Det Store Juleblotet: gi ei geit bort til Gud

desember 16, 2015 § Legg igjen en kommentar

Ja, det har jeg vel sikkert gjort, gitt bort ei geit til jul. I ei tid der en er for stor til å gi vekk hjemmelagde julegaver, men ikke voksen nok til å gi bort billetter i Operaen, og den dårlige samvittigheten for hele verden akkurat har begynt å synke inn, så er det lett å ty til geitegaver.

Som barn som var jeg stor nok i 1993 til å se Jurassic Park i 2D på Colosseum, kan jeg fortelle deg at «geite-givning» aldri blir noe lystig. Det blir blot. Kirkens nødhjelp kan fortelle sine nettvenner at geita er deres bestselger. «Den perfekte julegave» hvis massene får bestemme. Dette er geita som forandrer verden, som bare gir og gir. En symbolgave av de helt store – fra oss som har alt, til de som har ingenting.

I disse dager drives det en æreskampanje for et annet hovbeint dyr: Esel. Det finnes nemlig mennesker der ute (Jutta Person) som syns eselet har blitt dømt ufortjent hardt av menneskerasen, og ønsket å gjøre noe med det. Eselet på sin side tråkker rundt og er revnende likegyldig til hvorvidt vi kaller det for stabeis, lat eller dum. Slik metaforbruk er det mennesker som bruker, det er mennesker som får vondt av ord. På samme vis er den tunge geitesymbolverdien for geita uforståelig. At den er del av dette groteske julespillet og skal gi glede i flere ledd, har den ingen tanker om. Det den bryr seg om er hvorvidt den får middag eller blir middag.

Skulle jeg ha skrevet ei bok med tittelen Geit, skulle jeg ha innledet med det her. Jeg skulle ha skrevet om geitas rolle i den store gavegivningen, hvordan den letter samvittigheten til mette nordmenn samtidig som den tar på seg all jobben. Og som Jutta Person kunne jeg skrevet om geitas symbolverdi i et kulturkristent perspektiv. Geita er egentlig Jesus. Vi sender ham inn i fortapelsen for å utrydde våre egne synder. Agnus Dei – Guds lam – er nå blitt geit.

Den symboltunge gava som geita er, blir ekstra grell når vi veit dette: I Norge verdsetter vi overhodet ikke geita, men vi vil gjerne ha geitost. «Mange moderne geitefjøs er laget kun for produksjon av geitemelk», skrev Gudbrand Bakken på Ytring tidligere i år. Det er en forsvinnende liten etterspørsel etter geitekjøtt, så å fø på masse geiter som ikke kan bidra til melkeproduksjon lønner seg ikke. Resultatet er at killing på killing blir drept den dagen de blir født, og kastet. Om vi skal bruke ord som «juleblot» er det her det er passende. Dette skjer ikke bare på geitesida av matproduksjonen, men også med hanekyllinger og oksekalver. Vi vil heller ha biproduktene – egg og melk – enn å betale det det måtte koste for å fø opp kjøttet. Så mens vi sender geit etter geit til «de som trenger det», til den nette sum av 250 kroner per hode, kaster vi gladelig over 20 000 killinger i søpla i vår egen bakhage. Livene til disse dyra passer ikke inn i dagens effektive matproduksjon, skriver Bakken. Ikke bare er dette fantastisk respektløst overfor det lille geitelivet, men det er et hån mot alle de som et annet sted i verden jubler over å få én stakkarslig killing til jul.

Jeg regner med at Kirkens nødhjelp sender den symboltunge gaven med følgende julekort:

«Her, kjære mottaker, får du ei geit fra landet som har så mye at vi kaster 20 000 av disse på søppeldynga hvert år. God jul!»

Aborttilhengerfästing

august 18, 2013 § Legg igjen en kommentar

Tydeligvis er jeg en aborttilhenger. Det kan fort høres ut som man da heier på abort som man heier på et fotball-lag, i kampen mot for mange barnefødsler, eller som ei venninne av meg sa det: ”Akkurat som om feministane jublar kvar gong nokon utfører ein abort.”

