Hundemeditasjonar: If you tolerate this then your children will be next

Helt uforvarende blir jeg vitne til et så brutalt overgrep at jeg må gråte litt på bussen hjem fra Haugesund. Det er dette jeg hater med telefonen min, og den enkle tilgangen den har til hele verden. Jeg skal bare åpne Instagram et øyeblikk og se om det er noe lite, søtt og gøyalt der å vie oppmerksomheten min til. Og så glemmer jeg at jeg følger Nettverk for dyrs frihet, som noen ganger faktisk deler videoer av små griser som har det topp, men som oftere deler de mørkere sannheter om menneskers behandling av dyr.

Det jeg ser er bilder og video av en ulv som ikke har det bra. Jeg kan lese at den har blitt påkjørt av en mann på snøscooter, satt munnkurv og halsbånd på, og dratt med inn i en bar i Wyoming. Det er noe med øynene til ulven som vitner om et dyr som har gitt opp, som har det så vondt, at det har skjønt at nå må det ut av kroppen sin. Det gjør vondt ikke bare i hjertet, men i noe langt dypere og større enn det. Jeg får vondt i Menneskeheten. For dette blikket har en bar full av mennesker godtatt. Ikke bare det, men loven i Wyoming sier at man kan drepe ville rovdyr som man vil, og derfor er dette – etter loven – ikke dyremishandling.

Mye av problemet ligger i blikket på ulven. Den oppleves av mange som et uvesen, en pest, og kan dermed behandles som en fiende. Denne tankegangen gjør at det er mulig å forsvare å drepe den, men også å plage den. Det finnes nok av eksempler i historien der mennesker har sammenlignet andre mennesker, som de har vært redde for eller som har vært en trussel, med dyr, og dermed forsvart brutal og umenneskelige behandling av disse. Så hva hvis vi behandlet dyrene med omtanke og respekt i første omgang? Da hadde vi unngått mye lidelse for mennesker også. Det er nemlig en sammenheng, The link: Ufølsomhet overfor lidelse hos dyr kan føre til ufølsomhet overfor lidelse hos mennesker.

Det får meg til å tenke på sangen til Manic Street Preachers fra 1998: If you tolerate this your children will be next. Det er en av de fineste sangene jeg vet om, og ble i sin tid overraskende populær til tross for sitt dystre innhold. Hvis vi tåler å se et vesen skadet, livredd og plaget, så er veien kort til at vi tåler den samme oppførselen mot mennesker. Vi kan gjemme oss bak unnskyldninger om at denne ulven ble tatt av ett individ som hadde en forskrudd moral, slik et øyevitne til hendelsen forklarer: «We’re not all Cody Roberts«. Men ingen rundt ham brøt inn og fortalte individet at kollektivet ikke godtar denne adferden. Heldigvis har mange i ettertid reagert, og det er slik dette har havnet som en sak i avisene og på Internett. Men ingen var i stand til å hjelpe den ulven der og da.

Derfor gjør det vondt i menneskeheten. For det er ikke sikkert at det stopper ved den ene ulven.

Hundemeditasjonar: Grønnskodd over Eiksmarka

Akkurat når disse ordene skrives, er det riktigere å si «hvitskodd», da både snø og is forstått ligger i gode – om enn sporadiske – lag på de fleste slettene. Men det denne teksten handler om, er å kunne gå luftetur i nærmiljøet så å si bilfritt, på enger, sletter, skogstier og gangvei, noe som er godt for både poter og føtter, men ikke minst for fellesskapsfølelsen.

Da jeg var liten og vokste opp på Eiksmarka, visste jeg ikke om alle mulighetene. Jeg visste om friarealet som lå rett utenfor hagen vår, der kattene våre brukte timesvis på å lytte etter mus, der vi hadde kortreiste teltturer, og lekte «gi et lite blink» med nabobarna i høstmørket. Det er først etter at jeg har kommet tilbake som voksen, og trasket mye i området med hund, at det etter hvert har åpnet seg et vell av stier som snor seg gjennom småskoger, over friareal og gressletter og gjennom borettslag. Mye takket være nesa til Boris, hvis ønsker er som Guds – uransakelige – så har vi prøvd oss på retninger jeg ellers aldri ville ha funnet fram til. Spørsmålet er ofte: Hvor kommer vi hvis vi går igjennom her? Og plutselig åpner det seg ei slette eller eng, et hemmelig tråkk eller en portal ikke en gang Google Maps kan geleide meg til.

