Kjeks: en litt trist historie

februar 11, 2014 § Legg igjen en kommentar

Som en nymotens Madeleine-kake, ligger det tre kjeks i en pose og tar meg med tilbake til min egen fortid. Kjeks er nemlig ikke noe jeg spiser så ofte, og enda sjeldnere tar jeg det med meg som del av matpakka. Men altså, i dag har jeg tre kjeks, bedre kjent som ”cookies”, i en gjennomsiktig plastikkpose, og idet jeg tar dem fram på lesesalen så tenker jeg på Canada.

Kjeks i pose

Jeg var seks år da vi flyttet til Canada, og jeg hadde ennå ikke begynt på skolen i Norge. Da foreldrene mine snakket om at vi skulle flytte dit, på grunn av pappas jobb, så jeg for meg noe altfor eksotisk. Jeg trodde vi skulle til Afrika, jeg trodde vi skulle bo på rødlig jord i små enkle hytter under ei ny sol. Men da vi var framme i Montreal januar 1991, var det, slik jeg husker det, metervis med snø og veldig norske minusgrader. Så norske at vi dro fram dundynene våre og kledde oss i dem, mens vi ventet på nøkkelen som skulle åpne huset. Vi bodde i det jeg anså som et helt vanlig hus, i en nokså vanlig forstad. Her var meget vestlig, og ikke en rød jordhaug å se.

Men mye var annerledes ändå. Språket, for det første. Jeg kunne ikke engelsk (og i hvert fall ikke fransk, som de også snakker i Montreal). Og dette var nok mitt aller første møte med ensomheten som følger av å ikke kunne kommunisere tilstrekkelig med folk. Jeg skulle jo begynne på skolen, jeg kom inn midt i første klasse, som en eller annen merkelig skikkelse fra Norden, stille og sjenert. Og jeg kunne si tre ting: yes, no og I love you.

Men så var det også en rekke kulturforskjeller som avslørte seg etter hvert som skoledagene gikk. Mamma fikk etter en stund spørsmål fra skolen om det var slik at vi ikke fikk lov til å spise såkalt ”snacks”, og at det var derfor vi ikke hadde det med som del av nistematen. Mamma hadde like lite kjennskap til ”snacks” som oss andre, hun var vant til den norske matpakka, men for nord-amerikanere var det vanlig å ha med et lite mellommåltid i tillegg; en pose gulerøtter, potetgull, kjeks, sjokolade, alt ettersom hvor sunn du var. Da mamma skjønte det gjorde hun sitt for at integreringen skulle bli enklere: barna skulle ikke gå uten. Så da fikk jeg blant annet med meg en håndfull Ritz-kjeks i en gjennomsiktig plastikkpose.

Det var andre ting som kolliderte også. Det faktum at jeg ble ledd av når jeg brukte ermeløs trøye i gymmen, fordi det å vise armhulene var det samme som å være naken, omtrent. Eller da jeg begynte å gråte en morgen fordi jeg fikk beskjed fra læreren at det ikke var lov å sykle til skolen, selv om jeg kunne sykle, og selv om jeg brukte hjelm. Lunsjene var lange, fordi barna skulle ha tid til å gå hjem og spise. Som igjen gjorde at skoledagene var lange. For såkalte ”nøkkelbarn”, de som ikke hadde hjemmeværende mødre som kunne ta dem imot i lunsjen, var det mulig å spise på skolen. I den tiden vi prøvde det hadde jeg en ”lunch box”, en turkis og lilla plastikkboks med tilhørende termos som kunne klikkes på plass som et lokk. Og når vi var ferdige med å spise fantes det aktiviteter man kunne være med på for å få resten av den lange lunsjen til å gå. Jeg laget blant annet dorull-ekorn.

Men Ritz-kjeksen i plastikkposen er med meg. De var der den første tiden da jeg ikke forsto noen ting, en liten pose med noe kjent som jeg kunne holde fast i. Huset vårt lå rett ved skolen, på den andre siden av veien, men jeg hadde ikke lov til å gå utenfor gjerdet i skoletiden med mindre det var lunsjpause. I friminuttene fant jeg meg dermed et hjørne som var så nærme hjemme jeg kunne komme, jeg trykket min lille termosdresskledde kropp inn mot gitteret, holdt på huset med øynene i håp om at mamma skulle komme bort til stuevinduet og vinke. Og spiste kjeksen min. For det var det man skulle.