Og selv om det ikke er akkurat slik vi tenker på oss selv, se gjerne dette innlegget som en skriftlig versjon av ”bølgen”.

Tor Øyvind Westby er første stortingskandidat for og fylkesleder i Miljøpartiet De Grønne i Sogn og Fjordane. For halvannet år siden skrev han et blogginnlegg med tittelen ”Liberal abortmotstander”, og teksten har nå blitt delt flere ganger på sosiale medier, i og med at MDG får en del oppmerksomhet i forbindelse med det kommende valget. Når det er sagt, Westbye kommenterer sitt eget blogginnlegg og skriver at dette ikke er MDGs offisielle holdning (innlegget har blitt fjernet fra bloggen «En Grønn Mann», men det finnes en kopi her). Men i og med at mener at en ny omkamp om selvbestemt abort ville gitt en mye mer interessant debatt, så gjerne for meg, vi kjører på igjen!

Noe av det Westbye reagerer på hos ”aborttilhengerne” er det han kaller dehumanisering av det ufødte liv. Dette gjør vi ved å bruke uttrykk som ”embryo” eller ”celleklump”, i stedet for ”menneske”. ”Å si at fosteret er en del av kvinnens kropp går også på det samme”, skriver Westbye (altså det går ut på den samme dehumaniseringen – babyen er ikke et selvstendig menneske, kun en del av et annet). Han mener videre at fosteret slett ikke er en del av en kvinnes kropp, det er noe eget.

Hvorfor skulle folk (tilhengerne) argumentere for at fosteret er en del av kvinnekroppen? Jo, for å kunne si at selvbestemmelsesretten til egen kropp gjelder og at en kvinne dermed har rett til å fjerne noe fra sin egen kropp som hun mener ikke skal være der, for eksempel en føflekk. Dermed skulle denne selvbestemmelsesretten kunne gjelde for en celleklump i livmoren også.

Hvis vi nå sier at fosteret ikke er en del av kvinnekroppen, et punkt jeg for øvrig er enig med Westbye i, betyr det automatisk at retten for å kunne bestemme over egen kropp faller som argument i abortdiskusjonen? Nei, det gjør det ei. For om fosteret er noe eget; menneske, individ, celleklump, så kan vi ikke lenger sammenligne det med en uønsket føflekk på kvinnekroppen. Vi kan derimot sammenligne det med en parasitt.

For å komme med et banalt eksempel: La oss si at det i en parallell verden er blitt bestemt at flåtten er fredet og det er ulovlig å ta livet av flått-individer. Westbye er ute og går i skogen i denne parallelle verdenen. Han vet at skogsturer innebærer en viss fare for flåttangrep, men han har valgt å ta seg en tur allikevel (han er, tross alt, en grønn mann). Han er ikke så godt beskyttet, men han kjenner mange mennesker som har gått tur i skogen uten å bli bitt av flått, og han går der sammen med ei jente som han liker veldig godt og som biologisk sett er immun mot flåttbitt. Men allikevel, flåtten biter seg fast i Westbyes lyse hud – ENDA HAN VAR SÅ FORSIKTIG –, og når han snur seg mot sin skogsvenninne for å få råd og hjelp så oppdager han at hun har forsvunnet, fordi hun faktisk ikke er så gira på å ta ansvaret for en flått, og i hvert fall ikke en mann som har en på seg.

Westbye vil ikke være vert for flåtten. Han føler at den invaderer kroppen hans og han er helt sikker på at flåtten vil påvirke livet hans på en fundamental måte hvis den får fortsette å leve der. Han tenker på det ansvaret han blir nødt til å ta for flåtten mens den sitter på ham; han kan ikke drikke alkohol fordi det går inn i blodet hans og dermed inn i flåtten, han kan ikke spise noe flåtten ikke liker, han blir sliten, kvalm og uggen og er nesten overbevist om at han har fått ME.

