Sjokomelk: heroinistenes og fyllikenes frihet

De siste par årene har jeg lagt særlig merke til to former for drikke i skriftlige verk: Kaffe og sjokolademelk. Kaffe-greiene begynte med at noen på Facebook tok bilde av seg selv i frisørstolen, med ”to go”-kaffekoppen i den ene hånda og smarttelefonen i den andre, som fikk meg til å tenke på hva det betyr å bli sett med en kaffekopp. Samtidig tok jeg et fag i reportasjeskriving, og leste et sted at kaffekoppen har gjort storinnrykk i portretter og reportasjer i norsk journalistikk. Koppen med det varme innholdet betyr noe – selv når den ikke gjør det – og har kanskje langt større symbolverdi enn den fortjener.

Men så dukket sjokolademelken opp. Ikke så raffinert og hipp som kaffen. Det første beviset på det var at jeg leste i boka Hugo (2006) at sjokolademelk står høyt oppe på lista over hva heroinmisbrukere bruker penger på (etter selve heroinet, selvfølgelig), og når Simen Sætre skulle bruke ei hel bok på å bli kjent med Hugo og forsøke å svare på spørsmålet hvorfor han endte opp der han gjorde, så var det også plass til litt lett filosofering rundt behovet for sjokolademelk blant de narkomane. Hvorfor var det sjokomelk som gjaldt?

Sjokolademelk var aldri en del av vår barndom. Vi hadde kakao. Varm kakao og kald kakao. Den kalde kakaoen laget vi av Nesquik, og i ettertid har jeg skjønt at det går an å dele kakaopulverbrukere inn i to grupper: Nesquikbrukere og O’Boy-brukere. Nesquiken hadde gul boks, O’boyen hadde rød. I Amerika hadde de sågar rosa Nesquik, den smakte jordbær (og ikke særlig godt). Det er fortsatt ikke enighet om hvilket merke som er best. Men å kjøpe ferdiglagd kakao, som man kjøper melk, var ikke noe vi gjorde før egne penger og frihet til å velge hva vi skulle bruke dem på ble et faktum. Omtrent da vi flyttet hjemmefra, vil jeg tro.

”Anders (f. 1961): – Jeg husker jeg var i noen skikkelige diskusjoner med mora mi om O’boy, for det stod på boksen at man skulle bruke tre toppede skjeer til ett glass melk. Det var helt spesifikt, meget klart, ikke til å misforstå. Likevel mente mora mi at det holdt med to strøkne skjeer.”

(Hirsch 2007:41)

Og ikke en gang da, som spirende student, kjøpte jeg noe særlig sjokomelk. Det gikk mest i pesto og pasta, egentlig, og store plater med melkesjokolade. Sjokomelken kom egentlig ikke på banen før jeg oppdaget at det var perfekt drikke for dagen derpå, så lenge grunnen til at jeg ble full ikke var Baileys eller White Russian. Og det var vel omtrent det Simen Sætre fant ut i Hugo også, kombinasjonen av sukker og fett, samt den milde smaken, er det som gjør sjokolademelk bra for de mennesker som innimellom herjer med kroppen sin. Men kanskje aller viktigst er den følelsen av at sjokolademelk handler om friheten til å velge selv. Friheten til å velge usunt. Litt som da det gikk opp for meg at jeg nå var voksen og ansvarlig nok til å kjøpe en hel sjokoladeplate og spise den opp alene. Og jeg trengte ikke en gang vente til lørdag. Litt av den følelsen har sjokolademelken. Du veit det ikke er til hverdags. Det er nesten ikke til fest en gang. Det er post fest. 

Så når Bård Hoksrud preker at sjokomelk handler om frihet, så har han for så vidt rett i det. Men sjokomelk er ikke frihet hvis du får det hver dag. Sjokomelk er ikke frihet hvis du er vant til det fra lunsjen på barneskolen. Når dét er sagt, så fikk jeg rødsaft med meg hjemmefra da jeg gikk på barneskolen. Noen ganger var den hjemmelaget, men uansett var den full av sukker. Jeg var aldri en som drakk melk på skolen, hverken hvit eller brun. Det er mye som er usunt her i verden, og sjokolademelk er garantert en av dem. Men noen ting bør bevares til friheten til å velge helt selv blir en realitet – selv om den friheten handler om selvskading. Hoksrud vil at foreldrene skal bestemme. Foreldre: Tenk om barna deres en dag blir narkomane, eller i beste fall harde på flaska. Gi dem muligheten til å oppdage sjokomelken på egenhånd. Gi barna saft-og-vann.

