Men hvorfor tar det så lang tid, den ferden?

La den rette snuble inn

http://www.radionova.no/programmer/kefir

Javisst er det snusk her!

desember 30, 2010 § Legg igjen en kommentar

Det er lille julaften, og det skal ryddes og vaskes i musehullet. Som seg hør og bør. Og alle skal hjelpe til.

Etter en runde med støvsugeren, spør jeg pappa om det er noe mer som skal kjøres over før jeg rydder den vekk.

«Ta nede i vindfanget», sier han, «der tror jeg det er en del snusk.»

Interessant ordbruk, tenker jeg, og bakser det grå monsteret ned trappa og bort til utgangsdøra. Jeg åpner den innerste glassdøra forsiktig, inn til det lille rommet som visstnok skal fange vinden, forberedt på litt av hvert. På overflaten virker alt rolig. Skopinnsvinet står stille i hjørnet med noen blader festet i pelsen fra i høst, dørmatta ligger en smule skjeivt og krøller seg i den ene enden, men gjemmer kun et dusin gresstrå og noen steiner. Rusk er det masse av, men snusk?

Monsterstøvsugeren snuser og sniffer bortetter gulvlistene, kiler pinnsvinet over ryggen og eter opp bladrestene fra i høst. Men da pinnsvinet legger seg over på ryggen for å la understellet blåses, avslører den med ett at pappa hadde rett.

I kroken har de gjemt seg, alle djevelens kryp og mørkekrefter, under et tynt lag med grått spindelvev. Der under blinker det i miniatyre julelys, det klirres med glass og skåles i tyktflytende fordervelse. Det bedrives hor i hjørnet, ved et lite fingerbøl spilles det for smuler, noen knasker på kadaveret til en annen, begge like svarte, hårete og ekle. Her bedrives det snusk på høylys dag!

I det jeg får behersket min avsky mot taskenspilleriet som foregår der nede hvor listene møtes, rekker jeg fram min guddommelige pekefinger, og sender syndefloden – i form av en lunken bøtte med grønnsåpevann – ned over spetakkelet. De små sjelene hviner høyt før druknedøden tar dem.

Jeg løfter matta, og lar bekker med vievann renne ned under den. Også her forstyrrer jeg et bordell av små vesener, ukvemsord og forbannelser kastes mot meg i det sollyset avslører den mest forkastelige matorgie, fråtsing i døde insekter, spillopper som danser rumba på kadavrene, skrukketroll som vrir seg i rus, og fluelarver som har seg med sine egne småsøsken, rabagaster som skjender det hellige ord. Grønnsåpevannet setter en hard og brutal stopper for moroa, «Jeg smelter», skriker de, før Vaskekluten suger opp det som måtte være igjen av snusk og rusk.

Når det verste synderiet er tørket opp, går Monsterstøvsugeren over slagmarken og spiser opp restene av djevelsen barn og dere hedenske idolskikkelser.

Omsider er også vindfanget fritt for snusk, i likhet med resten av musehullet. Alt er klart for den utrolige høytiden de kaller jul, som ligger rett rundt hjørnet, en uke eller to med bading i alt som kan kjøpes for penger: alle guds dyr, stekt, fritert, partert, posjert eller spiddet; alkohyler i alle varianter, fra rødvin til whiskey, fra brunt til blankt; kaker og sjokolade, marspian og knekk, nøtter og lakris. For ikke å snakke om de materielle godene som regner ned under juletreet kvelden den 24., mens sølvguttene angelisk synger guds glade budskap.

Da er de godt at snusket i vindfanget er eksorsistisk fjernet for denne gang.

 

For de som skulle synes synd på min pappa, er ordbokas definisjon av ordet snusk som følger:

1 rusk og rask
2 ( fam.) småsjofelhet

Lillepus loves me

desember 22, 2010 § Legg igjen en kommentar

Jeg vil avslutte året 2010 med en kjærlighetserklæring til verdens vakreste, søteste lille skapning (hvis du blir kvalm nå, så ikke les videre). Akkurat nå sover hun i en krok på baderomsgulvet, fordi det er alt for kaldt til å være noe annet sted, og er lykkelig uvitende om at jeg omtaler henne på verdensveven.

Lillepus kom til oss som litt voksen kattunge, en gang sent på 90-tallet. Det var søsteren min som fant henne sittende alene i en krok i nærheten av Jernbanetorget togstasjon. Pelsen hennes var innsmurt i grønn såpe, som tok litt tid, en del vann og mye baksing (både fra Lillepus og vår side) å få ut. Men straks Lillepus var tørr igjen, var hun verdens lykkeligste lille pus. I begynnelsen løp hun bokstavelig talt oppetter veggene hjemme hos oss. Hvem vet hva hun har opplevd sine første levemåneder, men Lillepus har aldri vært redd for mennesker, aldri vært skeptisk, og alltid latterlig lett å håndtere (i motsetning til en del andre katter jeg kjenner).

Lillepus og Marie på Eiksmarka, anno 2004

Vi hadde i begynnelsen ikke tenkt til å beholde Lillepus, fordi vi hadde en annen katt. Hun het Liebchen (oppkalt etter katta til Storheksa i filmen “Heksene”), fordi hun var stor, svart og … ja, det var vel egentlig grunn god nok. Liebchen hadde en gang en bror som var nokså lik, som vi kalte Sico, men som forsvant da vi flyttet fra Vestby, til min store sorg. Sico var liksom min katt, mens Liebchen tilhørte søsteren min. Sico var typen som fanget tærne dine når du lå og sov om natta, men han nektet plent å godta at vi skulle bo et annet sted, og stakk av før vi fikk ham inn i det nye huset. Liebchen var etter dette såre lykkelig, for da slapp hun konkurransen, og begynte etterhvert å regjere i Eiksveien 43 som om hun var dronning på haugen. Og det var hun også veldig lenge. Før Lillepus…

Lillepus fikk aldri noe ordentlig navn, nettopp fordi vi ikke skulle beholde henne. Familien til en gutt i klassen til lilleboren min hadde sagt seg villig til å ta henne. Men Lillepus hadde en uvane: hun tisset i sengene. Antakelig gjorde hun det for å markere et område, fordi hun allerede fra begynnelsen av var i en maktkamp med husets sjef. Så da gjaldt det å passe på at Lillepus ikke kom opp i senga. Mamma hadde allikevel ikke samvittighet til å gi fra seg en katt som ikke var husren, og det endte med at hun ble hos oss. Og etterhvert sluttet hun også å tisse i sengene. Og det er vi glade for.

Lillepus og Liebchen ble aldri bestevenner, men de lærte seg å leve sammen. Etterhvert som Liebchen ble gammel og skrøpelig, tok Lillepus mer og mer overhånd (katter er hverken sentimentale eller empatiske – sånn er det bare). Nå er hun den lykkelige enehersker over Eiksveien 43, etter at Liebchen gikk bort for tre år siden (kreft), og det virker ikke som om hun savner konkurransen.