Men Westbye vet at det er ulovlig å drepe flått, og ifølge hans personlige overbevisning mener han det er skrekkelig umoralsk. Han vet at om han fjerner flåtten, så vil den ikke få det nødvendige blodet den trenger for å vokse og overleve. Har han dermed ikke rett til å bestemme over egen kropp og fjerne flåtten? Altså ikke drepe den, men bare ikke la den være en snylter på ham?

Om flåttmetaforen virker for søkt, er det andre som har skapt kanskje mer spiselige eksempler på hvordan det går an å forstå abort – ikke som drap, men rett og slett som å fjerne sin egen kropp som energikilde for et annet vesen. Filosof Judith Jarvis Thomson presenterte på 70-tallet et tankeeksperiment som gikk ut på at du blir koblet sammen med en verdenskjent fiolinist med nyresvikt, som er avhengig av dine friske nyrer for å overleve. Har du da en (moralsk) rett til å koble deg selv fra dette mennesket, selv om du vet at det vil innebære at fiolinisten ikke overlever? Ja, mente Thomson; retten til liv inkluderer ikke retten til å bruke et annet menneskes kropp for å opprettholde dette livet. På samme måte er det å bestemme over egen kropp å kunne si at man ikke lar andre mennesker eller livsformer få lov til å snylte på denne kroppen. Man fjerner ikke fosteret, man fjerner seg selv fra likningen.

Vi feminister jubler ikke hver gang noen velger å ta abort. Vi jubler for at vi har retten til å bestemme over egen kropp. Og om en eller annen fjott (les: flått) i et miljøparti mener at dette er ”moralsk svikt”, så får ikke det partiet min stemme under kommende valg. Enten det skulle være deres offisielle standpunkt eller bare én partifelles dårlig tilslørte synspunkt.

Fotnote: «Fästing» er det svenske ordet for «flått».

Kalde nordmenn og varme amerikanere

mars 27, 2013 § Legg igjen en kommentar

La oss snakke litt om kulturer. Og kultur-KRÆSJ. Emily Mason skriver et innlegg på Bergens Tidendes debattside for ungdom, og får et slags svar på NRKs Ytring (i tillegg gir NRK Emiliy «rett» ved å henvise til en internasjonal rapport om turisme). Emily kommer fra USA og opplever at norsk ungdom er uhøflige og vanskelige å komme innpå. Det er forsåvidt ingen nyhet det hun kommer med, snarere en slags bekreftelse av en klisjé: nordmenn er kalde, amerikanere er varme. Norge står i jantelovens vold, Amerika er selvsikkerhetens boltreplass. Og slik kan det faktisk ikke få lov til å være.