Min takknemlighet over å kunne bykse fra friareal til friareal, har også gjort at jeg har blitt kjent med historien til Eiksmarka, som jeg tidligere visste lite om. Da jeg var liten tok jeg det for gitt at alle mennesker hadde friareal, og visste hva dette var. Når jeg også i voksen alder snakker om friarealet, blir jeg møtt med spørsmålstegn. Hva er dette frie arealet? Det er rett og slett et åpent, ubygget område omkranset av hus med hager, der alle huseierne har tilgang til og eier friarealet i fellesskap. På Eiksmarka Vels kartoversikt er de markert som B-områder (A-områdene eies av det store fellesskapet, alle som er såkalte tomteeiere på Eiksmarka, se bilde). Her plukker jeg ofte villbringebær, forvillede hagebringebær og kirsebær på sommeren, her har jeg vært på plommeslang som barn i de hagene som den gang hadde plommer, og jeg har kastet mange tennisballer til hunder som liker å løpe og hente ting. Det er et område som kan være kilde til konflikt, som hvem som skal passe på at gresset klippes slik at det er mulig å spille ball der, eller som da den ene naboen tok ned et kirsebærtre som var «barnas kirsebærtre» til en annen nabo (han gjorde bot og bedring, og plantet et nytt kirsebærtre, som alle naboene nå kan plukke fra når det bugner). Men det er først og fremst et fritt område som eies i fellesskap, og fordi det eies i fellesskap, er det ingen som kan komme og si «Her skal vi meie ned med jorda og bygge ut».

Før 1947 var Eiksmarka for det meste kornåkre, potetland, blomsterenger og skog. I etterkrigstiden utparsellerte Løvenskiold området til boligområde, og det ble holdt arkitektkonkurranse i 1946 da området skulle reguleres. Det var arkitektene Hans Mollø-Christensen og Odd Gengenbach som vant den, og det er disse mennene vi kan takke for tilgangen til friarealene på stedet, men også for den generelle grønne effekten på området: «Arkitektene var fremsynte i sine planer», skriver Eiksmarka Vel i 1975; «De la blant annet stor vekt på friarealer og det var ikke vanlig dengang. Det finnes knapt noe sted i Bærum som kan vise til over 300 dekar med friområder.» (1975:18)

Da rekkehusene og eneboligene ble planlagt, tok man vekk fra hver enkelts private hage, det som etter manges mening ble «små tomter», slik at friarealene kunne bli desto større (Espeland 2002:25). I dag er det vanskelig å se for seg at dette er «små» tomter, men vi kan altså prise oss lykkelige over at den tankegangen om å ta litt fra alle til et større fellesskaps gode, fikk rå over Eiksmarka den gang det ble bygget ut. «I dag stønner vi av lykke over fellesarealene på Eiksmarka», skriver Liv Klevstrand i en tekst i Eiksmarka Vel Nytt (2021:8), fellesarealer som bidrar til grønne lunger mellom gatene og gjerdene, der det er mulig å gå tilnærmet grønnskodd rundt på Eiksmarka, og som ikke minst åpner for en annen type omgang med naboene når begge er ute og lufter hunden eller begge ligger i villniset og plukker bringebær som matauk.

Jeg tenker på hva som skaper fellesskap når jeg går rundt på disse områdene. Eiksmarka er under utbyggingspress, skriver Eiksmarka Vel og Eiksmarka Tomtesameie (ET), og det er klart at folk trenger steder å bo og at et sted såpass nærme byen med så mye luft, grønne sletter og småskog er et yndet sted å dytte inn flere folk. Jeg er glad og takknemlig for de grønne områdene som eies av fellesskap, og som innbyr til forskjellige typer frie aktiviteter som gjør at det er lett å komme i prat med andre i nabolaget, og dermed føle at vi er en del av noe sammen. Ikke minst er tilgangen til noe annet enn asfalt helt vidunderlig. Samtidig er jeg redd for at det har blitt en luksus vi ikke lenger har råd til, og at det er lett å overse denne formen for åpne, felles grøntområder, til fordel for presset etter plassutnyttelse. Derfor er det så viktig å hylle den fellesskapstanken bak det, å engasjere seg og bry seg om å hegne om den hverdagsgleden vi vil ha. Når snøen omsider smelter vil jeg fortsette å gå grønnskodd rundt på Eiksmarka, og nyte 300 dekar med felleskap.