Lillepus og Marie på Eiksmarka, anno 2007 eller 2008

Lillepus har av en eller annen grunn lagt meg for elsk. Selv om det var søsteren min som i sin tid reddet henne fra en sjebne som uteliggerkatt (noen andre hadde sikkert plukket henne opp, så søt som hun er), har hun lenge hatt en forkjærlighet for min arm. Jeg kan når som helst plukke henne opp, og hun legger seg til rette på skulderen min. Mamma mener hun ikke gjør dette med de andre i familien. Hun kommer gjerne løpende når jeg kommer hjem på besøk (hun bor på landet sammen med pappa, mens jeg bor i storbyen), og gnir nesa si mot min når hun får sjansen. Om kveldene legger hun seg pent i fanget mitt hvis jeg sitter stille (og har jeg en laptop på fanget, gjør hun sitt for å få den bort). Om nettene skraper hun på døra mi og legger seg og sover på dyna (hun tar ofte stor plass, selv om hun er liten). Og om morgenene kommer hun gjerne krypende inn under dyna og legger haka på armen min.

Lillepus er noe av det beste jeg vet i verden. Hun er alltid den samme, og er like ukomplisert som hun er rar. Så glad man blir i disse små dyrene. Nå kommer hun slentrende inn i stua, kikker på meg og lurer på om jeg ikke kan gi henne noe mat. Så da får jeg vel gjøre det.

 

Lillepus loves me – oh, yes she does…

Noen ting blir lettere (thangod!)

november 23, 2010 § Legg igjen en kommentar

Som liten, som altfor liten, var det å ikle dyna dynetrekk noe av det vanskeligste og mest utfordrende jeg visste om. Dynetrekket var alltid for svært, og jeg så liten at jeg kunne stå inni det, og det fantes ingen triks, eneste løsning var hardt arbeid og enorm konsentrasjon for å få de riktige dynehjørnene inn i de riktige trekkhjørnene.

På magisk og uforklarlig vis ble det alltid feil. Selv med nøye planlegging og karttitting før jeg begav meg inn i dynetrekkets lunefulle krinkelkroker, med nevne fast rundt hjørne nummer 1a og kompasset stødig utpekt mot hjørne nummer 1b, for å føre disse to bestanddelene sammen i perfekt symbiose, så gikk det alltid gærnt. Etter ekspedisjonen med hjørne nummer 2 på tilsvarende vis, kom det kritiske punktet: å holde hjørnene opp og riste resten av dyna på plass, slik de voksne gjorde. Når dyna er dobbelt så lang som deg, er dette mildt sagt en utfordring. Løsningen var alltid opp på kommoden eller skapet, med dynedyret over skulderen, og håpet om at jeg ikke falt ned denne gangen.

Og alltid, alltid, alltid, som om det var skrevet ned i Murphys Lov, var det feil. ”Når en dyne skal ha trekk på seg, vil alltid galt hjørne havne i feil hjørne.” Hjørne en og to hadde inni trekket byttet plass, dyna var vridd, og uansett hvor mye monumental risting jeg bedrev, så ville de ikke gå dit de skulle.

Så var det inn igjen, fram med kart og kompass og hodelykt, håret bustete av dyne-elektrisitet og kunne blussende røde av ENORM frustrasjon over at noe som tilsynelatende skal være enkelt må bli så vanskelig. En time etter sengetid var dyna endelig på plass.

 

En hel rekke ting blir vanskeligere i voksenalderen, sier de. Mer ansvar, mer bekymringer. Men én ting har i hvert fall blitt lettere: å legge dynetrekk på dyna. Thangod!

 

Jeg var aldri ei maisflakjente

november 18, 2010 § Legg igjen en kommentar

Under følger et essay jeg skrev for to år siden, og som ble trykket i Bøygen no. 3-08, med tema Sangtekster. NRKs Bokprogrammet hadde nylig en sending som forsøker å svare på om det nå er tøft å synge på norsk. Odd Nordstogauttalte i ei nynorskavis for ikke så lenge siden at han savner flere unge kvinnelige artister som synger på sitt morsmål. Essayet funderer i alle fall over hvorfor det lenge har vært så vanlig å bruke engelsk som låtskriverspråk.

Jeg var aldri ei maisflakjente

Hvorfor skriver ikke (unge) norske artister på norsk?

Et lite stykke Norge: Du kjører ut av byen i en blå folkevogn, du ser åkre med kornaksene svaiende idyllisk i vinden, du er på vei ut mot havet, du er på jakt etter solen, markjordbærene vokser i veikanten (ta et strå og træ dom på), kuene rauter på marken, og rundt svingen ligger et rødmalt hus med trapp og kvist som tatt ut av en barnesang. Du skal ikke mange kilometerne utenfor bygrensa før det nasjonalromantiske bondelandet rulles ut foran deg og stillheten kommer snikende. Så du setter på radioen. La oss si at du velger petre siden du fortsatt føler deg litt ungdommelig, og håper at sangen som nå kommer virkelig kan representere den nostalgien du føler overfor din lille nasjon. Kanskje noen andre har tatt landeveiene i en liten bil og følt det du føler nå og satt seg ned og skrevet en liten sang om det? Min baby dro avsted? Noe strømmer i hvert fall ut av de sprakete høytalerne, men det tar deg en stund før du oppdager hva det er. Sangen minner deg om maiskornåkre, ikke hveteakser; du hører lyden av mintgrønne cadilacer, ikke brummende folkevogner; det er bluesriff som tatt ut av en sørstatsroman, ingen hardingfeletrioler som minner om Hardangerfjorden; det er sweet home Alabama, ikke æille har et syskenbån på Gjøvik. Men dette er norsk musikkultur i et hvilket som helst annet nøtteskall (hasselnøtt, da, vel og merke), norsk musikk som de siste årene har blitt så god, som har slått an internasjonalt, som ikke lenger vitner om et sidrumpa utenforliggende marginalt land med stakkarslige fem millioner innbyggere som prater et HurdyGurdyspråk vi ikke kan bruke til å uttrykke den coolheten som skal finnes i musikk nå om dagen. Eller kan vi det?

Som ei bru over problemfylt vann

La oss si at du var en av dem som begynte å lage små melodier på pianoet da du gikk på barneskolen. Enkle saker. Og kanskje moren din etter en stund lurte på om du ikke skulle forsøke å sette noen ord til melodiene dine, siden du uansett var så glad i å skrive dikt og små historier. Du kjenner på saken, du prøver deg fram med noen ord, noen setninger, men noe stritter imot, melodiene du har laget vil ikke ta imot språket. Så da tenker du kanskje som så at ikke all musikk kan ha ord til seg.

Men så blir du litt eldre, kanskje rundt 15, og du blir kjent med en kul og tøff jente som spiller gitar og lager egne låter. På engelsk. Og du tenker: “hvis hun kan, så kan vel jeg også?” Og plutselig åpner det seg en verden framfor deg, en verden av klisjeer, litterære referanser, filmatiske bilder og det som føles som uendelige ordspillmuligheter; det er som en svensk forfatter en gang skrev “ett Happy Meal för de metaforlösa”.[i] Og vi er de metaforløse, nesten de språkløse å regne. Ordene er kanskje enkle til å begynne med, du rimer på “away”, “stay” og “yesterday”, men det er så mye lettere å synge på, å synge til, og de små melodiene dine stritter slettes ikke lenger, de åpner armene sine og tar imot dette nye musikkspråket. Du begynner å lytte til popmusikken som formelig hopper ut av radioen på kjøkkenet, den som spiller sanger fra Amerika og Storbritannia, du skriver om det de skriver om, forsøker først å etterligne metaforbruken til Jewel, før du til sist oppdager Tori Amos når du flytter hjemmefra, og det norske språket vil for din del alltid være tapt når det kommer til å brukes i musikken. Det fins ingen vei tilbake.

