Aborttilhengerfästing

Tydeligvis er jeg en aborttilhenger. Det kan fort høres ut som man da heier på abort som man heier på et fotball-lag, i kampen mot for mange barnefødsler, eller som ei venninne av meg sa det: ”Akkurat som om feministane jublar kvar gong nokon utfører ein abort.”

Og selv om det ikke er akkurat slik vi tenker på oss selv, se gjerne dette innlegget som en skriftlig versjon av ”bølgen”.

Tor Øyvind Westby er første stortingskandidat for og fylkesleder i Miljøpartiet De Grønne i Sogn og Fjordane. For halvannet år siden skrev han et blogginnlegg med tittelen ”Liberal abortmotstander”, og teksten har nå blitt delt flere ganger på sosiale medier, i og med at MDG får en del oppmerksomhet i forbindelse med det kommende valget. Når det er sagt, Westbye kommenterer sitt eget blogginnlegg og skriver at dette ikke er MDGs offisielle holdning (innlegget har blitt fjernet fra bloggen «En Grønn Mann», men det finnes en kopi her). Men i og med at mener at en ny omkamp om selvbestemt abort ville gitt en mye mer interessant debatt, så gjerne for meg, vi kjører på igjen!

Noe av det Westbye reagerer på hos ”aborttilhengerne” er det han kaller dehumanisering av det ufødte liv. Dette gjør vi ved å bruke uttrykk som ”embryo” eller ”celleklump”, i stedet for ”menneske”. ”Å si at fosteret er en del av kvinnens kropp går også på det samme”, skriver Westbye (altså det går ut på den samme dehumaniseringen – babyen er ikke et selvstendig menneske, kun en del av et annet). Han mener videre at fosteret slett ikke er en del av en kvinnes kropp, det er noe eget.

Hvorfor skulle folk (tilhengerne) argumentere for at fosteret er en del av kvinnekroppen? Jo, for å kunne si at selvbestemmelsesretten til egen kropp gjelder og at en kvinne dermed har rett til å fjerne noe fra sin egen kropp som hun mener ikke skal være der, for eksempel en føflekk. Dermed skulle denne selvbestemmelsesretten kunne gjelde for en celleklump i livmoren også.

Hvis vi nå sier at fosteret ikke er en del av kvinnekroppen, et punkt jeg for øvrig er enig med Westbye i, betyr det automatisk at retten for å kunne bestemme over egen kropp faller som argument i abortdiskusjonen? Nei, det gjør det ei. For om fosteret er noe eget; menneske, individ, celleklump, så kan vi ikke lenger sammenligne det med en uønsket føflekk på kvinnekroppen. Vi kan derimot sammenligne det med en parasitt.

For å komme med et banalt eksempel: La oss si at det i en parallell verden er blitt bestemt at flåtten er fredet og det er ulovlig å ta livet av flått-individer. Westbye er ute og går i skogen i denne parallelle verdenen. Han vet at skogsturer innebærer en viss fare for flåttangrep, men han har valgt å ta seg en tur allikevel (han er, tross alt, en grønn mann). Han er ikke så godt beskyttet, men han kjenner mange mennesker som har gått tur i skogen uten å bli bitt av flått, og han går der sammen med ei jente som han liker veldig godt og som biologisk sett er immun mot flåttbitt. Men allikevel, flåtten biter seg fast i Westbyes lyse hud – ENDA HAN VAR SÅ FORSIKTIG –, og når han snur seg mot sin skogsvenninne for å få råd og hjelp så oppdager han at hun har forsvunnet, fordi hun faktisk ikke er så gira på å ta ansvaret for en flått, og i hvert fall ikke en mann som har en på seg.

Westbye vil ikke være vert for flåtten. Han føler at den invaderer kroppen hans og han er helt sikker på at flåtten vil påvirke livet hans på en fundamental måte hvis den får fortsette å leve der. Han tenker på det ansvaret han blir nødt til å ta for flåtten mens den sitter på ham; han kan ikke drikke alkohol fordi det går inn i blodet hans og dermed inn i flåtten, han kan ikke spise noe flåtten ikke liker, han blir sliten, kvalm og uggen og er nesten overbevist om at han har fått ME.

Men Westbye vet at det er ulovlig å drepe flått, og ifølge hans personlige overbevisning mener han det er skrekkelig umoralsk. Han vet at om han fjerner flåtten, så vil den ikke få det nødvendige blodet den trenger for å vokse og overleve. Har han dermed ikke rett til å bestemme over egen kropp og fjerne flåtten? Altså ikke drepe den, men bare ikke la den være en snylter på ham?

Om flåttmetaforen virker for søkt, er det andre som har skapt kanskje mer spiselige eksempler på hvordan det går an å forstå abort – ikke som drap, men rett og slett som å fjerne sin egen kropp som energikilde for et annet vesen. Filosof Judith Jarvis Thomson presenterte på 70-tallet et tankeeksperiment som gikk ut på at du blir koblet sammen med en verdenskjent fiolinist med nyresvikt, som er avhengig av dine friske nyrer for å overleve. Har du da en (moralsk) rett til å koble deg selv fra dette mennesket, selv om du vet at det vil innebære at fiolinisten ikke overlever? Ja, mente Thomson; retten til liv inkluderer ikke retten til å bruke et annet menneskes kropp for å opprettholde dette livet. På samme måte er det å bestemme over egen kropp å kunne si at man ikke lar andre mennesker eller livsformer få lov til å snylte på denne kroppen. Man fjerner ikke fosteret, man fjerner seg selv fra likningen.

Vi feminister jubler ikke hver gang noen velger å ta abort. Vi jubler for at vi har retten til å bestemme over egen kropp. Og om en eller annen fjott (les: flått) i et miljøparti mener at dette er ”moralsk svikt”, så får ikke det partiet min stemme under kommende valg. Enten det skulle være deres offisielle standpunkt eller bare én partifelles dårlig tilslørte synspunkt.

Fotnote: «Fästing» er det svenske ordet for «flått».