«Alle beboerne på Eiksmarka har et felles ansvar for at de grønne friarealene og kvalitetene med dem, fortsatt skal være der i de neste tiårene. Vis hensyn, engasjer deg og respekter grensene – det er beste oppskrift for fortsatt ivaretakelse av friarealene og ET.» – https://www.eiksmarkatomtesameie.no/historikk/

Kart fra Vel-nytt nummer 1, februar 2024:26

Kilder

Eiksmarka Vel (1975): Eiksmarka i går i dag i morgen. Bearbeidet og tilrettelagt av Runa Tveter. Asker og Bærums Budstikkes Trykkeri, Eiksmarka

Espeland, Gard (2002): Neste stopp… Eiksmarka! Eiksmarka Vel 1950-2000. Eiksmarka Vel, Østerås

Klevstrand, Liv (2021): «Mitt Eiksmarka» i Vel-nytt nummer 1, februar 2021

Hundemeditasjonar: Shake it off!

Taylor Swift har en sang fra albumet 1989 som har gitt tittel til denne meditasjonen. I «Shake it off» imøtegår hun noe av kritikken hun får på oppførselen sin fra folk («people»), og synger at tross hva folk syns om henne så vil hun fortsette å danse og riste av seg alt det negative.

En som har tatt moralen i denne sangen til hjertet, er hunden min. Den minste lille ting som han ikke er så glad for å måtte gjøre, det rister han av seg. Når jeg setter på ham sele, og han må stå stille en stund og få på seg noe han ikke vil, så rister han hele den lille 3 kilos kroppen etterpå. Hvis han møter en hund som er litt sinna, så rister han av seg det dårlige møtet etterpå – for, som Taylor synger: Haters gonna hate / but I’m just gonna shake it off. Hverken Boris eller Taylor er helt på viddene med dette konseptet: Det er en stresshåndteringsrespons. Ubehaget, enten det er sinna hunder eller kritiske fans, øker stressnivået i kroppen, og for å få bukt med det økte energinivået, så trenger kroppen å gjøre noe fysisk.

I boka Burnout: The secret to solving the stress cycle (2020) av Emily og Amelia Nagoski¹, kan vi lese om hvor stress kommer fra og hva vi kan gjøre for å avslutte stress-syklusen. Stressresponsen er der for å gjøre oss i stand til å komme oss unna noe vi oppfatter som en fare («stressers»), enten vi må løpe vekk fra eller kjempe oss ut av situasjonen, og dette krever enorme mengder med energi. Stresset gjør at kroppen havner i «action mode», og det betyr at kroppen må bruke denne energien på et eller annet for å kunne komme seg ut av stresset igjen.

I den moderne verden, der vi oppfatter en hel rekke ting som «stressers»; det være seg trafikk i rushtiden, en deadline som nærmer seg for fort, eller hissige mennesker, så hjelper det lite å fortelle kroppen at den ikke er i fare. Når jeg møter sure lånere i biblioteket, så blir jeg stressa. Det er ytterst sjelden de utgjør en fysisk trussel mot min velvære, men kroppen min vil aller helst svare med raseri eller bare stikke av. Jeg kan ikke gjøre noen av delene, for det kalles dårlig kundeservice.

Så da blir jeg stående i stresset og får aldri fullført syklusen. «Your body stues in stress juice, waiting for you to do something», som Nagoskiene skriver. Kroppen blir værende i flykt-eller-angrep-modus, og jeg kan rasjonalisere alt jeg vil, jeg kan – som Taylor Swift – lage intrikate hevnsanger om dumme lånere, men det hjelper ikke. Det som hjelper, som hunden min har skjønt, og som Taylor Swift synger at hun gjør, er å riste det av seg. Ikke i overført betydning, men helt konkret og fysisk.