Du har tre grunner for å velge engelsk framfor norsk. Du vil ikke være ei maisflakjente, du vil ikke følge røkla, men det kan se ut som de aller fleste andre norske artister på din alder, innenfor din sjanger, også skriver på engelsk. Men heller ei maisflakjente enn ei havregrøtbudeie. Altså:

1)    det engelske språket gir en behagelig avstand til det du skriver om, den lar deg være mer personlig uten at du føler at du utleverer deg fullstendig. Det føles litt som å banne på et språk som ikke er morsmålet, det går ikke så følelsesmessig innpå deg.

2)    det er enklere å få tekstene til å rime og flyte på det engelske språket, ordene er ofte kortere, det er flere å velge mellom, det er flere vokallyder å synge på og færre doble konsonanter som skaper musikalske fartsdumper i melodien.

3)    du har en annen horisont å forholde deg til når du skriver engelsk, du har et nærere bånd til dine musikalske forbilder, du kan bruke referanser til filmer som The Wizard of Oz eller tekster som “Hills Like White Elephants”, det er bredere og eldre kultur i denne språkdrakten enn i din egen. Faren er selvfølgelig at du ikke helt forstår kulturen, i og med at du befinner deg på utsiden av den. Det er en risiko du er villig til å ta. Og det er mange andre med deg.

Maria Maria, du minner meg om en vestkanthistorie

Når du kvier deg for å bli tatt for å være ei maisflakjente har dette noe med at man gjerne vil stikke seg ut i det ego-sentrerte samfunnet vi vokser opp i i dag. Nå har det seg en gang slik at å gå imot strømmen for en norsk artist vil si å skrive på norsk, hvor merkelig det enn høres ut. Som Willy B. sa det: “Jeg veit ikke engang om man velger å synge på engelsk. Man synger på engelsk, man velger å synge på norsk.” [ii] Det engelske tiltrår tilsynelatende helt naturlig for musikere av det 21. århundret. Mindretallet av nyere musikk har norsk språkdrakt, selv om de er skrevet av nordmenn. Å debattere språk er ikke noe nytt fenomen i Norge, og det kan heller ikke unngås i denne sammenhengen, da man skal forsøke å kaste lys over hvorfor så få norske artister skriver og synger sanger på norsk. Debatten dukker opp nå og da, noe av det nyligste er skrevet av Anne Lorentzen på nettavisen til MIC: Ballade.

Hva er det du kvier deg for ved å bruke det norske språket? Hva er det som gjør det hele litt for nært og rart? Hvorfor er musikalske nordmenn så lunkne med å bruke morsmålet til å lyrikksette melodiene sine? Hva er det som får oppkastrefleksen i gang når vi hører Dinas vamle rimhuggeri idet hun synger “bli hos meg / når andre svikter deg / du er alt for meg / sammen baner vi vår vei”? Hun skriver i et nettintervju at hun har skrevet teksten selv, ja, og hvorfor skulle hun ikke synge på norsk?[iii] For Dina er det naturlig å skrive sanger på morsmålet, selv om hun blir sagt å være den første til å synge trance/dance på norsk. Nå skinner det ganske grusomt igjennom at Dinas litterære kvaliteter er heller labre hva gjelder poetisering, og all bruken av enderim med ei-diftonger gjør ikke saken noe bedre. Men Dina er i “godt” selskap når det gjelder meg-deg-riming. En kanskje likeså kjent landeplage fra Rune Rudberg, “Ut mot havet”, går noe sånt som det her: “I dine øyne kan jeg se et eneste svar / og alle spørsmål som jeg har / Maria, Maria / Maria, Maria / Ja jeg elsker deg / og du er alt for meg”. Det begynner å klinge mystisk kjent det der…

Men hatten av til Dina allikevel. Den gjengse norske 17åringen av i dag ville kanskje ha sett sitt snitt til å fordunkle den dårlige rimingen ved å bruke et annet språk, nemlig engelsk, for er det ikke slik at alle banaliteter og klisjeer høres bedre ut når man ikke bruker sitt eget språk? Eventuelt er det engelske språket så voldtatt verden over at vi med døve ører godtar det meste som kommer i den språkdrakten for god fisk. Ville egentlig Dinas låt blitt bedre slik: “Stay with me / When other’s let you down / You’re everything to me / Together we’ll stand our ground”?

Pappa var en rullestein – der han la hatten sin var hans hjem

De som skriker høyest om at flere må skrive på norsk, drar særlig fram to ting: det ekte ved å bruke sitt eget språk, og den norske kulturens og det norske språkets særstilling. De som forsvarer å skrive på engelsk bruker ofte sound som argument, og det faktum at de vil nå ut til flere hvis de bruker et internasjonalt språk. En ting av gangen…

Er det virkelig et autentisitetskrav å synge på norsk? Ifølge Anne Lorentzen er mer norsk etterlyst innenfor bransjen:

Øyvind Staveland benyttet nemlig takketalen under Spellemannsprisen i 2007 til å etterlyse nye artister som synger på norsk, og det er bare noen måneder siden Musikkoperatørenes Sveinung Rindal oppfordret by:Larm til å gjøre norskspråklige artister til sitt hjertebarn i 2008 […] mandag morgen hørte jeg helt tydelig P3s Håkon Moslet erklære at han for sin del synes det er skandaløst at ikke flere norske artister synger på norsk.[iv]

Jakten på det ekte er blitt en globalisert idé på tvers av både sjangere og kulturer, skal vi tro en avisartikkel om menneskets higen etter autentisitet. Sosiologen Karen Lisa Salamon forklarer behovet ut fra en mangelteori, som lyder som følger: “Nå som all mat er industrialisert, finnes ikke lenger ekte mat; nå som verden har blitt globalisert, savner vi det ekte nasjonale; nå som all religion er underlagt vitenskapelig tenkning, søker folk noe ekte religiøst.” [v] Når Lorentzen trekker oppmerksomhet mot at for få norske artister skriver på norsk, er dette da en slags motstand til den ellers så globaliserte musikkindustrien og vårt plutselige behov for å finne noe autentisk i vår egen kultur? Eller kan grunnen til at så mange skriver på engelsk i utgangspunktet nettopp være en reaksjon på det samme autentisitetskravet? For Sivert Høyem og Madrugada kan det virke som om sistnevnte er tilfelle: “Teksten må stå til musikken, som et slags stemningsbilde på hvor vi befinner oss. Og med referanse til vår musikalske oppvekst er engelske tekster det mest naturlige.” [vi] Diskusjonen trekker tankene mot hva slags identitet språket vårt har for oss, og hva det er vi håper å ikle oss ved å ta på den engelske masken. Det kan være nærliggende å anta at vår forestilling om ekthet ikke er basert på dette med å skrive nasjonal musikk på det nasjonale språket, men at vi er så vant til å tro at alt som kommer fra det engelske og amerikanske markedet er bedre enn det vi kan klare å skape selv. Faren ved å forsøke å skape noe autentisk ved hjelp av et lånt språk, en lånt språkdrakt, er da nettopp at det slett ikke er autentisitet i det hele tatt. Det er risikabelt å skulle “fake” det ekte, for; å konstruere “et autentisk image uten videre mening eller innhold er ikke holdbart og kan potensielt utgjøre en risiko snarere enn styrke” [vii]. Norske musikere som skriver på engelsk i et forsøk på å oppnå kred kan dermed risikere den motsatte effekten, hvis det skinner for godt igjennom at de prøver å ta i bruk et språk de ikke behersker.