Når Emily skriver om sitt møte med Norge får man nesten inntrykk av at hun forventer at den kulturen hun er vant til skal være gjengs over alt. Så la oss snakke om amerikansk kultur. Da jeg var seks år flytta jeg til Canada. Selv om kanadiere ikke vil sammenlignes med amerikanere (les: folk fra USA), så er de også del av den samme nord-amerikanske kulturen, dog med noe mer europeisk innflytelse. På barneskolen ble jeg først kjent med den nord-amerikanske bluferdigheten. Jeg stilte en gang opp i en gymtime med en trøye uten ermer, og de andre barna oppfattet meg som nesten naken fordi jeg viste armhulene mine. Dette fra en kultur som spiller på sex enhver sjanse de får, men som ikke tåler en uretusjert kropp. Dette kunne lett blitt et debattinnlegg, hadde jeg bare vært litt bedre på å skrive på den tiden.
Da jeg for noen år siden besøkte San Francisco, også en nokså «europeisk» by sett i amerikansk sammenheng, ble jeg en smule satt ut av den påtrengende vennligheten totalt fremmede viste meg. Dette nevner også Schwind i sitt debattinnlegg på Ytring (men han er tysker, da). Amerikanere har en «how are you?» ferdig på leppene, men de forventer et like generisk svar. De virker kanskje umiddelbart åpne og vennlige, men det er en overfladiskhet ved det som gjør meg ille til mote. Men jeg klager ikke over at amerikanere er overfladiske og hyklerske og burde skjerpe seg av den grunn.
Noen år før dette igjen var jeg i New York. New York må være den minst amerikanske byen som fins, hvis det er slik at alle amerikanere er vennlige og smiler til totalt fremmede mennesker. Jeg har aldri følt meg så usynlig som jeg gjorde i The Big Apple. Da var det rett og slett deilig å komme tilbake til Oslo, hvor det bare bor en skarve halv million, hvor folk ser på deg når de går forbi deg på gata, selv om de kanskje ikke smiler. Og svenskene her er jo bare superhyggelige!
Sånn sett er ikke den amerikanske høfligheten nødvendigvis én høflighet, og om det hadde vært det er den heller ikke noe jeg personlig ønsker å etterstrebe. Og hvor spennende ville det vært å flytte på seg hvis alle skulle vært amerikanere her i verden? (for ikke å snakke om hvor skummelt det ville vært å reise rundt, men det er litt på siden av saken)Det virker på meg litt rart å snakke om «normal høflighet», som om høflighet er en bestemt enhet som hele verdens borgere er enige om er den viktigste dyden i møtet mellom mennesker. Fordi høflighet er noe kulturelt betinget, vil det være unaturlig (eller rettere sagt «ukulturelt») å forvente amerikansk høflighet fra nordmenn. Om alle kulturer blir de samme vil det eneste av interesse ved å reise  være å se på hvordan fjellene er forskjellige, eller eksotiske dyr. De mest spennende og eksotiske dyrene er jo menneskene, og deres merkelige væremåter. Så står man alltids i fare for å fornærme noen ved å bjeffe på litt feil måte. Men den måten er vår og det er det som gjør oss til oss. Typisk amerikansk arroganse å komme til Norge og forvente at alle er lik dem. Suck it up!

Food of Horses

februar 18, 2013 § Legg igjen en kommentar

En av fordelene ved det å ikke spise oppdrettskjøtt materialiserer seg i disse dagers oppslag om funn av hestekjøtt i frossenlasagne. Av en eller annen grunn syns folk det er helt forkastelig at de ikke får vite hva slags mat det er de spiser. Men samtidig velger de å spise nettopp slik mat der det i beste fall er utydelig hva slags stykke ku eller gris som er brukt. Da jeg en gang på barneskolen fant ut at kaviar var fiskeegg, sluttet jeg å spise det. Etter hvert ble jeg voksen og innså at fiskeegg er like mye mat som hønseegg (det er bare en tanke). Så bør folk innse at det moralsk sett ikke er noe verre å spise hestekjøtt enn kukjøtt. Helsemessig kan det ha noe å si, da det er funnet kreftfremkallende stoffer i noe av hestekjøttet, men det fins nok av eksempler hvor det er farlige og sykdomsfremkallende stoffer i oppdrettskjøtt, det er faktisk større sannsynlighet for at kjøttet er dårlig for deg jo mer oppdrett det kommer fra (altså, større gård, flere dyr, mer sykdom, høyere dødelighet).

Av tilfeldige grunner har jeg begynt å lytte til Band of Horses igjen. Det har vel noe å gjøre med at de kommer til en festival nær meg om ikke så lenge. Og med alt snakket om hest, i tillegg til hestemusikk, begynner jeg å tenke på hva hest står for i våre dager. I Dagsavisen lørdag 16. februar skriver Hege Ulstein om nettopp hestematskandalen. Hun skriver: «hester er såkalte fluktdyr, det vil si at de instinktivt vil prøve å flykte når de føler seg truet». Dette, blant annet, gjør dem lite egnet til oppdrett for kjøttets del. Men det gjør dem desto bedre egnet til å bruke som symbol på noe som ikke kan temmes; og i mang en countrylåt, i mang en hollywoodfilm, og i mang et dikt er hester brukt som symbol på det ville, det frie, det naturlige. Det mennesket gjerne skulle ha eid og styrt, men som vi ikke helt klarer.