Nagoski og Nagoski skriver at mange av oss er oppdratt til å være flinke, snille piker, og sinne og frykt kan skape kjipe følelser i mennesker rundt oss, derfor er det ikke pent å vise disse offentlig. Vi lærer oss å heller prøve å tenke vekk stresset, og dermed får vi ikke brukt den ekstra energien på å brøle til folk eller løpe vekk alt det remmer og tøy kan holde. Men om vi kan ta en liten danserunde til «Shake it off», eller i det minste riste armer og bein et par sekunder², så har vi muligheten til å overbevise kroppen om at trusselen er løst, sirkelen er sluttet, og ro og harmoni og god kundeservice kan igjen gjenoppstå.

1. Du kan lytte til Burnout her, eller låne boka på biblioteket ↩︎
2. Å ta seg en skikkelig gråteøkt er også en av kroppens godkjente metoder for å bli kvitt stress.
   ↩︎

Hundemeditasjonar: Konflikthåndteringskurs

Så står vi der, da, jeg og hund – et tre kilo tungt anker, snart 6 år, som har lagt seg ned og nekter å rikke seg, fordi der borte, i det fjerne, kommer det en annen hund. Jeg har 60 kilo på ham, så det er ikke slik at jeg ikke kan dra ham med meg, men jeg lar ham stort sett ligge, og så står vi der og venter og ser om hunden som kommer i mot tar invitasjonen eller ikke.

Ofte legger han seg ned skrekkelig tidlig, og da blir vi stående mens jeg godsnakker med ham og spør om han kanskje kan ta et skritt til, og et skritt til. Denne nedleggelsen har han gjort instinktivt siden han var valp, og selv om mange vi møter tror han er redd eller gjør seg klar til å leke, så vet jeg at denne oppførselen har et navn. Det er et dempende signal. Hunden min er nemlig lykkelig uvitende om sin egen lille fasong, og han vil gjerne fortelle hunder som rager en halv meter over ham og veier ti ganger så mye som han, at det er helt trygt å komme bort og hilse. «Se her, jeg legger meg ned, her er bare vennlighet og respekt.» Så jeg lar ham bli liggende, ikke bare fordi min båndtrekking vil ødelegge det han prøver å fortelle omverdenen, men også fordi jeg tror han har skjønt noe mange av oss andre ikke har.

For noen år siden, da jeg nylig hadde byttet jobb fra skolebibliotek til folkebibliotek, ble jeg sendt på konflikthåndteringskurs. Til folkebiblioteket, et sted som er åpent for alle, kommer også noen ganger de som ikke vil alle andre vel. Noen av dem kan ha hatt nokså harde liv, blitt møtt med aggresjon og mistro, og har ikke stort annet å tilby sine omgivelser. Noen er påvirket av stoffer som gjør at de vonde sidene sitter løst. Og dette skal altså små, vevre vesener bak skranken forholde seg til, vesener som trodde at det skulle være noe ganske annet å jobbe i bibliotek enn å stå som dørvakt på et utested. Hvordan? Vel, enkelt fortalt, ved å tilby dempende signaler. Det er nemlig litt av hvert vi kan fortelle med kroppsspråk, også vi tobeinte, selv om vi tror at vi kommuniserer mest med ord. Det å prøve å tøffe seg og gjøre seg stor og sint, møtes ofte av nettopp det samme: Andre som blåser seg opp og gjør seg mørke og hissige. Da er konflikten allerede i gang. Møter du store, høye og mørke mennesker i biblioteket, som du ønsker skal gjøre det du ber dem om, kan det lønne seg å gjøre seg selv liten. Tilby et dempende signal. Vis med kroppen at her er bare vennlighet.

Det er ikke alltid hunden min liker de hundene han får hilse på, men utgangspunktet hans er alltid at alle firbeinte får det samme signalet av vennlighet og velkomst, og så står han fritt til å ikke bli bestevenn med alle når han får snust nærmere på dem. Jeg liker den holdningen. Jeg klarer ikke alltid å møte alle fremmede med et utgangspunkt om at de vil meg vel, men jeg tror både jeg og mennesker rundt meg hadde vunnet mye på å bare legge oss ned. Her er bare vennlighet og respekt.

Ønsker du å lese mer om dempende signaler? Ta en titt på boka På talefot med hunden av Turid Rugaas.