Et trekk ved sannhetsjaget i nevnte artikkel er den alltid interessante hip hop-kulturen, som har et grenseløst krav om at dens medlemmer skal være fra den kulturen de baserer sin musikk på. “Keep it real” trekkes fram som et slagord fra hip hop-scenen, og det handler i stor grad om at historiene som fortelles i musikken skal være rappernes egne, de skal ikke kunne synge om harde kår i den amerikanske gettoen hvis de egentlig er oppvokst i middelklassen. Da er det interessant å se at det nettopp er hip hop-kulturen i Norge som har vært flinkest de senere årene til å ta i bruk det norske språket. Kanskje det samme kravet om noe ekte finnes i den norske rappekulturen, og dermed synliggjøres ved at de i større grad enn annen populærmusikk bruker morsmålet sitt? En annen viktig faktor ved denne musikkgrenen er at den legger overmåte stor vekt på tekst i forhold til musikk, der mye annen populærmusikk lar teksten komme i skyggen av det musikalske. For å kunne si noe ekte kan det derfor være viktig å bruke det språket man er oppvokst med. Men det kan være vel så viktig å bruke morsmålet for å kunne si noe i det hele tatt. Eller i hvert fall for å bli hørt. Hvor ligger egentlig det ekte i å bruke klisjeer fra et annet språk, og til dels også en annen kultur, når det uansett ikke blir hørt av de som skal lytte? Har ordene bare blitt ornament for musikken? Kunne vi likeså godt sunget la la la la (lei av å bli lurt)?

Sia ho kom tilbake frå månen – ho pratar som juni og lyttar som våren

Musikken har en tendens til å gjøre noe med språket, på godt og vondt. Den kan enten fremheve det talte ordet, eller også dekke over det. Det fins ikke noe krav til kvaliteten på sangtekstene, ut over de krav du selv som kjøper stiller. Man finner derfor alt fra Leonard Cohens høypoetiske “There is a crack in everything / That’s how the light gets in” til lavere litterær kvalitet som “If you’re not the one then why does my soul feel glad today?” I noen tilfeller kan det være like greit å ikke vite hva det er som synges. Her er landeplagen fra 2004, “Dragostea din Tei”, et godt eksempel. Siden de fleste nordmenn ikke besitter nok språkkunnskaper om rumensk til å forstå hva det var O-Zone sang om, er sangens popularitet, Europa over, et bevis på at det på ingen måte finnes et krav om at lytteren må forstå hva som synges i en sang for å like den. Argumentet som brukes for engelsk om at man skal gjøre seg internasjonalt forstått faller dermed på sin egen urimelighet. Hvis det følgende hadde kommet ut av radioen, hadde du likt det bedre eller dårligere da?:

Kjærligheten fra lindetreet[viii]

Hallo, hei, det er meg, en landeveisrøver [en slags Robin Hood]

Jeg ber deg, min kjære, ta imot lykken

Hallo, hallo, det er meg, Picasso

Jeg sender deg et anrop, og jeg er barsk/sterk, men du skal vite at jeg ikke krever noe av deg

Du tenker å dra, men du tar meg ikke med (tar meg ikke med, tar meg ikke med)

Bildet av ditt ansikt og kjærligheten fra lindetreet får meg til å huske øynene dine

Jeg ringer deg for å si hva jeg føler nå

Hallo, min kjære, det er meg, lykken

Hallo, hallo, det er meg igjen, Picasso

Jeg sender deg et anrop, og jeg er barsk/sterk, men du skal vite at jeg ikke krever noe av deg

Sangens fengende egenskaper minner oss om at musikk også er språk. Det beskrives ofte nettopp som det internasjonale språket, av Jessica Sligter slik: “Music is language, it communicates, and just like communication by words, it can be of great importance to communicate accurately what you feel.” [ix] Sanger har dermed to måter å kommunisere på: den “internasjonale” som taler til ditt indre øre, dine dypere følelser, din rytmesans (hvis du har noen), og den andre som tiltaler deg på et mer språklig og direkte nivå, ved at du tror du vet hva disse ordene skal referere til. Det er ikke nødvendigvis slik at disse to meningsnivåene sammenfaller, selv om de gjerne kan gjøre det. Det er bare å lytte til Raymond & Marias “Ingen vill veta var du köpt din tröja”, der den akk så lystige musikken akkompagneres av en mer melankolsk tekst: “Ingen sörjer när du dör, ingen ska sakna det du gör / Ingen vill veta var du köpt din tröja / Och fast du gjort allt som man ska, du är artig, du är glad / och du har tränat bort din dumma dialekt.” Og det er just det nordmenn har gjort når det kommer til tekstskriving innenfor musikken: Vi har visket vekk vår dumme dialekt, rettere sagt hele språket, i frykt for å bli tatt som noen bygdetullinger som ikke vet hva som er verdensspråket, hva som er musikkens språk. Men musikkens språk er vel strengt tatt tonene og rytmen, selve ordene behøver ikke være en del av det musikalske for at musikken skal gjøre seg forstått. Jan Åge Fjørtoft sa noe lurt en gang, om “Fotball musikk og smil”, nemlig at “Disse tre tinga forstår alle overalt i verden.” [x] Om så denne musikken er akkompagnert av norsk lyrikk, betyr ikke det at den dermed blir uforståelig for alle som ikke kan norsk. Kanskje er det for få nordmenn som stoler på musikkens kommunikative kraft? Det er noen artister som legger mye sjel og mening i de uttalte ordene også, og så er det noen som tenker at ord er ord, men det er musikken som er viktigst, og så slenger de ut noe som minner om lyrikk fordi man jo skal ha noe å synge på. Og det er kanskje derfor så mange norske artister bruker engelsk som skrivespråk. Fordi det de er opptatt av er musikken, og det meste av det de har hørt av musikk blir sunget på engelsk, og det er så lite som skal til før engelsk høres poetisk og smart ut, mens det på norsk skinner altfor tydelig igjennom at det ikke er forfatter man egentlig prøver å være, men musiker. Du mener nå det er ingen skam i å forsøke å være begge deler. Men du skriver fortsatt sanger på engelsk likevel.

Norwegian is the new loud?