 

Kilder

Hirsch, Kristin von (2007): Barndom på 70-tallet. Vega Forlag

Steensen, Steen (2009): Stedets sjanger. IJ-forlaget

Sætre, Simen (2006): Hugo. Stenersens Forlag

Varden (2014): «Sjokomelk handler om frihet og mangfold» av Caroline Ørvik

Kjeks: en litt trist historie

Som en nymotens Madeleine-kake, ligger det tre kjeks i en pose og tar meg med tilbake til min egen fortid. Kjeks er nemlig ikke noe jeg spiser så ofte, og enda sjeldnere tar jeg det med meg som del av matpakka. Men altså, i dag har jeg tre kjeks, bedre kjent som ”cookies”, i en gjennomsiktig plastikkpose, og idet jeg tar dem fram på lesesalen så tenker jeg på Canada.

Jeg var seks år da vi flyttet til Canada, og jeg hadde ennå ikke begynt på skolen i Norge. Da foreldrene mine snakket om at vi skulle flytte dit, på grunn av pappas jobb, så jeg for meg noe altfor eksotisk. Jeg trodde vi skulle til Afrika, jeg trodde vi skulle bo på rødlig jord i små enkle hytter under ei ny sol. Men da vi var framme i Montreal januar 1991, var det, slik jeg husker det, metervis med snø og veldig norske minusgrader. Så norske at vi dro fram dundynene våre og kledde oss i dem, mens vi ventet på nøkkelen som skulle åpne huset. Vi bodde i det jeg anså som et helt vanlig hus, i en nokså vanlig forstad. Her var meget vestlig, og ikke en rød jordhaug å se.

Men mye var annerledes ändå. Språket, for det første. Jeg kunne ikke engelsk (og i hvert fall ikke fransk, som de også snakker i Montreal). Og dette var nok mitt aller første møte med ensomheten som følger av å ikke kunne kommunisere tilstrekkelig med folk. Jeg skulle jo begynne på skolen, jeg kom inn midt i første klasse, som en eller annen merkelig skikkelse fra Norden, stille og sjenert. Og jeg kunne si tre ting: yes, no og I love you.

Men så var det også en rekke kulturforskjeller som avslørte seg etter hvert som skoledagene gikk. Mamma fikk etter en stund spørsmål fra skolen om det var slik at vi ikke fikk lov til å spise såkalt ”snacks”, og at det var derfor vi ikke hadde det med som del av nistematen. Mamma hadde like lite kjennskap til ”snacks” som oss andre, hun var vant til den norske matpakka, men for nord-amerikanere var det vanlig å ha med et lite mellommåltid i tillegg; en pose gulerøtter, potetgull, kjeks, sjokolade, alt ettersom hvor sunn du var. Da mamma skjønte det gjorde hun sitt for at integreringen skulle bli enklere: barna skulle ikke gå uten. Så da fikk jeg blant annet med meg en håndfull Ritz-kjeks i en gjennomsiktig plastikkpose.

Det var andre ting som kolliderte også. Det faktum at jeg ble ledd av når jeg brukte ermeløs trøye i gymmen, fordi det å vise armhulene var det samme som å være naken, omtrent. Eller da jeg begynte å gråte en morgen fordi jeg fikk beskjed fra læreren at det ikke var lov å sykle til skolen, selv om jeg kunne sykle, og selv om jeg brukte hjelm. Lunsjene var lange, fordi barna skulle ha tid til å gå hjem og spise. Som igjen gjorde at skoledagene var lange. For såkalte ”nøkkelbarn”, de som ikke hadde hjemmeværende mødre som kunne ta dem imot i lunsjen, var det mulig å spise på skolen. I den tiden vi prøvde det hadde jeg en ”lunch box”, en turkis og lilla plastikkboks med tilhørende termos som kunne klikkes på plass som et lokk. Og når vi var ferdige med å spise fantes det aktiviteter man kunne være med på for å få resten av den lange lunsjen til å gå. Jeg laget blant annet dorull-ekorn.

Men Ritz-kjeksen i plastikkposen er med meg. De var der den første tiden da jeg ikke forsto noen ting, en liten pose med noe kjent som jeg kunne holde fast i. Huset vårt lå rett ved skolen, på den andre siden av veien, men jeg hadde ikke lov til å gå utenfor gjerdet i skoletiden med mindre det var lunsjpause. I friminuttene fant jeg meg dermed et hjørne som var så nærme hjemme jeg kunne komme, jeg trykket min lille termosdresskledde kropp inn mot gitteret, holdt på huset med øynene i håp om at mamma skulle komme bort til stuevinduet og vinke. Og spiste kjeksen min. For det var det man skulle.