Kalde nordmenn og varme amerikanere

mars 27, 2013 § Legg igjen en kommentar

La oss snakke litt om kulturer. Og kultur-KRÆSJ. Emily Mason skriver et innlegg på Bergens Tidendes debattside for ungdom, og får et slags svar på NRKs Ytring (i tillegg gir NRK Emiliy «rett» ved å henvise til en internasjonal rapport om turisme). Emily kommer fra USA og opplever at norsk ungdom er uhøflige og vanskelige å komme innpå. Det er forsåvidt ingen nyhet det hun kommer med, snarere en slags bekreftelse av en klisjé: nordmenn er kalde, amerikanere er varme. Norge står i jantelovens vold, Amerika er selvsikkerhetens boltreplass. Og slik kan det faktisk ikke få lov til å være.

Når Emily skriver om sitt møte med Norge får man nesten inntrykk av at hun forventer at den kulturen hun er vant til skal være gjengs over alt. Så la oss snakke om amerikansk kultur. Da jeg var seks år flytta jeg til Canada. Selv om kanadiere ikke vil sammenlignes med amerikanere (les: folk fra USA), så er de også del av den samme nord-amerikanske kulturen, dog med noe mer europeisk innflytelse. På barneskolen ble jeg først kjent med den nord-amerikanske bluferdigheten. Jeg stilte en gang opp i en gymtime med en trøye uten ermer, og de andre barna oppfattet meg som nesten naken fordi jeg viste armhulene mine. Dette fra en kultur som spiller på sex enhver sjanse de får, men som ikke tåler en uretusjert kropp. Dette kunne lett blitt et debattinnlegg, hadde jeg bare vært litt bedre på å skrive på den tiden.
Da jeg for noen år siden besøkte San Francisco, også en nokså «europeisk» by sett i amerikansk sammenheng, ble jeg en smule satt ut av den påtrengende vennligheten totalt fremmede viste meg. Dette nevner også Schwind i sitt debattinnlegg på Ytring (men han er tysker, da). Amerikanere har en «how are you?» ferdig på leppene, men de forventer et like generisk svar. De virker kanskje umiddelbart åpne og vennlige, men det er en overfladiskhet ved det som gjør meg ille til mote. Men jeg klager ikke over at amerikanere er overfladiske og hyklerske og burde skjerpe seg av den grunn.
Noen år før dette igjen var jeg i New York. New York må være den minst amerikanske byen som fins, hvis det er slik at alle amerikanere er vennlige og smiler til totalt fremmede mennesker. Jeg har aldri følt meg så usynlig som jeg gjorde i The Big Apple. Da var det rett og slett deilig å komme tilbake til Oslo, hvor det bare bor en skarve halv million, hvor folk ser på deg når de går forbi deg på gata, selv om de kanskje ikke smiler. Og svenskene her er jo bare superhyggelige!
Sånn sett er ikke den amerikanske høfligheten nødvendigvis én høflighet, og om det hadde vært det er den heller ikke noe jeg personlig ønsker å etterstrebe. Og hvor spennende ville det vært å flytte på seg hvis alle skulle vært amerikanere her i verden? (for ikke å snakke om hvor skummelt det ville vært å reise rundt, men det er litt på siden av saken)Det virker på meg litt rart å snakke om «normal høflighet», som om høflighet er en bestemt enhet som hele verdens borgere er enige om er den viktigste dyden i møtet mellom mennesker. Fordi høflighet er noe kulturelt betinget, vil det være unaturlig (eller rettere sagt «ukulturelt») å forvente amerikansk høflighet fra nordmenn. Om alle kulturer blir de samme vil det eneste av interesse ved å reise  være å se på hvordan fjellene er forskjellige, eller eksotiske dyr. De mest spennende og eksotiske dyrene er jo menneskene, og deres merkelige væremåter. Så står man alltids i fare for å fornærme noen ved å bjeffe på litt feil måte. Men den måten er vår og det er det som gjør oss til oss. Typisk amerikansk arroganse å komme til Norge og forvente at alle er lik dem. Suck it up!

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with montreal at Skrivebordsskuffen.