Hvis musikk er språk er det også sant at språk er musikk. To norske oversettere og sangskrivere har uttalt seg om saken, Håvard Rem og Terje Mosnes. De er begge enige om at engelsk fungerer bedre enn norsk som sangspråk rett og slett på grunn av sin særegne språklighet: “Det er flere enstavelsesord [i det engelske språket], og du kan få uttrykt mer på ti stavelser. Det er plass til flere ord, og det er mindre sjanse for at ordene butter mot den metriske figuren, melodien osv.” (Rem); “Som tekstforfatter på norsk så vil jeg si at norsk kan være et plundrete språk å sitte og sy sammen tekster på, i forhold til rockens musikalske særtrekk, fordi vi har mye konsonanter og få av de der gode vokalene og diftongene å synge på.” (Mosnes)[xi] Det er ikke så mye man kan gjøre med språkets klanglighet, men det er selvfølgelig mulig at nordmenn er vel raske til å dømme sitt eget morsmål bare fordi vi er så vant til vanskelighet rundt dette med språk. Det kan ha med trender å gjøre, at det er snakk om å ikke bare få oppmerksomhet rundt norsk igjen, men å få positiv oppmerksomhet knyttet til vår særegenhet og språklighet, som kanskje ikke i utgangspunktet er typisk norsk. Så hvordan får vi norsk igjen? Hvis svaret er å gjøre norsk trendy, må man finne en effektiv måte for hvordan dette kan gjøres. Det er uvisst hva Giske foreslår for å redde språket vårt som er “undah presha”, men Anne Lorentzen har en rekke forslag i sin artikkel, for å fremme det norske språket i musikken i det minste:

– styrk innkjøpsordningen med henblikk på tekst – kjøp inn alt som kommer ut på norsk av en viss kvalitet
– opprett egne kategorier på Alarmpris og Spellemann for mest nyskapende språk
– opprett særskilte stipender for norskspråklige artister som vil turnere i Norden
– utlys konkurranser der de beste norskspråklige prosjektene blir belønnet med innspillingstid og utgivelsesstøtte
– styrk tekstforfatterstipendene gjennom å heve stipendandelen til tekstforfattere som skriver på norsk
– gjør som Rindal foreslår: Prioritér norskspråklige artister på by:Larm i 2009
– utvid Prøysen-prisen med flere kategorier
– la tiltakene gå over en 5-års periode og evaluer ordningene[xii]

Prøysen kommer vi ikke utenom. Han har blitt beskrevet som “det nærmeste vi kommer den norske Vreeswjik, Vysotskij eller Dylan.” [xiii] Dessuten har det blitt påpekt at Alf Prøysen ikke ble opphøyd i sin tid slik vi gjerne opphøyer ham nå, fordi han ble sett på som for folkelig, og å like visekunsten hans var det samme som å innrømme at man ikke hadde smak for høykultur. Prøysen viste seg å være “for nær, for ekte og sann, for nært opptil [deres] egen person og rikelighet, alt det de ville glemme og helst komme bort ifra.” [xiv] Og hvis det var dette synet man hadde på norsk kultur og språk på 50-tallet, hvorfor skal vi forvente at det er noe annerledes i dag? Det kan virke som om nordmenn har dårlig selvtillitt når det kommer til sin egen kultur, det som er ekte norsk er på en måte aldri bra nok. Men hvorfor så redd for det norske?

Prøysenprisen, som Anne Lorentzen nevner, “gis for fremragende innsats innen musikk, visekunst eller diktning innenfor de genrene som forbindes med Alf Prøysen. Prisen tildeles skapende eller utøvende kunstnere, eller til oppmuntring for unge talenter.” [xv] Det er ikke eksplisitt nevnt at mottaker av prisen må skrive på norsk, men det er nok allment opplest og vedtatt. Ingen sjanger hvor vedkommende skriver på engelsk kan forbindes med Alf Prøysen, for oss er han selve den norske visekunsten, og kan ikke fraskjæres sitt språk. Men det er nå også typisk at han for sine samtidige ble for nær og for sann, for er det ikke akkurat det du prøver å unngå ved å skrive nære og sanne sanger på engelsk? Det er så fort gjort å bli gjennomskinnelig på norsk. På en måte tar du på deg en annen identitet når du spiller, du er en “artist”. Og den artisten har sitt eget språk. Det trengs en hinne mellom deg og publikum for å kunne være så ærlig og sårbar som du gjerne blir i musikken. Og den hinnen heter “engelsk”.

Når det er sagt er det også snakk om en stemme: hvordan man puster, hvordan det fysiske blir portrettert gjennom ordene, hvilken tonehøyde som gir hvilken stemning. Når du skriver sanger i jeg-person, betyr ikke dette at alle sangene dine er selvbiografiske. Du har som enhver annen forfatter mulighet til å fortelle andres historier, du følger kanskje én pike spesielt, en som er engelskspråklig, gjerne amerikansk, som har en anelse dypere stemme enn du selv og en sårere og ærligere hverdag. Denne masken tar du på deg når du leker låtskriver og artist, det er prisen man betaler for illusjonen av autentisitet: Dette er både fiksjon og sannhet.

Det er et hardt nok liv for oss

Språkdiskusjoner dukker stadig opp med jevne mellomrom på hjemmebane, det er alltid en og annen som blir bekymret for språket og kulturen i denne globaliseringens tidsalder, og begynner å lure på om kidsa er for tilbøyelige til å ty til engelsk språk og amerikansk kultur. Jan Eggum, en av de som fortsatt skriver på norsk, har sunget det slik: “Amerika: et stripet flagg med matte stjerner / Vi følger feige hennes norm / og bærer hennes uniform” i sangen med det passende navnet Amerika. Kulturpåvirkningen i Norge etter krigen har stort sett kommet fra USA. Vi får dem fortsatt intravenøst gjennom teve, radio, kino og internett. Vi ser og hører de store amerikanske artistene, de som har et av verdens mest velsmurte pengemaskineri bak seg, vi ser opp til dem, selv om vi de senere årene har lært å være nokså kritiske til den amerikanske utenrikspolitikken. Men vi digger fortsatt Coca Cola, McDonalds, Michael Jackson, Levis, Madonna, P Diddy og Justin Timberlake. De klarer det vi nordmenn ikke helt har selvtilliten til å tro at vi kan klare: De er kule. Vi låner deres språkdrakt, og later som vi er kule med dem.

Det er langt fra alle vesteuropeiske land som er så Amerika-vennlige som Norge. Det er nok mest naturlig å sammenligne oss med naboland som Danmark og Sverige, fordi vi alle tre har hatt mye av den samme innflytelsen fra USA, og språkene våre ligner. Allikevel er det en viktig forskjell på Norge i forhold til de andre skandinaviske landene, og det er at vi har fått større språkinnflytelse fra våre naboer enn det vi har hatt på dem. Vi er lillesøster som har blitt opplært og okkupert av våre storesøsken. Som lillesøster mangler vi også den selvtilliten som söta bror ser ut til å ha når det gjelder sitt eget språk og sin egen kultur. Det er nok av svensker som skriver på engelsk og som har gjort det fryktelig bra i utlandet takket være det. Men det er likevel nok av svensker som skriver på svensk, for dem er det ikke som en selvfølge å bruke engelsk, selv om de har mange av de samme musikalske og kulturelle referansene som norske musikere bruker. Håkan Hellström, ikke helt ukjent i Norge, er en av de som skriver på svensk, ja, for va skulle han annars göra? Han sier i et intervju om å skrive på engelsk: “engelsk er ikke mitt språk. Mye ville gått tapt, [sangene] hadde mistet flere dimensjoner. Jeg sitter jo og vrir og vender på ordene, og hva er det som rimer på ‘Gothenburg’?”[xvi] Her klinger han sammen med noen av de få unge norske musikerne som faktisk skriver poplåter på norsk, nemlig Odd Nordstoga og Gaute Ormåsen. Så, jo da, de fins, det er bare så altfor rent få av dem.