Lillepus loves me

Jeg vil avslutte året 2010 med en kjærlighetserklæring til verdens vakreste, søteste lille skapning (hvis du blir kvalm nå, så ikke les videre). Akkurat nå sover hun i en krok på baderomsgulvet, fordi det er alt for kaldt til å være noe annet sted, og er lykkelig uvitende om at jeg omtaler henne på verdensveven.

Lillepus kom til oss som litt voksen kattunge, en gang sent på 90-tallet. Det var søsteren min som fant henne sittende alene i en krok i nærheten av Jernbanetorget togstasjon. Pelsen hennes var innsmurt i grønn såpe, som tok litt tid, en del vann og mye baksing (både fra Lillepus og vår side) å få ut. Men straks Lillepus var tørr igjen, var hun verdens lykkeligste lille pus. I begynnelsen løp hun bokstavelig talt oppetter veggene hjemme hos oss. Hvem vet hva hun har opplevd sine første levemåneder, men Lillepus har aldri vært redd for mennesker, aldri vært skeptisk, og alltid latterlig lett å håndtere (i motsetning til en del andre katter jeg kjenner).

Lillepus og Marie på Eiksmarka, anno 2004

Vi hadde i begynnelsen ikke tenkt til å beholde Lillepus, fordi vi hadde en annen katt. Hun het Liebchen (oppkalt etter katta til Storheksa i filmen “Heksene”), fordi hun var stor, svart og … ja, det var vel egentlig grunn god nok. Liebchen hadde en gang en bror som var nokså lik, som vi kalte Sico, men som forsvant da vi flyttet fra Vestby, til min store sorg. Sico var liksom min katt, mens Liebchen tilhørte søsteren min. Sico var typen som fanget tærne dine når du lå og sov om natta, men han nektet plent å godta at vi skulle bo et annet sted, og stakk av før vi fikk ham inn i det nye huset. Liebchen var etter dette såre lykkelig, for da slapp hun konkurransen, og begynte etterhvert å regjere i Eiksveien 43 som om hun var dronning på haugen. Og det var hun også veldig lenge. Før Lillepus…

Lillepus fikk aldri noe ordentlig navn, nettopp fordi vi ikke skulle beholde henne. Familien til en gutt i klassen til lilleboren min hadde sagt seg villig til å ta henne. Men Lillepus hadde en uvane: hun tisset i sengene. Antakelig gjorde hun det for å markere et område, fordi hun allerede fra begynnelsen av var i en maktkamp med husets sjef. Så da gjaldt det å passe på at Lillepus ikke kom opp i senga. Mamma hadde allikevel ikke samvittighet til å gi fra seg en katt som ikke var husren, og det endte med at hun ble hos oss. Og etterhvert sluttet hun også å tisse i sengene. Og det er vi glade for.

Lillepus og Liebchen ble aldri bestevenner, men de lærte seg å leve sammen. Etterhvert som Liebchen ble gammel og skrøpelig, tok Lillepus mer og mer overhånd (katter er hverken sentimentale eller empatiske – sånn er det bare). Nå er hun den lykkelige enehersker over Eiksveien 43, etter at Liebchen gikk bort for tre år siden (kreft), og det virker ikke som om hun savner konkurransen.

Lillepus og Marie på Eiksmarka, anno 2007 eller 2008

Lillepus har av en eller annen grunn lagt meg for elsk. Selv om det var søsteren min som i sin tid reddet henne fra en sjebne som uteliggerkatt (noen andre hadde sikkert plukket henne opp, så søt som hun er), har hun lenge hatt en forkjærlighet for min arm. Jeg kan når som helst plukke henne opp, og hun legger seg til rette på skulderen min. Mamma mener hun ikke gjør dette med de andre i familien. Hun kommer gjerne løpende når jeg kommer hjem på besøk (hun bor på landet sammen med pappa, mens jeg bor i storbyen), og gnir nesa si mot min når hun får sjansen. Om kveldene legger hun seg pent i fanget mitt hvis jeg sitter stille (og har jeg en laptop på fanget, gjør hun sitt for å få den bort). Om nettene skraper hun på døra mi og legger seg og sover på dyna (hun tar ofte stor plass, selv om hun er liten). Og om morgenene kommer hun gjerne krypende inn under dyna og legger haka på armen min.

Lillepus er noe av det beste jeg vet i verden. Hun er alltid den samme, og er like ukomplisert som hun er rar. Så glad man blir i disse små dyrene. Nå kommer hun slentrende inn i stua, kikker på meg og lurer på om jeg ikke kan gi henne noe mat. Så da får jeg vel gjøre det.

 

Lillepus loves me – oh, yes she does…