Kalde nordmenn og varme amerikanere

mars 27, 2013 § Legg igjen en kommentar

La oss snakke litt om kulturer. Og kultur-KRÆSJ. Emily Mason skriver et innlegg på Bergens Tidendes debattside for ungdom, og får et slags svar på NRKs Ytring (i tillegg gir NRK Emiliy «rett» ved å henvise til en internasjonal rapport om turisme). Emily kommer fra USA og opplever at norsk ungdom er uhøflige og vanskelige å komme innpå. Det er forsåvidt ingen nyhet det hun kommer med, snarere en slags bekreftelse av en klisjé: nordmenn er kalde, amerikanere er varme. Norge står i jantelovens vold, Amerika er selvsikkerhetens boltreplass. Og slik kan det faktisk ikke få lov til å være.

Når Emily skriver om sitt møte med Norge får man nesten inntrykk av at hun forventer at den kulturen hun er vant til skal være gjengs over alt. Så la oss snakke om amerikansk kultur. Da jeg var seks år flytta jeg til Canada. Selv om kanadiere ikke vil sammenlignes med amerikanere (les: folk fra USA), så er de også del av den samme nord-amerikanske kulturen, dog med noe mer europeisk innflytelse. På barneskolen ble jeg først kjent med den nord-amerikanske bluferdigheten. Jeg stilte en gang opp i en gymtime med en trøye uten ermer, og de andre barna oppfattet meg som nesten naken fordi jeg viste armhulene mine. Dette fra en kultur som spiller på sex enhver sjanse de får, men som ikke tåler en uretusjert kropp. Dette kunne lett blitt et debattinnlegg, hadde jeg bare vært litt bedre på å skrive på den tiden.
Da jeg for noen år siden besøkte San Francisco, også en nokså «europeisk» by sett i amerikansk sammenheng, ble jeg en smule satt ut av den påtrengende vennligheten totalt fremmede viste meg. Dette nevner også Schwind i sitt debattinnlegg på Ytring (men han er tysker, da). Amerikanere har en «how are you?» ferdig på leppene, men de forventer et like generisk svar. De virker kanskje umiddelbart åpne og vennlige, men det er en overfladiskhet ved det som gjør meg ille til mote. Men jeg klager ikke over at amerikanere er overfladiske og hyklerske og burde skjerpe seg av den grunn.
Noen år før dette igjen var jeg i New York. New York må være den minst amerikanske byen som fins, hvis det er slik at alle amerikanere er vennlige og smiler til totalt fremmede mennesker. Jeg har aldri følt meg så usynlig som jeg gjorde i The Big Apple. Da var det rett og slett deilig å komme tilbake til Oslo, hvor det bare bor en skarve halv million, hvor folk ser på deg når de går forbi deg på gata, selv om de kanskje ikke smiler. Og svenskene her er jo bare superhyggelige!
Sånn sett er ikke den amerikanske høfligheten nødvendigvis én høflighet, og om det hadde vært det er den heller ikke noe jeg personlig ønsker å etterstrebe. Og hvor spennende ville det vært å flytte på seg hvis alle skulle vært amerikanere her i verden? (for ikke å snakke om hvor skummelt det ville vært å reise rundt, men det er litt på siden av saken)Det virker på meg litt rart å snakke om «normal høflighet», som om høflighet er en bestemt enhet som hele verdens borgere er enige om er den viktigste dyden i møtet mellom mennesker. Fordi høflighet er noe kulturelt betinget, vil det være unaturlig (eller rettere sagt «ukulturelt») å forvente amerikansk høflighet fra nordmenn. Om alle kulturer blir de samme vil det eneste av interesse ved å reise  være å se på hvordan fjellene er forskjellige, eller eksotiske dyr. De mest spennende og eksotiske dyrene er jo menneskene, og deres merkelige væremåter. Så står man alltids i fare for å fornærme noen ved å bjeffe på litt feil måte. Men den måten er vår og det er det som gjør oss til oss. Typisk amerikansk arroganse å komme til Norge og forvente at alle er lik dem. Suck it up!

Nu, jävlar: kommentarer fra et virkelig liv!

august 5, 2011 § Legg igjen en kommentar

Nu, jävlar! av Heidi Linde, omslag Gyldendal/Inger Linde

Nu, jävlar! av Heidi Linde (2011) kan kokes ned til én setning: «Terese trekker pusten og hun hører at den skjelver». Terese trekker faen meg pusten 40 ganger i løpet av boka, og bortsett fra én gang så skjelver den alltid, og hvorfor Heidi Linde har så liten tro på oppmerksomhetsevnen til sine lesere at hun føler at hun må banke det inn, forstår jeg ikke.

Jeg lånte boka den 22. juli 2011. Jeg var oppe på St.Hanshaugen og hentet den, gikk gjennom regnet i 12-tiden, og satt og leste den på Grünerløkka da bomben smalt. Og her har jeg umiddelbart fått en lenke mellom boka og virkeligheten som er uhyre treffende, og som ingen anmeldere av romanen har fått med seg, da den kom ut i april. Møtet mellom virkelighet og fiksjon blir påfallende når jeg kommer side 377, der Jessica er i Barcelona og akkurat har fått med seg nyheten om Air France-flyet på vei fra Brasil til Frankrike, som har styrtet i Atlanterhavet 1. juni 2009:

Jessica lurte på hvordan det var med andre mennesker, gikk de også rundt og husket hvor de hadde vært da tragedien rammet? Da flodbølgen hadde slått  opp over stranda, da flyene hadde kjørt rett inn i de høye tårnene, var det sånn at også andre, med stor presisjon, kunne gjengi hva de hadde gått kledd i, hvor de befant seg eller hva de satt og spiste på da de fikk høre om ulykken, naturkatastrofen, drapene, terrorangrepet?