Det danske bandet Mew forteller her om hvorfor de velger å skrive på engelsk:

Actually there is a big trend nowadays with Danish singing. Some bands pull it off nicely but sadly most of them don’t. There is a tendency for the lyrical content to become really low brow stupid, almost too similar to daily speech and that doesn’t make for very poetical content. For our part, we chose to write in English mostly because that’s our second language (taught in School from the age of 6) and because we grew up listening to English and American music.[xvii]

Det er tydelig at nordmenn og dansker finner noe felles i dette å skrive låter på engelsk. Og vi deler langt på vei en felles språkdrakt. Da er kanskje ikke språklyden så velegnet til å sette melodier til som man kanskje hadde ønsket, og når man da fikk servert dette verdensspråket på et sølvfat, med dens mange år med kulturelle referanser, smørbrødfat av gode metaforer og poetiske vendinger, i tillegg til henvisning til en kultur vi ikke vil innrømme at vi egentlig ser opp til, hvorfor skulle man ikke skrive på engelsk?

Reilstad skriver innledningsvis til en antologi om norsk sanglyrikk at: “Litteraturen i populærmusikken er en uvurderlig kilde til å lære språk, altså til å lære å tenke, når den har slik enorm betydning for språk og gehør for vår menneskeforståelse og vår verdensanskuelse.”[xviii] Det er slettes ikke ydmykt på vegne av sanglyrikken. Du tenker fortsatt stort sett på norsk. Men innimellom skjer det på engelsk, rett og slett fordi du har hørt språket siden du var seks, og det har gjennomsyret alt av populærkultur, og i noen grader høykultur og akademia. Så hvis du tenker på engelsk, får du lov til å skrive på engelsk da?

Eg vil heim, eg saknar deg, du veit

Til og med i lille Norge var det en tid da latin var kulturspråket: Alt fra gudstjenester til akademiske forelesninger foregikk på latin, for ikke å snakke om diktningen. Så kom Martin Luther med reformen som mente at det var viktig at menigheten forstod Guds ord. På en lignende måte har Norge fått et eget musikkspråk, innenfor populærsjangeren. Og du går i lutherske fotspor og vil reformere bransjen, slik at flere lytter til forkynnelsen som brøler ut av radioen: du skal dansa ompa til du dør!

Kanskje er det umulig for nordmenn å få et uproblematisk forhold til dette med språk, kanskje er vi ødelagt av for mange års uselvstendig styre, kanskje har vi et kulturelt mindreverdighetskompleks. Kanskje er norsk en smule dølt, og vanskelig å musisere over. Men det er nå typisk at så mange stemmer skriker om å ikke skrive på norsk, for så å ingenting med saken gjøre. Hvis noe skal skje, er det du som må begynne, du som sitter der i din lille blå folkevogn på vei inn fra havet igjen. Det er slettes ikke umulig, det er bare snakk om å gidde. Og kanskje litt om å tørre. Tørre å risikere at din neste sang blir en platt og klisjéfylt kjærlighetserklæring til det norske språk. Om ikke annet så er å skrive på norsk en genial måte å bli lagt merke til i dette mylderet av engelskspråklige musikktalenter i Norge, for å slippe å forbli nok ei maisflakjente. La oss heller begynne å henge med rosinjentene. For, som Lisa Nilsson synger: det är bara ord…


[i] Daniel Sjölin: Världens Sista Roman (2007) s 324

[ii] Tarald Lie: “Hvorfor synger vi på engelsk?” i Språknytt 2004/1

http://www.sprakrad.no/nb-no/Toppmeny/Publikasjoner/Spraaknytt/ARkivet/2004/1/Hvorfor [31.07.08]

[iii] “Tett på nett: Dina” 2000

http://interaktiv.vg.no/CGI/intervju/intervju/hophopdina [20.05.08]

[iv] Anne Lorentzen: “Jan fra Nederland” i nettavisen Ballade 30.04.08 http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2008043009153848480201 [01.08.08]

[v] Lasse Lavrsen, “Jakten på ektheten” i Klassekampen 16.07.08

[vi] Lie: se note ii

[vii] Lavrsen, siterer Stagis i “Jakten på ektheten” i Klassekampen 16.07.08

[viii] Stor takk til Nicoleta Atanasiu for uvurderlig hjelp i oversettelsen fra rumensk til norsk

[ix] Jenny Hval: “Parentesenes kunst” i Klassekampen 06.05.08

[x] Intervju i Klassekampen 21.06.08

[xi] Lie: se note ii

[xii] Lorentzen: se note iv

[xiii] Jan Inge Reilstad: SamtidslyrikkEN – fra Almuens Opera til Gatas Parlament (2004) s 18

[xiv] Reilstad 2004: 19

[xv] “Prøysen tekst og tone: Prøysenprisene”

http://www.proysen.no/ [22/5-08]

[xvi] Geir Rakvaag, “Hva rimer på «Gothenburg»?” i Dagsavisens nettavis 26.03.08 http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/article340713.ece [09.06.08]

[xvii] Jake Haselman “Interview: Mew” 28.08.06

http://www.indieworkshop.com/interviews.php?id=151 [21.05.08 – nettsiden er per 01.08.08 ikke lenger å oppdrive]

[xviii] Reilstad 2004: 6

Røyksopp

oktober 31, 2010 § Legg igjen en kommentar

Røyksoppen har skjønt det. For å spre sine frø med minst mulig egeninnsats, har den konstruert seg selv uimotståelig for nysgjerrige og lekne menneskeskapninger.

På hytta nede på Sørlandet har den dukket opp i oktober, og strategisk plassert seg nøyaktig midt i stien fra hytta til utedoen. Jeg fascineres! Hvordan kunne den vite at det er akkurat denne veien vi må gå flere ganger om dagen? Og hvordan i alle dager visste den at vi skulle ned på hytta akkurat nå for å stenge den for sesongen? Magisk.

Der står den altså, som gråhvite fristende skumputer, og bare venter på at jeg skal vandre forbi. Og jeg klarer selvfølgelig ikke å dy meg. Poff – poff – poff, sier det. Og så har to dusin røyksopp satt sine millioner av sporer til verden. Neste sesongs røyksopp er med dette sikret. Og stien til utedoen igjen fri for distraksjoner.

Skriv årntli eller hold kjeft!

oktober 28, 2010 § 2 kommentarer

Plutselig har han funnet ut at han vil skrive på dialekt. Etter tre år i Oslo har østlandifiseringen gått for langt, og det gjelder å ta tilbake makta over språket. Dessverre er det meg det skal gå ut over: Ser spennande ud filmen. Såg trailer tidligare. Heile greiå virke interesang.

”Hva skjedde med bokmålet ditt?” spør jeg når vi treffes face 2 face. Jeg syns å huske at meldingene fra ham tidligere har vært langt nærmere et familiært skriftspråk. Og SMS er da fortsatt skrift, selv om det er digitalt sådan. Så hva har skjedd?

La oss kalle vedkommende Morten. Det som har skjedd er at Morten har en idé om at dialekta hans er uløselig knyttet til hans identitet. Og når han, etter noen år på Østlandet, mister mer og mer av sin ”breie” dialekt, så mister han tydeligvis mer og mer av seg selv. Og da får Morten panikk, og agerer ved å tvinge seg selv til å skrive meldinger på dialekt og prate mer uforståelig. Litt ironisk, fordi det var forståelsen som gjorde at han til å begynne med snakket ”penere”, som han kaller det. Forståelsen skal nå vike, koste hva det koste vil.