«All the wild horses», synger Ray LaMontagne; «may no man’s touch ever tame», i den lille salmen All the wild horses.  I salmen lages det et likhetstegn mellom et «deg» og disse hestene, «alle de ville hestene (…) må ingen manns hånd få temme, må ingen manns styre få hemme deg, og må ingen manns vekt noensinne nedlegge din sjel» (min gjendiktning). Dette er en nokså vanlig bruk av hestesymbolet, at det finnes et likhetstrekk mellom visse mennesker og hester. Og når vi sammenligner personer med hester så er det gjerne fordi disse personene er flyktige og vanskelige å få tak på. Særlig er dette symbolet brukt i filmer og teveserier som handler om menns og kvinners bevegelsesmønster i nære relasjoner, for eksempel i en episode av Sex og singelliv der hovedpersonen Carrie Bradshaw gjennom bilder og tekst blir sammenlignet med en hest, eller i den forglemmelige filmen The Bachelor, hvor Chris O’Donell spiller en mann som i starten av filmen føler at kvinner prøver å «fence him in», og der bilder av Mustanger som løper skal gi seeren et inntrykk av hva slags mann vi har å forholde oss til her. Som vi vet, eller lett kan forutse, så blir både Carrie Bradshaw og Chris O’Donell temmet i et romantisk forhold mot slutten av «eventyret». Det betyr altså at selv om vi oppskatter friheten som hestene kan symbolisere, og selv om vi gjerne sammenligner dem med mennesker, så er det ikke egentlig en sunn, menneskelig egenskap å være fullstendig fri. Hester er forsåvidt heller ikke «frie» i den betydningen av ordet, de holder seg ikke for seg selv, de er flokkdyr og blir triste og utilpass om de ikke har noe som ligner en flokk rundt seg.

Et av Astrid Hjertenæs Andersens mer kjente dikt har også hester som bilde: Hestene står i regnet fra samlingen De unge søylene (1948). Litt uvanlig er det å henvise til hester som rolige og stillestående, som det blir gjort i dette diktet. Hestene er det motsatte av ville og utøylelige, det er hovedpersonens sinn som er «fylt av drømmer (…) mere ville, mere hete», mens ønsket er å bli en hest som står i regnet, som står og bare er. Samtidig er det fortsatt et sterkt likhetstegn mellom hesten og naturen, hesten er som sletten, som skogen, hesten er i regnet som om de er ett, hesten er grunnen den står på, hesten er jorden, hesten er det stødige liv som ikke stiller spørsmål ved tilværelsen, men som er fri til å kun eksistere som seg selv. Det er dette jeg-personen ønsker seg til, en slags tilbake til naturen, tilbake til det enkle liv, en motsetning til det menneskelige sinn fullt av tanker, en motsetning til kulturen.

Tilbake til kommentaren i Dagsavisen: Hege Ulstein viser til en bruk av hest som tilsier at vi ikke respekterer vårt eget syn på dyret, hesten i den virkelige verden er hverken fri eller en av menneskets allierte, men kun et bruksdyr vi kan utnytte på lik inje med andre naturressurser vi har funnet det for godt å underlegge oss. At kunsten viser så sterkt til en helt annen symbolverdi, forteller oss ikke bare at det er dype juv som skiller idé og handling, men også en mennesklig hyklerisme. Hvis det nå er slik at vi anser hest å være så rent, vilt og naturlig, burde vi i hvert fall ikke ha noen betenkeligheter med å spise det. Hvis det på den annen side er slik at vi anser hest for å være et dyr vi beundrer og som krever vår respekt, skulle vi heller ikke bruke det som sirkusdyr, narkotikakurer eller lasagnekjøtt. Men det er ikke av respekt for dyret at vi syns det er ekkelt å spise det. Vi har en forvorpen etikk som gjør at vi lager et skille mellom dyr som kan brukes til kjøtt (gris, høne, ku) og dyr som ikke under noen omstendigheter kan spises (hest, hund, katt). Ernæringsprofessor Birger Svihus mener at nordmenn burde juble over å kunne få hestekjøtt i maten i stedet for storfeskjøtt (NTB).