Linde er ikke den første til å skrive slike ting inn i litteraturen. Det fins flere store hendelser som påvirker større deler av verden samtidig, hvor tiden stanser et øyeblikk, fotograferes, og vi innprentes med bildet av hvor vi var og hva vi tok oss til da akkurat dét skjedde: da prinsesse Diana døde, da flyene fløy inn i World Trade Center, da nyheten om Michael Jacksons død nådde oss. Som i Don DeLillos White Noise (1985) der akademikerne diskuterer hvor de var da Elvis døde. Jeg husker hvor jeg satt – og hva jeg leste – da bomben i Regjeringskvartalet smalt. Men om det gjør Nu, jävlar! noe bedre er uvisst. Hele veien henviser den til «virkeligheten», til musikk og nyhetshendelser (virkelig musikk, virkelige nyheter), og dette skal på et eller annet vis fungere som kommentarer til historien, til personene i den, slik vi gjerne føler at noe utenfra faktisk bryter inn og passer til akkurat det vi gjør og tenker. Men det blir alt for påklistret, det kjennes ekkelt. Bare kommentaren til de store hendelsene kan fungere, men det er fordi fiksjonen kommenterer virkeligheten, og ikke omvendt.

Det er små øyeblikk av hverdagsliv i Nu, jävlar! som får meg til å smile, fordi jeg gjenkjenner dem, men de er alt for få til å være verdt 400 sider med romanstoff i mellom. Resten av tiden har jeg en følelse av at karakterene jeg leser om ikke er helt troverdige, at de kun er skygger av noe som kunne føltes ekte hadde de bare fått mer plass, fått mer tid, ikke måttet dele denne romanen med fire andre. Vi har Terese, Jessica, Lydia, Kevin og politiførstebetjenten, og jeg forstår hva Linde har forsøkt: de er alle del av et lite samfunn, de har en tilknytning til hverandre i forskjellig grad, men jeg blir aldri godt nok kjent med dem, og jeg tror ikke på dem. Jeg blir lei av hvordan Terese til stadighet maser om graviditeten sin; at magen er i veien, at pusten er grunn og skjelvende, at hun er lei, om hvordan hun lar seg forlede av mannen sin, at hun ikke er der hun vil være. Jeg tror ikke på Jessicas utenforskap; jeg forstår ikke forholdet til hennes mor – Lydia -, jeg forstår ikke når det gikk galt, hvorfor det gikk galt, hvorfor det er galt, alt er malt så skrekkelig mørkt og dunkelt. Kevin er en klisjé av en tapertype som mistet alt på samme dag; kneet hans ble ødelagt i en fotballkamp og dermed røk også hans lovende fotballkarriere, og hans livs store kjærlighet – Jessica – forlater ham (for hun kan jo ikke tilhøre noen) og han har lengtet etter henne i 12 år siden. Den jeg har størst tro på i denne fortellingen er gamle Lydia, som har skaffet seg selveste dronning Sonja som fantasivenn, og her tror jeg en virkelig interessant historie kunne vært framstilt, men fordi det ikke er ordentlig plass til noen av dem, blir det hele overfladisk og veldig lite ekte.

Et annet fortellerteknisk grep som Linde med fordel kunne polert, er hvordan hun hopper fram og tilbake i tid. Hun gjør det billig og enkelt, ved hjelp av preteritum og presens, og ordet «som»: «som den gangen da…». Men det burde vært skrevet mer sømløst, som i Daniel Sjölins Världens sista roman (2007), der avbrytelsene ikke kjennes som avbrytelser. Hos Heidi Linde blir jeg brutalt og upoetisk (og noen ganger ikke minst uinteressant) dratt fram og tilbake mellom nåtid og fortidens minner, mellom hendelser og tanker, og jeg må stadig sjekke: hvor er vi nå? Hvem følger jeg nå?

I et forsøk på å lage spenning og en ramme, starter og slutter romanen med en nesten-ulykke. Jeg forstår ikke intensjonen til denne. Jeg forstår ikke hvem den rammer (inn) og hva den skal ha å si. Jeg har en fornemmelse av at Linde prøver å si noe mer i løpet av romanen, noe med tilknytningen mellom disse menneskene, noe med grønne øyne og svarte øyne og noen som hopper i elva, men jeg finner aldri ut av hva det skal være. Og det er kanskje fordi at setningen som hamres inn, «Terese trekker pusten og hører at den skjelver» irriterer meg så til de grader, og tar så alt for stor plass. Dette skal liksom være litteratur som berører virkeligheten, som skriver om det vi alle kan kjenne igjen. Men virkeligheten er fortsatt mer poetisk, mer stabil og passer bedre til å kommentere Nu, jävlar! enn det Nu, jävlar! passer til å kommentere den.

Where Am I?

You are currently browsing entries tagged with norsk at Skrivebordsskuffen.