Jeg veit hvor han har det fra: utenfra. Eller rettere sagt vestfra. Han har snakket om det her før. Visstnok er dette med dialekt, og hvor oslosk eller ikke han prater, noe som opptar ham mye. Han får det fra sin far, som hver gang han kommer hjem til Sandnes påpeker hvor ”fint” han prater og hvor mye av dialekta si (les: identiteten sin) han har mista. Jeg formelig hører ”du er ikke lenger min sønn, Morten, min sønn prater ikke bokmål som de derre fintassene i Oslo gjør” (han er selvfølgelig ikke så krass mot sin sønn, dette er bare noe jeg tror). Så jeg sa til Morten: du må gi faren din litt motstand. Hvorfor er det sånn at alt som er tilnærmet bokmål automatisk blir ”å snakke pent”?

Hvis faren til Morten hadde visst litt språkhistorie, så hadde han skjønt at bokmålsk anses som ”pent” fordi det er nærmest dansk, og for en del år siden så var det danskene som brakte adelen inn i Norge fra nedi Europa et sted. Og de brakte med seg dansk skriftspråk, som siden har utviklet seg til bokmål. Én ting er at faren til Morten fortsatt anser danskene som adel, det er tross alt snart 200 år siden frigjøringen fra Danmark. En annen ting faren til Morten ikke har tenkt over når han spør Morten om hvorfor han snakker så fint, er at dialekten i Sandnes er sterkt påvirket av dansk, med sine bløde konsonanter. Og det er disse bløde konsonantene som får Morten til å mene han har rett til å skrive ”ud” og ikke ”ut”.

Jeg henger meg opp i språket til Morten, og Morten går selvsagt i forsvarsposisjon. Og sender meg flere meldinger på dialekt, bare fordi han veit det irriterer meg. For en gentleman!

D tar heilt av med dialektskrivingå på sms! Adle vennane mine, familie og snart jobb åg tenke eg. Regne me at du lese den sjøl om du kanskje boikotte dialektå og kanskje ikkje svare tebage. Ha ein fortreffelige kvell!

For at han kanskje skal forstå hvordan det er for meg i den andre enden, svarer jeg slik:

Va skall jæi svare da lissåm? Du veit jo va jæi synns. Menn viss du vill irritere alle du kjenner så værsego!

Morten: E d di dialekt? Sødt.

Nå har Morten gått i baret. Og dette har han helt sikkert lært av sin far: i Oslo har de ikke dialekt, de snakker bokmål. Veldig vanlig feil fra mennesker som er overbevist om at de har dialekt. Ofte vestlendinger. Og det er vel derfor det er så sårt for Morten å få høre at han snakker pent. Ikke bare betyr dette at han har mistet sin sandnesiske identitet, som for folk fra mindre byer (åttende største?) er veldig viktig å ha, men han er i tillegg overbevist om at han går i retning ingen dialekt, nemlig oslosk (østlandsk om du vil). Og helt uten dialekt, hva er Morten da? Han blir bare en anonym i massen av mennesker som innebygger landets hovedstad, et blankt lerret blant en halv million andre blanke lerret. Og det kan selvfølgelig ikke Morten leve med.

Men han sier det selv, uten å være klar over at han undergraver sin egen rett til å skrive meldinger på dialekt: når jeg skriver ”jæi” så blir dialekta mi ”søt”, selv om jeg ikke gjør noe annet enn det han gjør, å skrive som jeg prater. Fonetisk uttaler jeg det ”jæi”. Så får jeg problemer med å skrive retrofleksen når jeg skal stave ”vær så god”, men det henger ikke Morten seg opp i. Men uansett, når jeg skriver jeg med Æ og I, anser Morten det for å være søtt, fordi det gir konnotasjoner til noen som ikke er så gode til å skrive, gjerne et barn i tidlig skolealder, eller en rosablogger, eller en idiot, om du vil. Jeg får ingen respekt eller autoritet ved å skrive dialekt i meldinger, og de fleste som hadde sett denne meldingen ville bare trodd jeg var dum. Så hvorfor skal Morten uforstyrret få lov til å skrive dialekt, når det bare anses som dustete når jeg gjør det? Godtar vi visse dialekter i skrift, men ikke andre? Skal jeg si det er greit fordi usikkerheten hans er så sterkt knyttet opp mot hvor sandesisk han anses å være eller ikke?

NÆI! Som den vanskelige jenta jeg er, så nekter jeg å godta en slik fordumming av språket. Om Morten vil slenge inn noen typiske dialektord eller slang for å gjøre SMS-skrivinga litt lettere, svelger jeg det gjerne, men han innrømmer selv at han bruker mer tid på å skrive meldinger på sandnesisk enn på normert bokmål. Jeg brukte i hvert fall ti ganger så lang tid på å skrive ”bokmålsk” enn det jeg gjør til vanlig. Morten er overbevist om at dette bare er en fase. Han skal tvinge seg selv til å bruke tjue minutter per SMS framover, og han tvinger meg til å bruke minst ti sekunder mer på å lese dem, bare for å bevise for oslofolket at han IKKE under NOEN omstendighet er en osloborger. Han e frå Sannes.

Det er en grunn til at vi har disse to skriftspråkene som vi slåss med, og det er vel nok hulabalula dem imellom om vi ikke også skal begynne å slåss for å skrive hver vår dialekt. Det handler om å kommunisere best mulig. Da Morten lærte seg å lese og skrive, godtok han at ”ut” ble stavet U-T, selv om han sa det med en bløtere konsonant. Han leste ”er” som e, og forstod uten en mine at dette var det samme. Nå skal han plutselig avlære seg 12 år med skolegang (han har allerede glemt at vi på norsk slår sammen ord, da han bedriver massiv orddelingsfeiling, med og uten overlegg). Han anser meg for å være i overkant kritisk og pedantisk når jeg henger meg opp i hvordan han skriver meldingene sine.

”Du forstår jo hva jeg mener”, argumenterer han. ”SMS er da vel ikke så offisielt?”

Offisielt – sjmoffiselt! Det er en grunn til at vi har ortografi, det er en grunn til at vi har standardisert skriftspråket, og det handler om god kommunikasjon. Redde liv kan det også, hvis vi skal tro på historien om den fatale kommafeilen, og ”heng ham, ikke vent på meg”-fadesen. Eller som et litt mer reelt og tidsnært eksempel kan vise oss, da tusener av nordmenn gikk rett i baret og klikket seg inn på en lenke som ble spredt via Facebook, der tittelen skrev ”Herregud se hva som skjer nar Faren oppdager Datteren på Webcam”. De som kan dette med datasikkerhet advarer og sier at dårlig norsk ofte er et dårlig tegn. Hold deg unna e-poster med merkelig rettskriving, meldinger og lenker på Facebook med orddelingsfeil, og sta sandnesere som skriver ”ska du værr med ud?” Det er lærepenga.