At Band of Horses heter band of horses henspiller sannsynligvis mer på utseendet til gutta enn at de er et band av «frie, vakre menn». Men vi vet jo ikke. I sangen The Funeral synger de om å alltid være forberedt til begravelse. Nå er det kanskje på tide at vi begraver vår opphøyde symbolverdi av hesten, hvis vi ikke egentlig har høyere tanker om den. Eller også kan vi begynne å stille høyere krav til maten vi putter i oss.

Ellen er mamma

november 18, 2012 § 2 kommentarer

I Morgenbladet 16.-22. november er det trykket en kronikk av det personlige slaget. Ellen Slotnæs skriver om sin funksjonshemmede datter, og hvordan hun som forelder reagerer når rektor på skolen foreslår å sende datteren på en spesialskole. Det vil ikke Ellen Slotnæs ha noe av, og beskriver først sine følelsesmessige reaksjoner, og dernest argumenterer hun for hvordan det er bedre for hennes datter og for andre potensielt svake eller ensomme mennesker i skolesystemet at slike elever ikke blir omplassert, men inkludert.

Til slutt står det: Ellen Slotnæs er mamma. Denne teksten er antatt av Morgenbladets ansvarlige redaktør fordi artikkelforfatter er i familie med Morgenbladets debattredaktør.

Dette er stort av Morgenbladet. Her innrømmer de svart på hvitt at det hjelper å kjenne folk som jobber i Morgenbladet, for da får du kronikken din på trykk. I tillegg er det fordel å være forelder. Ellen er jo mamma! Du kommer ikke nærmere livet enn dét.

Du kan lese kronikken på Morgenbladet sine nettsider også.

Her står det imidlertid ingenting om hvorfor Ellens kronikk er valgt ut.

Ingen menneskerett å være forfatter

april 17, 2011 § Legg igjen en kommentar

«Det er ingen menneskerett å være noe som helst, egentlig. Annet enn menneske kanskje.»

– Andreas Hage (2011)


Ukas diskusjon på den litterære fronten går på hvorvidt stipendordningen til forfattere i Norge er god nok, eller om den favoriserer «de største» og dermed ikke åpner for nye og yngre stemmer. Helgas Klassekampen har satt av flere sider til debatten, og vi kan oppsummere det slik: Monica Aasprong (forfatter) mener at rådet som deler ut stipender er for ensrettet, at det er overvekt av mannlige stipendmottakere og at det er forfattere selv som deler ut priser (til seg selv); Anne Oterholm (leder i Den norske forfatterforening) svarer tilsynelatende på en helt annen kritikk, nemlig hvorfor man i det hele tatt skal gi «gratis» lønn til folk som driver med kunst, og forsvarer det faktum at forfattere får stipender med at de ikke får så mye egentlig og at det gir kunstere tid til å drive med kunst; Frode Johansen Riopelle (forfatter) mener det er for lett å bli forfatter i Norge, og at vi har for mange forfattere som får «lov» til å virke i landet, og at stipendene skal være med på å underholde de beste norske forfatterne, slik at de får jobbe med yrket sitt over tid.

Både Monica Aasprong og Frode Johansen Riopelle er små/ukjente forfatternavn, som tydeligvis ikke har vært av de heldige få som har fått tildelt et stipend slik at de kan konsentrere seg om å skrive. De får lov til å uttrykke seg på debattsidene til Klassekampen, på lik linje med Hvermannsen. «Våre beste, mest anerkjente forfattere» får derimot pryde forsiden (Solstad) og slås opp over to sider i midten av avisa (Solstad og Petterson) under overskriften «Unikt gode ordninger». Der sier de at stipendordningen er den beste ordningen for forfattere, og at de selv aldri kunne vært den forfatterstemmen de er i dag uten en slik ordning.

