Hundemeditasjonar: Grønnskodd over Eiksmarka

Akkurat når disse ordene skrives, er det riktigere å si «hvitskodd», da både snø og is forstått ligger i gode – om enn sporadiske – lag på de fleste slettene. Men det denne teksten handler om, er å kunne gå luftetur i nærmiljøet så å si bilfritt, på enger, sletter, skogstier og gangvei, noe som er godt for både poter og føtter, men ikke minst for fellesskapsfølelsen.

Da jeg var liten og vokste opp på Eiksmarka, visste jeg ikke om alle mulighetene. Jeg visste om friarealet som lå rett utenfor hagen vår, der kattene våre brukte timesvis på å lytte etter mus, der vi hadde kortreiste teltturer, og lekte «gi et lite blink» med nabobarna i høstmørket. Det er først etter at jeg har kommet tilbake som voksen, og trasket mye i området med hund, at det etter hvert har åpnet seg et vell av stier som snor seg gjennom småskoger, over friareal og gressletter og gjennom borettslag. Mye takket være nesa til Boris, hvis ønsker er som Guds – uransakelige – så har vi prøvd oss på retninger jeg ellers aldri ville ha funnet fram til. Spørsmålet er ofte: Hvor kommer vi hvis vi går igjennom her? Og plutselig åpner det seg ei slette eller eng, et hemmelig tråkk eller en portal ikke en gang Google Maps kan geleide meg til.

Min takknemlighet over å kunne bykse fra friareal til friareal, har også gjort at jeg har blitt kjent med historien til Eiksmarka, som jeg tidligere visste lite om. Da jeg var liten tok jeg det for gitt at alle mennesker hadde friareal, og visste hva dette var. Når jeg også i voksen alder snakker om friarealet, blir jeg møtt med spørsmålstegn. Hva er dette frie arealet? Det er rett og slett et åpent, ubygget område omkranset av hus med hager, der alle huseierne har tilgang til og eier friarealet i fellesskap. På Eiksmarka Vels kartoversikt er de markert som B-områder (A-områdene eies av det store fellesskapet, alle som er såkalte tomteeiere på Eiksmarka, se bilde). Her plukker jeg ofte villbringebær, forvillede hagebringebær og kirsebær på sommeren, her har jeg vært på plommeslang som barn i de hagene som den gang hadde plommer, og jeg har kastet mange tennisballer til hunder som liker å løpe og hente ting. Det er et område som kan være kilde til konflikt, som hvem som skal passe på at gresset klippes slik at det er mulig å spille ball der, eller som da den ene naboen tok ned et kirsebærtre som var «barnas kirsebærtre» til en annen nabo (han gjorde bot og bedring, og plantet et nytt kirsebærtre, som alle naboene nå kan plukke fra når det bugner). Men det er først og fremst et fritt område som eies i fellesskap, og fordi det eies i fellesskap, er det ingen som kan komme og si «Her skal vi meie ned med jorda og bygge ut».

Før 1947 var Eiksmarka for det meste kornåkre, potetland, blomsterenger og skog. I etterkrigstiden utparsellerte Løvenskiold området til boligområde, og det ble holdt arkitektkonkurranse i 1946 da området skulle reguleres. Det var arkitektene Hans Mollø-Christensen og Odd Gengenbach som vant den, og det er disse mennene vi kan takke for tilgangen til friarealene på stedet, men også for den generelle grønne effekten på området: «Arkitektene var fremsynte i sine planer», skriver Eiksmarka Vel i 1975; «De la blant annet stor vekt på friarealer og det var ikke vanlig dengang. Det finnes knapt noe sted i Bærum som kan vise til over 300 dekar med friområder.» (1975:18)

Da rekkehusene og eneboligene ble planlagt, tok man vekk fra hver enkelts private hage, det som etter manges mening ble «små tomter», slik at friarealene kunne bli desto større (Espeland 2002:25). I dag er det vanskelig å se for seg at dette er «små» tomter, men vi kan altså prise oss lykkelige over at den tankegangen om å ta litt fra alle til et større fellesskaps gode, fikk rå over Eiksmarka den gang det ble bygget ut. «I dag stønner vi av lykke over fellesarealene på Eiksmarka», skriver Liv Klevstrand i en tekst i Eiksmarka Vel Nytt (2021:8), fellesarealer som bidrar til grønne lunger mellom gatene og gjerdene, der det er mulig å gå tilnærmet grønnskodd rundt på Eiksmarka, og som ikke minst åpner for en annen type omgang med naboene når begge er ute og lufter hunden eller begge ligger i villniset og plukker bringebær som matauk.

Jeg tenker på hva som skaper fellesskap når jeg går rundt på disse områdene. Eiksmarka er under utbyggingspress, skriver Eiksmarka Vel og Eiksmarka Tomtesameie (ET), og det er klart at folk trenger steder å bo og at et sted såpass nærme byen med så mye luft, grønne sletter og småskog er et yndet sted å dytte inn flere folk. Jeg er glad og takknemlig for de grønne områdene som eies av fellesskap, og som innbyr til forskjellige typer frie aktiviteter som gjør at det er lett å komme i prat med andre i nabolaget, og dermed føle at vi er en del av noe sammen. Ikke minst er tilgangen til noe annet enn asfalt helt vidunderlig. Samtidig er jeg redd for at det har blitt en luksus vi ikke lenger har råd til, og at det er lett å overse denne formen for åpne, felles grøntområder, til fordel for presset etter plassutnyttelse. Derfor er det så viktig å hylle den fellesskapstanken bak det, å engasjere seg og bry seg om å hegne om den hverdagsgleden vi vil ha. Når snøen omsider smelter vil jeg fortsette å gå grønnskodd rundt på Eiksmarka, og nyte 300 dekar med felleskap.

«Alle beboerne på Eiksmarka har et felles ansvar for at de grønne friarealene og kvalitetene med dem, fortsatt skal være der i de neste tiårene. Vis hensyn, engasjer deg og respekter grensene – det er beste oppskrift for fortsatt ivaretakelse av friarealene og ET.» – https://www.eiksmarkatomtesameie.no/historikk/

Kart fra Vel-nytt nummer 1, februar 2024:26

Kilder

Eiksmarka Vel (1975): Eiksmarka i går i dag i morgen. Bearbeidet og tilrettelagt av Runa Tveter. Asker og Bærums Budstikkes Trykkeri, Eiksmarka

Espeland, Gard (2002): Neste stopp… Eiksmarka! Eiksmarka Vel 1950-2000. Eiksmarka Vel, Østerås

Klevstrand, Liv (2021): «Mitt Eiksmarka» i Vel-nytt nummer 1, februar 2021