Fordøyelsesparken: Min kropp er min karusell

oktober 12, 2010 § 2 kommentarer

Jeg er forbannet med en latterlig kropp. La oss kalle henne Kathrine. Kathrine ser ut til å være laget for å gjøre livet mitt mest mulig pinlig og ukomfortabelt. Eventuelt var hun laget for et helt annet århundre. Et århundre uten karuseller, uten sprøyter, og uten farkoster til lands, vanns eller i lufta. Og da må man ganske langt tilbake i tid.

Kathrine er kort sagt VANSKELIG. Hun nekter å prate om ting, hun nekter å høre på fornuft. Hun bare skrur av når hun syns noe er kjipt. Som hvis jeg skader henne, for eksempel. Eller hvis andre skader seg, og hun er i nærheten. Første gang jeg opplevde å besvime, var jeg sju år gammel og hos en kamerat som skar seg i hånda, og jeg stod og stirret på blodet helt til øyene begynte å prikke og bevisstheten forsvant. Så våknet jeg igjen på kjøkkengulvet. Da hadde Kathrine funnet ut at dette ville hun ikke være med på, og da skulle søren meg ikke jeg være med heller.

Hvis jeg skjærer henne, går det også rett i dørken. Fin kropp å ha i krisesituasjoner. Hvis andre skader seg, er jeg ute for telling, og hvis jeg skader meg selv, er jeg også til liten hjelp. Jeg og Kathrine har blitt enige om at vi aldri kommer til å gi blod. Eller bli sykepleier.

Alt som bryter huden, egentlig, er Kathrine sterk motstander av. Nåler som stikker fremmede elementer inn i kroppen, eller nåler som trekker blodet ut. Uansett hvor mye jeg prøver å overbevise henne om at dette ikke er farlig, at det bare er å puste, så går det gærnt. Første gang jeg skulle vaksineres for en utenlandstur var spesielt ille. Da besvimte hun først for så å bli dårlig og kaste opp, og resten av kvelden var hun ubrukelig, og ville bare sove.

En uffen bieffekt av å ha en så pysete kropp, er at det er jeg som får skylda for det. Når jeg går og tar blodprøve og ber om å få ligge, fordi Kathrine lett besvimer, snakker sykepleierne ned til meg som om jeg var liten og redd. ”Det er mange som er redde for sprøyter”, sier de, ”dette går så bra så. Bare husk å puste.” Det nytter ikke å forklare dem forskjellen på meg og kroppen min. Det er ikke jeg som er redd, det er Kathrine som er vanskelig!

Kathrine er ekstremt kresen på transport. Båt går bare hvis havet er veldig rolig. Helst skal det være en stor båt. Småbåter gjør henne gal. Tog går stort sett greit, med mindre Kathrine er veldig skjør og blir plassert mot kjøreretningen. Bil var et stort problem for henne som liten, noe hun delvis har vokst av seg. Men å lese i bil er fortsatt uaktuelt.

Fly er derimot døden. Da får Kathrine nesten panikk. Å bli fanget inne i en boks som humper og dumper gjennom lufta er noe av det Kathrine liker aller minst. Kathrine har dog fløyet en hel masse i sitt liv. Allerede noen måneder gammel ble hun tatt med på sin første flytur. Kanskje det var det som gjorde utslaget. Det er gjerne landingen som er verst. Det skal ikke mye turbulens til, før Kathrine begynner å kaldsvette, kjenne seg kvalm, og puste tungt. Når hun begynner sånn blir jeg helt stille. Jeg prøver å forstyrre minst mulig. Jeg lar henne holde på med sine ting, mens jeg prøver å konsentrere meg om hvordan det kjennes. Jeg har blitt ganske god på å beskrive kvalme etter hvert. Kathrine lar meg ikke glemme.

Fornøyelsesparker er derfor alt annet enn fornøyelse for min del. Det er derfor mystisk at jeg faktisk gledet meg til en tur til Tusenfryd en lørdag i oktober. Jeg oppdaget ganske tidlig at det ikke gikk an å ta med Kathrine på ting som snurret fort. En helt vanlig huske, fram og tilbake, kan gjøre henne uvel. Attraksjoner som kombinerer flere bevegelsesflater, for eksempel fram og tilbake samt opp og ned, er det bare å styre unna. Det som har fungert, er opp-og-ned-bevegelsen. På en god dag, kan Kathrine ha mye moro med berg-og-dal-baner. På en dårlig dag, derimot, hvor Kathrine bare har bestemt seg for å være vanskelig, kan til og med en heis skape problemer.

Jeg tror ikke hun er redd, selv om det virker sånn. Jeg kan skjønne at folk spør meg når jeg sitter konsentrert om veggen og puster tungt når flyet skal ta av og lande. Hva det er som får Kathrine til å begynne, er kanskje en følelse av kontrolltap. Men jegderimot, blir redd, ikke for å fly, eller ta båt, eller berg-og-dal-bane, men jeg frykter følelsen av kvalme. Og ikke minst den sosiale fornedrelsen det er å kaste opp i offentlighet.

Det fins et ord for frykten for å kaste opp: emetofobi. Jeg frykter ikke selve oppkastet, men jeg frykter følelsen av å være kvalm. Og da særlig følelsen av å bli så kvalm, at jeg vet at nå kaster jeg snart opp. Den er fascinerende, den følelsen jeg får i munnen, rett før Kathrine kaster opp. Det er noe som skjer med spyttproduksjonen. Jeg har etter hvert blitt ganske flink til å kalkulere hvor ille en kvalmefornemmelse er, på en skala fra en til omtrent fem. Fem betyr oppkast. Fire betyr sterk emmen smak i munnen, og en følelse av at spyttet forsvinner. Tre betyr enorm konsentrasjon rundt å puste for å unngå at kvalmefølelsen går videre til steg fire. To er stort sett bare veldig ubehagelig, og en uvel følelse i magen. En er svimmelhet. Trikset er selvfølgelig å ikke være i de tidligere stadiene lenge nok til at de kan eskalere. Enten ved å være i det kvalmefremkallende elementet ekstremt kort. Dette kan forklare hvordan Kathrine overlevde én tur med Det Magiske Teppet, men ikke to rett etter hverandre, en gang jeg var på Tusenfryd som barn. Det kan også forklare hvordan Kathrine overlevde fem forskjellige berg-og-dal-baneturer nå på lørdag, men ikke bilturen hjem (og tre rundkjøringer etter hverandre).

Kommer man seg ikke unna, fins det triks. Bedrevitere i båt og bil pleier å fortelle meg at jeg må se på veien/følge med på horisonten. Dette har liten eller ingen effekt, stort sett. Når jeg er i fly, blir Kathrine bare forvirra hvis jeg prøver å titte ut av vinduet. Det som gjerne er bedre er å lukke øynene, og stenge verden ute. Da er det vanskelig å kommunisere med folk. Så dette er et hint: hvis mennesker rundt dere, på en båt, i et fly, i en rutsjebane eller hvor som helst, blir plutselig stille, fåmælt, ser vekk eller lukker øynene, har de sikkert en kropp som min. En kropp som henger noen hundre, kanskje tusen, år etter. De er i samtale med sin Kathrine, og bønnfaller henne om å samarbeide. Hun svarer: Jag var bare inte gjord för dessa bärg-och dalbanor. Och dessa berg-och dalbanor är inte gjorda för mig.

Min kropp er karusell nok for meg.