Det er en enkel tanke at å gi kunstnere mer tid til å konsentrere seg om kunsten vil gjøre at resultatet blir bedre. Dette gjelder vel ethvert yrke, men de færreste i dag er forunt å få mer tid under påskuddet å gjøre en bedre jobb. Solstad svarer i Klassekampen at uten forfatterstipendene han har fått «måtte [han] finansiert forfatterskapet på andre måter, og resultatet hadde nok blitt noen middelmådige bøker.» Hvorfor i alle dager mener han at han hadde skrevet mindre gode bøker hvis han hadde måtte jobbe med noe annet ved siden av? Er det ikke slik de aller fleste forfattere nå til dags slår seg opp, ved å ha en jobb, og å skrive ved siden av?

Greit nok at det hadde tatt Solstad mer tid å skrive den samme romanen, men den retorikken han følger er den samme som i Kvalitetsreformen anno 2003, den  som håpet å få studentene til å bli heltidsstudenter, og dermed bedre studenter. Det er ingen selvfølge at det å konsentrere seg om bare én ting gjør at denne ene tingen blir bedre. De fleste av oss som virkelig ønsker å bli forfattere finner en måte å skrive på. Skal du på død og liv vie deg til kunsten, har du selv ansvar for å få denne så god som mulig. Det nytter ikke å si at «uten stipendordninger så kan ikke jeg skrive godt».

Det Monica Aasprong mener, ser ut til å drukne helt i debatten. Hun mener det er de samme forfatterne som mottar stipender hele tiden, at vi bare støtter den samme litteraturen fordi denne er offentlig anerkjent som god, og at det er et problem at det er forfatterne selv som deler ut stipend til sine egne. Hun viser til ordninger i Sverige som kan gjøre at flere forfattere blir vurdert for stipendordningen, og at «rettferdighetsprinsippet» blir fulgt (det vil si flere forfattere får færre penger). Det er slettes ingen selvfølge at Norge skulle hatt en stipendordning som gjør at forfattere kan konsentrere seg om «kunsten», vi kunne latt markedet styre. Da måtte forfattere som hadde lyst til å tjene penger på bøkene sine skrive det som folk vil lese. Mange frykter at å la markedet styre vil gjøre kvaliteten på litteraturen dårligere, og dermed er Forfatterforeningens stipendordning med på å sikre en viss kvalitet. Og det er kanskje derfor debatten ser ut til å ta denne vendingen, det diskuteres ikke lenger hvorvidt de som deler ut stipendene må gjøre noe med systematikken sin eller hvordan juryen er sammensatt, det diskuteres hvorvidt det å ha forfatterstipend er riktig eller ikke, og om Forfatterforeningen gjør en god jobb.

Men hadde færre stipender eller mindre utdelte penger gjort at færre ville ha skrevet, og at vi dermed hadde gått glipp av talenter? Folk som vil skrive finner da vitterligen måter å få gjort dette på, og i noen tilfeller vil det nok ende med en bedre selvsensur, og bedre kvalitet på det som faktisk kommer ut.

Det å være en statsstøttet forfatter er ingen menneskerett. Det gis fortsatt ut litteratur av ymse kvalitet i Norge, enda så god denne stipendordningen er. Frode Johansen Riopelle skriver at 600 forfattere er for mange. At Klassekampen gir plass til Solstad og Petterson for at de skal kunne forsvare det faktum å ha forfatterstipender, og si ting som at «Den norske forfatterforeningen [er] rett og slett bra greier», er å ta debatten i feil retning. Monica Aasprong kritiserte jo nettopp at det er for mange mannlige og allerede veletablerte forfattere som får stipendene. Og nå får de også lov til å ta debatten ut på jordene?

Where Am I?

You are currently browsing the Kommentar category at Skrivebordsskuffen.